Det slo meg da jeg tryna på et av vinterens thailandprosjekter – jeg glapp av det siste taket, og i fallet brølte jeg ut i skuffelse. Hengende i tauet noen sekunder senere, så jeg forskrekkelsen i sikrerens ansikt, og ba derfor aller nådigst om unnskylding for mitt ukontrollerte utbrudd. Han sa det var greit – han hadde hørt det før. Det er flere som brøler som en galning når de faller av prosjektet sitt.
I samtaler med klatrere har jeg flere ganger lansert tanken om det meningsløse i klatringen – og at vi allikevel tar det så alvorlig. Det er jo fullstendig betydningsløst om man klarer å klore seg opp en obskur klippevegg, gjerne plassert i et buskas på et sted ingen andre enn mark, fugler eller rotter for den saks skyld, setter sin pote – eller hva det nå er de beveger seg med.
Les også: Bolting på Klauva – lederen i Klatring 124.
Svaret jeg forbausende mange ganger får er at jo; klatringen er veldig viktig. Fritidsinteressen er faktisk det viktigste de har – langt viktigere enn det meste annet i livet. Det er det som gir tilværelsen mening – det mest meningsløse man holder på med, er det som gir livet verdi. Hvilken absurd erkjennelse.
Dette materialiserer seg i at mange bruker så å si all sin fritid og alt de har av ekstra penger på å reise. Måneder tilbringes utenlands, og hver helg brukes ute i skogen, under klippen – alt for å klatre litt hardere enn de gjorde uken eller året før. Dette går ofte på bekostning av familie, barn eller venner. Med så mye fokus, trekkes også alvoret inn i sporten.
En ting er brøling når man faller av prosjektet sitt, en annen ting er permanent sinne på grunn av hendelser man ikke liker. Det være seg en annen klatrers mangel på stil – at han eller hun krever gyldig bestigning av en rute, på tross av dårlig stil – var det for eksempel flash, og så sa han det var onsight?
Eller som vi så sist høst, angående boltedebatten: To klatrere setter bolter på Klauva, og sinnene settes i kok hos boltemotstandere. Det er kort vei til både uvennskap og depresjon når klimaet forsures av det dypeste alvor, og sinte kommentarer på nettet.
Selv om denne sporten for mange er det viktigste i livet, så er det viktig å ikke la det gå på livet løs. Vi må ... ja, jeg mener at vi må prøve å se hendelsene i sporten i et større perspektiv, og på tross av uenighet, møtes som venner. For det viktigste i livet er faktisk familie og venner – ikke klatringen. Noen vil kanskje være uenig i det, og for de som har det slik; Hva er man uten venner og familie? Kan man leve et liv uten positiv tilknytning til andre mennesker? I ytterste konsekvens; Om man var alene på kloden ville ikke en klatregrad bety noe som helst, og ingen bry seg om det sto en bolt på Klauva.
Selv opplever jeg mye positivitet i møte med tøffe debattanter, og jeg har delt både gode smil og kalde øl med de som er mest uenig med meg – eller tror de er uenig med meg. Jeg har nemlig stort sett ikke så bastante meninger, og prøver å se kontroverser fra mange vinkler. Men jeg vet at mange andre ikke har det slik.
Peter Wessel Zapffe sa det; klatresporten er meningsløs som livet selv – derfor kan dens trolldom aldri dø. Mulig det, men vennskapets død kan bli resultatet av denne meningsløsheten. Det burde ikke være nødvendig.
