Det er få jeg kjenner som legger ut så mange naturbilder på sosiale medier som klatrere. Det er klipper i Thailand, en klatrer i silhuett i Grande Grotta på Kalymnos med Telendos i bakgrunnen («Blir aldri lei denne utsikten»), det er midnattssol i Lofoten («Ahh.. ingenting slår norsk natur»), det er riss i Bohuslän, nye crag i Mexico, sandstein i Indian Creek, solnedgang i Siurana, you name it! Det er er #natur #klatring #utegym #naturelover #sunset.
Mange klatrere kjører miljøimaget og fremstiller seg selv som miljøbevisste. Under valget i høst var det mange som brølte om MDG. Og det er mange som har brølt mot vindmøllene, inkludert Norsk Klatring. Det er en del som lever sparsommelig, og det virker som om mange velger vegetarisk. Alt dette er bra altså, men det er ikke poenget i denne artikkelen.
For i denne artikkel vil jeg rope og rante. Så får heller folk rope og rante tilbake. For jeg blir så provosert! Hvorfor fremstiller klatrere seg som naturelskere og miljøbevisste når de samtidig er på reisefot i ett sett? Hvorfor spør alle før juleferie, før sommerferie, før høstferie og ellers også: Har du reiseplaner? Skal du til Kalymnos, skal du til Thailand, skal du til USA. Og her topper det seg. Hvorfor spammer tilsynelatende miljøbevisste folk bilder fra alle disse reisene? «Dro til Font på langhelg. Syyyykt digg. Helt utrolig natur her!» Det er så dobbeltmoralsk at jeg spyr. Og hvorfor liker folk disse bildene og heier og kommenterer med tommel opp-emoji, og hjerte-, grantre-, regnbue- og jordklodeemoji. Jeg skjønner det bare ikke.
Jeg har prøvd å ha en forståelsesfull tilnærming til dette. Jeg har prøvd å stille folk jeg kjenner noen spørsmål:
Tror du klimaforandringene er menneskeskapt? (Hvis svaret er «nei» her, er det uansett lost case)
Er du opptatt av å klimasaken? (Hvis «nei» her, er det også uansett lost case)
Har du endret klatrereisevaner den siste tiden for å bidra til å redusere utslipp?
Hvorfor/hvorfor ikke?
Jeg har stilt disse spørsmålene for å få svar på hvorfor klatrere fremdeles reiser kloden rundt uten å mukke, og uten å se dobbeltmoralen i å dokumentere all reisingen med skrytete naturbilder. Jeg har prøvd å få svar på om flere enn jeg tror har endret vaner. Men det virker dessverre ikke sånn. Klatrere gidder ikke å endre reisevaner. Og jeg får ingen gode svar på hvorfor. Noen skylder på «systemet» og venter på at «systemet» skal endres. Endringene må visst skje høyere opp, ikke på individnivå. Den der synes jeg du kan tørke deg i rumpa med! Er sannheten helt enkelt at klatrere er så ekstremt egoistiske at egne klatreopplevelser går foran jordens fremtid?
Paradokset er enda større og jeg blir enda mer irritert ettersom vi bor i Norge, i et av VERDENS BESTE KLATRELAND! Det er klipper og fjell over alt! Du trenger ikke dra til Tyrkia for å krimpe. Du kan dra til Damtjern, også på vinteren. Og jeg sier ikke at man må stoppe å reise. Jeg har aldri vært ekstremist. Men hva med å halvere antall flyreiser, tre klatrereiser i året i stedet for seks? Det burde ikke være umulig! Og hva med å i alle fall halvere langreiser til for eksempel Thailand og USA, og heller være der lengre hver gang. Hva med å utforske et nytt crag fem timer unna i bil, i stedet for et nytt crag i et nytt land og fem timer i fly? Og hva med å ikke legge ut naturbilder og hashtag #fantastisknatur når du akkurat har flydd i 10 timer for å komme dit. Vi trenger frisk natur for å klatre, så prøv å ikke reklamere for ødeleggelsen av den!
Jeg kunne komme med uendelig flere eksempler på klatreres dobbeltmoralisme rundt naturelsk og reiser, men jeg beskytter meg selv og stopper der. Vi får ta resten i kommentarfeltet. Jeg forventer at kalymnoselskere, thailandsfarere og andre som kommer nyreiste fra juleferie sitter med linker til artikler som skal bevise et eller annet, og flisespikkeri på at noe i denne artikkelen er feil. Jeg driter i det. Jeg er sur, og dobbeltmoralen gjør meg dobbelt sur. Kan ikke alle bare ta litt selvkritikk i stedet for å kverulere. Uansett håper jeg noen vil rante og være sur med meg, eller mot meg. Jeg vil ha debatt om klatrereiser. For nå er det som en enorm elefant i rommet, en bylle med dritt som venter på å sprekke. Ploff, håper den sprekker nå.
