Du har helt sikkert sett det i et av landets mange klatresentre eller ute på craget. Ivrig deling av beta, uten at noe har spurt. Tips om å matche der det ble krysset, meninger om hvordan man burde ha gjort det før man falt. Sikkert velment, men ofte bare irriterende og belærende.
Uansett om du som leser er sprayeren, mottageren eller observatøren – her får du vår lille analyse av begrepet, og motivet bak.
For hva er greia egentlig? Er det et edelt ønske om å dele kunnskap? Er det et behov for å meddele at man har gått bulderet selv? Er det klatringens svar på mansplaining?
Vi har sett så mange tilfeller av betaspraying, men det har vist seg umulig å oppdrive en sprayer, det er ingen som vil stå fram. Det var riktignok en som innrømmet at hun «hadde litt problemer med å holde kjeft», men da hun presiserte at hun var nøye med å spørre før hun ga beta forsto jeg at hun ikke var en ekte betasprayer. (Jeg spurte også hvorfor hun var så ivrig med å dele beta, og da var svaret «Det gjør vondt i hele kroppen å se på hjelpeløs sprelling»). Da jeg sa jeg var på jakt etter de som ropte ut beta uten at noen hadde spurt foreslo hun at jeg kunne spørre «alle menn hun noensinne hadde klatret med». Litt hardt kanskje. Men jeg gjorde et lite intervju med min venninne Stine, en aktiv buldrer som gjerne sier hva hun mener.
Har du opplevd betaspraying? Hvem får du det typisk av?
Menn i alderen 20 til 60, enten bittelitt bedre enn meg, men som oftest like gode eller dårligere. Det skjer oftest når jeg buldrer alene.
Hvilken situasjon er det som trigger betasprayerne?
Klassisk er det jo sånn: du faller på flashen fordi du leste ruta feil, betasprayer kommer løpende og sprayer før du får sukk for deg eller prøvd ny beta.
Hvordan bør man reagere?
Sier ofte ingenting eller bare går. Av og til jeg at «jeg vil gjerne finne ut av det sjæl», og noen ganger tar jeg imot betaen.
Jeg husker fortsatt et foredrag jeg var på i Flatanger for noen år siden, med dronningen av hard rissklatring og store vegger, Hazel Findlay. Foredraget hennes het «What I’ve learned» og hun fortalte om lærdommer hun hadde gjort seg gjennom et liv som klatrer. Et av rådene hun hadde til oss tilhørerne var «never listen to beta». Hvis hun hadde gjort det, fortalte hun, hadde hun aldri prøvd å gå ruta Golden Gate på El Cap i Yosemite. På ruta finnes taulengden «The Move», og ifølge betaen var hun for kort til å klare flyttet. Hun valgt å overhøre rådene, fant sin egen beta som funket for henne, og gikk ruta i fri, som første kvinne. (Ruta har tre taulengder med grad 7c+, og det var Hazel sin første storvegg).
Se også: Test av crashpads
Ulike betaer eller måter betaspraying kan skje på:
Pantomime-beta: Når en bruker armer og bein til å mime flyttene på en rute. Ofte med tilhørende ansiktsuttrykk og lyder på cruxet. Det tilfeldige offeret som blir utsatt for dette blir ofte observert flakkende i blikket.
Skryte-beta: Når betaen åpenbart blir gitt for å formidle at man har gått ruta, heller enn å komme med nyttige tips.
Langemanns-beta: Når lange mennesker foreslår sin løsning, basert på lange strekk, til kortere mennesker.
Kortemanns-beta: Når korte mennesker foreslår sin beta, som ofte innebærer høye føtter, til lange folk.
Bisse-beta: Den som gir betaen er kanskje sterk på å campusere, men kan ikke bruke beina og tar utgangspunkt i at mottageren har akkurat samme kropp og manglende teknikk. Kan også forekomme andre veien, eller i andre varianter. Ulik beta funker for ulike kropper.
Skruer-beta: Når den som har skrudd bulderen du prøver på kommenterer «det var ikke det som egentlig var betaen».
Finne-på-beta: Blir gitt av ivrig bakkemannskap som har en god ide om hva som ser best ut å gjøre – uten at de selv har vært oppe og kjent på takene. Begynner ofte med: «men kan du ikke bare…?». Kan også bli gitt av folk som har vært på ruta, men ikke husker helt, så de foreslår noe som virker sannsynlig.
Ta-i-beta: Når betaen bare er å ta i.
