Fortellingen om verdens 3. høyeste
Jon Gangdal og Karl Kerner: Five Treasures of Great Snow. The story of Kangchenjunga
Kangchenjunga (8586 moh) er det tredje høyeste fjellet i verden, bare 25 meter lavere enn K2. I motsetning til K2 med sin slanke toppyramide, er det et mektig massiv mer enn en topp; et digert, overveldende fjell. Du kan se det fra Darjeeling, ca 64 km borte. Derfor var fjellet kjent for engelskmennene som trodde det var det høyeste i verden, helt til de triangulerte Chomolungma, senere døpt Mount Everest. Men fuglefluktlinjen fra Darjeeling er villedende. Kangchenjunga er det mest utilgjengelige og hemmelighetsfulle av de 14 åttetusenmetertoppene i verden. Samtidig er det teknisk mer krevende enn Mount Everest og sannsynligvis også K2. K2 har fått rykte som «The Savage Mountain». Men dødsstatistikken for Kangchenjunga er enda dystrere lesning. De fem hengebreene som kan ha gitt navn til fjellet, betyr «Five Treasures of Great Snow», og er et damoklessverd (truende fare, red. anm) over hodet på engstelige klatrerer. Ingen rute er rassikker. Alle ruter er lange, kompliserte og krevende. De blir brattere og vanskeligere jo høyere du kommer. Den legendariske engelske klatreren Joe Brown gikk først i tauet på den siste delen under førstebestigningen i 1955. Helt oppe under toppen friklatret han en klippepassasje som ville hatt toppgradering på havnivå.
Som en av de få, og som første nordmann, har Jon Gangdal besteget Kangchenjunga. Han har laget en vakker bok om fjellet og om ekspedisjonen, oversatt til engelsk av Karl Kerner og utgitt på Buddha forlag i Kathmandu. Boka er i sin helhet designet og produsert i Nepal. Ingen norske forleggere ville satse på et fjell med et navn som er så vanskelig å uttale, og som bare innvidde kjenner til. Det er synd, for dette er en tiltalende og leseverdig bok. Gangdal løfter nummer tre fram i lyset; det er tross alt en bronsemedalje i verdensmesterskapet det dreier seg om. Han har gjort grundig research. Kangchenjungas historie er fortellingen om Englands og Tysklands kamp om hegemoni, om å legge under seg kolonier, ved krigsfronten og om heltedåd ved verdens yttergrenser. England gjorde Mount Everest til sitt skjebnefjell etter at en nyfødt nasjon, Norge, ydmyket imperiet ved å være først til Sydpolen. Tyskland valgte Kangchenjunga og Nanga Parbat etter nederlaget i skyttergravene ved vestfronten i første verdenskrig. Begge nasjoner hungret etter triumfer og verdsatte det heroiske offer høyere enn klok resignasjon i møtet med en nådeløs natur. Annenhvert kapitel i boka er viet historien om de tyske forsøkene. Gangdal har gravd fram gammel litteratur og bilder som få kjenner. Fjellet, menneskene og deres drømmer blir levende for oss. Mer enn Gangdals egen bestigning, er dette bokas viktigste bidrag til klatrelitteraturen.
Kangchenjunga er Jon Gangdals femte åttetusenmeterstopp. Han er Norges fremste stortoppsklatrer. Gjennom mer enn 20 år har han bygget opp kunnskap, erfaring og holdninger. Han står for det beste i norsk høyfjellstradisjon; i stedet for å presse på i marginale situasjoner, har han snudd nesten like mange ganger som han har toppet ut. Boka gir en god beskrivelse av hvorledes et fjell som Kangchenjunga bør bestiges. Her er ingen nær døden opplevelse som ryster og griper leseren. Språkbruken er fri for storslagen patos. Fremrykkingen mot toppen er ryddig, med bibehold av sikkerhetsmargin. Den minner i så måte litt om Roald Amundsens prosaiske beskrivelse av ferden mot Sydpolen.
Layout, billedmateriale og utstyr gjør dette til en vakker bok. Bilder fra helt tilbake til sent 1800-tallet og fra 1920-30 årenes ekspedisjoner pryder boka. Hvert kapitel innledes med et dobbeltsidig praktfoto. Tospaltete sider øker lesevennligheten.
Siden klatringen er udramatisk, blir beretningen om Gangdals egen bestigning bokas «flateste», både historisk og litterært. Den kan leses som en god veiledning i hvorledes egne, begrensede ressurser best kan brukes for å realisere et høyverdig mål. Men som gammel journalist, vet Gangdal at reportasjen fra en «begivenhetsløs» begivenhet må gis liv med andre virkemidler. I disse Knausgårdtider kunne han ha valgt å gjøre oss bedre kjent med Jon Gangdal. Eller han kunne søkt inspirasjon hos Peter Wessel Zapffe og gitt språket vinger som hadde løftet leseren opp over den tynne lufta i Himalaya.
Men dette er magre innvendinger til en flott bok; løp og kjøp!
Ralph Høibakk, Oslo
Både boka og denne kritikken fra Høibakk utløste kraftige reaksjoner fra forfatter og debattant David Durkan, som i en kronikk i UTE og et innlegg på våre nettsider har store innsigelser på innholdet og er kritisk til Gangdals klatrestil i Himalaya.
