Borebolter – et spørsmål om etikk eller stil?

De ble først tatt i bruk på Elbsandstein øst for Dresden i Tyskland sent på 1800-tallet. Fra 1890-årene og fram til første verdenskrig utviklet det seg en friklatreetikk, med strenge regler for sikring og bruk av bolter. I perioder oppstod det spenninger mellom utviklingen i sporten og restriktive regler. Det førte til små regelendringer i flere omganger fram til begynnelsen av 2000-tallet. Sportsklatringens utvikling ellers i verden fra slutten av 1970-tallet påvirket lokale klatrere som ønsket å klatre hardere enn det reglene for sikring tillot. Det førte uunngåelig til regelbrudd, sanksjoner og store stridigheter. Elbsandsteinseksemplet er unikt i klatreverden på grunn av mange spesielle omstendigheter, inkludert sosial og juridisk kontroll gjennom tysk kultur og østtysk statssosialisme. Men mange andre land og klatreområder har opplevd liknende konflikter.

Hva gjør konfliktene like? Det handlet alltid om at noen klatrere (ikke alltid lenger aktive) ønsket å kontrollere hvordan andre klatrer. Ønsket har de nesten alltid forankret i verdier og argumenter de kaller klatreetikk. Men ofte dreier det seg mer om stil. For at noe skal kalles klatreetikk bør det være forankret i objektive verdier som er mest mulig uavhengige av tid og sted – og person. Et eksempel kan være sporløs ferdsel i naturen: Borebolter er uetiske fordi de i seg selv er et permanent spor etter klatring på klippen eller fjellet. Et kanskje mer utbredt argument mot bolter i spesifikke sammenhenger er at de er usportslige – de reduserer klatreutfordringene til ren gymnastikk. Da handler det om stil og ønsket om å påtvinge andre sin egen oppfatning om god stil. Klatring er en aktivitet som stimulerer og belønner følelsesmessig i så sterk grad at det er vanskelig å ikke la følelsene bestemme hva man mener om stridsspørsmål.

I Norge hadde vi rundt 1980 både en kalkstrid og i mindre grad en strid om borebolter. Begge var nye «teknologier» som truet den bestående orden. Kalkstriden vekket stort engasjement, men (som alltid?) vant det som fremmet prestasjonene, og kalkbruk ble gradvis akseptert. Borebolter ble ikke oppfattet som en liknende trussel fordi de i starten var så begrenset og berørte så få. De ble plassert i fåtall ved håndboring på enkelte harde ruter. Gradvis bredte de om seg, men da var de akseptert og gleden over sikring trumfet alternativene. Dessuten muliggjorde de en mengde nye sportsklatreruter for alle i nærmiljøene – en praktisk gevinst.

Min erfaring er at de fleste klatrere i liten grad bryr seg om klatreetikk, men primært ønsker sikker klatring for selv å kunne klatre høyest mulig vanskelighetsgrad.

Det har de siste årene blusset opp igjen lokale boltekonflikter i Norge og i Bohuslän (tidligere norsk landområdet som mange norske klatrere for tiden synes å forsøke gjenerobre både ved klatring og ved å kjøpe ferieboliger i stort antall). De fleste konfliktene har dreiet seg om enkeltpersoner som plasserte bolter som andre enkeltpersoner fjernet, gjerne med begrunnelse om at boreboltene brøt med lokal klatretikk. Mindre konfliktfylt er at enkeltpersoner fjernet bolter fra utvalgte vanskelig ruter, for å «sette ruta tilbake i sin opprinnelige tilstand». Fjerningen skjedde på eget (følelsesmessig) initiativ, men ble forsøkt rettferdiggjort med å henvise til det lokale klatremiljøets demokratiske etikk om ingen eller et minimum av borebolter. Min erfaring er at de fleste klatrere i liten grad bryr seg om klatreetikk, men primært ønsker sikker klatring for selv å kunne klatre høyest mulig vanskelighetsgrad. Boltemotstanderne er en liten elite som dyrker en klatrestil som for tiden er på moten.

Jeg er selv tilhenger av bolting, primært med stil, sekundært med etisk begrunnelse. Ruter som lar seg sikre tilfredsstillende naturlig, bør ikke boltes. I praksis er bolting (eller ikke) et spørsmål om godt skjønn mer enn prinsipp. I Bohuslän har jeg i enkelte tilfeller laget nye og marginalt sikrete ruter uten borebolter for å vise at jeg kan det spillet også. Slike ruter med vanskelig plasserbare og svært marginale sikringer, krever ofte inspeksjon og innøving av sikringsprosessen så vel som bevegelsene på topptau før leding. Selv om  også jeg opplever den irrasjonelle gleden ved å mestre den psykiske utfordringen med marginal sikring, tenker jeg at det skurrer når alt er innøvd. Noen av rutene ville kanskje blitt populære med en bolt eller to, mens de nå står i fare for å gro igjen. For hvem gidder å «støte» på ruter som ikke er vanskelige nok til å gi prestisje? Likevel synes jeg det er akseptabelt (for ikke å si fint) at noen enkelte og spesielle ruter blir prøvestykker for eliten. Det er nok en grunn til at de kappete boreboltene på den estetiske som klatremessige fantastiske ruta Electric Avenue (9-) i Bohuslän ikke er erstattet av nye.

For meg personlig er det viktig at de nye rutene jeg lager blir klatret av andre etter meg selv. Derfor legger jeg litt ekstra arbeid i å gjøre dem tiltalende utover hva jeg selv trenger for å klatre dem, og det kan inkludere borebolter. I et konkret tilfelle førte det til stor ståhei. Da jeg igjen begynte å klatre i Bohuslän etter tretti års fravær, laget jeg i 2011 en ny rute på Vinternberget. Jeg valgte å helbolte en 50 meter lang rygg slik at man kunne klatre den i en taulengde fra bakken. For å få en rett taulinjeføring og unngå for mye taudrag, unnlot jeg å bruke fire naturlige sikringsmuligheter. Disse ville også blokkert fingerplasseringer, samt krevd mer og tyngende utstyr i tillegg til femten kortslynger. Ved å gjøre dette brøt jeg med regelen om å utnytte alle naturlige sikringsmuligheter. Det provoserte fram sterke reaksjoner. Mest provoserende var at jeg brøt «det lokale klatremiljøets forbud» mot å plassere nye bolter (utover et par historiske borebolter) på akkurat den veggen. Det visste jeg ikke da, men heller ikke i ettertid har noen kunne begrunne forbudet og liknende forbud på enkelte andre klipper med annet enn at noen av disse klippene ønskes helt boltefrie (av hvem?).

Det «lokale miljøets» motvilje mot borebolter representerer ofte bare holdningene til en minoritet, en liten elite som ser seg tjent med det. I Bohuslän ønsker flere gode tradklatrere at det boreboltes snufester på ruter for enkel retur, og for å spare trærne for firningsslitasje. Samtidig kan noen være motstandere av borebolter som mellomforankring. Det kan jeg skjønne og akseptere. Men poenget mitt er at da er borebolter ikke lenger et spørsmål om etikk, men stil. Bolter for sikring har sterkere etisk begrunnelse enn bolter for praktisk retur (og innøving av vanskelige naturlig sikrete ruter). Sikkerhet og liv har etisk verdi, mens innøving og retur kun har praktisk verdi. Leding uten borebolter er bedre stil. Å fjerne borebolter til fordel for naturlige mellomforankringer kan begrunnes med bedre stil, ikke bedre klatreetikk.

Med årene blir jeg mer pragmatisk i alle spørsmål, også innen klatring. Klatresporten i nærmiljøet til større befolkningssentre som byer og tettsteder med mange klatrere, har en utfordring i å avveie mellom hva ulike grupper klatrere ønsker. Mange vil ha så sikker klatring som mulig, og stor grad av tilrettelegging. Andre ønsker å bevare de klassiske utfordringene og ikke gjøre klatring helt trygt. Innendørsklatring dekker mye av den første gruppens behov. Men fortsatt ønsker majoriteten av uteklatrere god sikring, korte fall og praktisk retur. Så spørsmål om borebolter bør vel heller handle om måtehold og godt skjønn framfor prinsipper?