Dette er ikke skrevet til deg som tilbringer hver eneste ledige helg sesongen igjennom i Bohuslän eller på Hauktjern. Hvis du klatrer på 7'er og 8'er-tallet vil denne teksten ikke gi deg noe som helst stimuli. Hvis du vet forskjellen på heltau, halvtau og dobbelttau kan du like gjerne bla videre – først som sist.
Dette er skrevet til deg som har plukket opp dette eksemplaret av Klatring fordi din over gjennomsnittet klatreinteresserte kjæreste har etterlatt det strategisk på spisebordet, i bilen eller et eller annet smart sted der du til slutt ikke kan unngå å plukke det opp og begynne å flikke, i håp om at du skal bli like klatreinteressert som han (eller henne). Frykt ikke. Det er håp om at du blir det.
«Jeg dogget opp og fant ny beta.» Jeg kikker spørrende bort på kjæresten og ber om en oversettelse til norsk.
– Gjett, sier han.
– Jeg brukte sikringene for å komme opp og fant nye krefter?
Nesten, er svaret. «Beta» betyr å gi tips til den som klatrer enten før eller under selve klatringen. Ok,det var jo logisk tenker jeg, og fortsetter med skrekkblandet fascinasjon å lese om Andreas Klarstöms tur opp Arctandria.
Jeg møtte kjæresten på Hægefjell i Nissedal. Første date var på flertaulengdersruta «Reven,» som er gradert 6-, en grad jeg aldri hadde gått tidligere. Allikevel gjorde større mengder adrenalin, sommerfugler i magen og et ønske om å imponere fyren at jeg kom opp uten alt for mye snørr og tårer. Og så hadde vi gode grunner til å klemme litt underveis.
Grunnet jobb i utlandet fant andre date sted i Zermatt i Sveits. Omgitt av noen av Alpenes flotteste fjell og et klatremekka uten like, var det plutselig ikke så vanskelig å få overtalt typen til å møtes igjen. Vi ble enige om en kombinasjon av fjelltur og klatring, og brukte første dagen på å traske opp til Hörnlihytta på 3260 moh, «Base Camp» for de som prøver seg på Matterhorn. Med 1600 høydemeter opp og ned kjente jeg det godt i kroppen, og da vi kom tilbake til teltet sent om kvelden ymtet jeg frempå noe om at jeg gjerne ville klatre dagen etter, men at det kanskje ble til at jeg sikret litt mer enn jeg klatret selv.
– Hehe..., kommer det fra kjæresten.
– Hva?
– Neida, bare at det finnes et uttrykk for sånne.
– Sånne? Hvaaa?
– Belay-bitch, sier han så lavt at jeg nesten ikke kan høre det, men gjorde det samtidig helt klart at jeg skulle klatre dagen etter, støle muskler eller ikke. I ain't no belay-bitch!
Spol frem et par måneder til et lykkelig samboerskap i Oslo. En utgave av Klatring fra et par år tilbake ligger på badet, der en av hovedsakene er «Kjæresteklatring – hvordan unngå krangling på cragget.» Jeg kan ikke se for meg annet enn at det er strategisk plassert og leser pliktoppfyllende om hvordan superklatreren og nybegynneren lykkelig kan forenes uten alt for mange susere. Men om kjæresten tror han er lur og legger frem klatreblader, så skal jeg ikke være noe dårligere, og gjør en innsats for å vise at jeg leser dem, om så bare ved å flytte dem rundt i leiligheten eller «glemme igjen» en oppslått fører på stuebordet.
Til tross for et felles ønske om å lære/lære bort klatrekunsten har vi ikke kommet til crux'et i forholdet enda. Det blir nok perioder med både sva og overheng. Det er ikke mulig med en onsight av fremtiden, og en run-out her og der må vi nok bare belage oss på. Men som med klatring gjelder det å ikke psyke ut, stole på partneren og glede seg over hver gang man har gått en ny rute.
Og jeg må nok innse at jeg har ikke har noe annet valg enn å bli vant til sure klatresko og kalktørre fingre. Kilesettet, tau og seler ligger til enhver tid klart i entréen. Klatring-magasiner fra ti år tilbake ligger under salongbordet, bilder fra Lofoten og Jotunheimen henger på veggene. Det er rett og slett umulig å ikke bli litt hekta på klatresporten og det adrenalinkicket det gir – selv om det for min del ofte blir fremprovosert av å henge i en sikring halvveis oppi en av 4'er-rutene på Klatreverket.
Lykke til med ny klatrekjæreste!
