Det er en hendelse som har fått større konsekvenser for klatre-Norge enn kanskje noe annet. Det hadde seg slik at den lukkede Tindekluben – der man tildligere måtte søke med både anbefalinger og bestigningsliste for å bli medlem, og som i alle år var de tøffe klatrernes organisasjon, ikke var interessert i å ta hånd om konkurranseklatringen. Det ble vedtatt på et møte på tidlig 90-tall at dette skulle overlates til andre krefter, og Norges klatreforbund (NKF), som nylig var dannet, var et naturlig valg.
Et like naturlig neste steg var at Klatreforbundet entret Norges Idrettsforbund (NIF). Poenget med konkurranseklatring er konkurranser, og Idrettsforbundet har jo (blant annet) som mandat å få folk til å konkurrere. Jeg husker daværende leder for Klatreforbundet, Einar Skage Andersen spurte oss; vil dere ha det slik? Vil dere være under NIF og dermed at hovedmålet med sporten og NKFs virksomhet er å nøre oppunder konkurranser?
Resten er velkjent historie. Nå har Klatreforbundet 17000 medlemmer og Tindekluben har fremdeles sine 500. Ikke noe problem egentlig – det er bare en liten ting ... og det er at alle klatreklubbene som er medlemmer av Klatreforbundet er forpliktet til å ha i sin formålsparagraf noe slikt som «… klubbens formål er å drive idrett organisert i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF)».
Er det noe klatrere vegrer seg for, så er det organisering. Det vet alle som har prøvd å organisere noe som helst. I motsetning til mange andre idretter, der utøverne gjerne kommenterer «… det var så bra – alle var der», vil vi klatrere stadfeste; «… det var så bra, vi var helt alene». Vi klatrere trekker ut i skogen, under klippen eller opp i fjellet. Om det er andre klatrere der betyr det ofte kø og venting. Likeledes på inneveggene; jo flere – jo verre.
Når klubbene da er forpliktet til å ha som formål å drive «idrett», strider det mot klatreres naturlige dragning mot det uforpliktende. Jeg fikk en epost fra en gammel rev i miljøet som reagerte nettopp på formuleringen i formålsparagrafen, og klubbens plikt til å ha setningen høyt opp på sin synlige og skriftlige agenda.
Men hva er egentlig «idrett»? Det viser seg at ordet er et særnordisk begrep, og kommer av det gammelnorske «îþrôtt» som ble brukt om både åndelige og legemlige ferdigheter. Ordet er sammensatt av substantivene «ið» og «þrôtt». Førsteleddet «ið» betyr syssel eller gjerning og finnes i dag igjen i det beslektede begrepet gidde. Andreleddet «þrôtt» betyr kraft eller utholdenhet og finnes i dag igjen i det beslektede begrepet trøtt (trett, sliten, dvs. mangel på kraft eller utholdenhet. Kong Harald Hardråde (1015-1066) ramser i en av sine gamanvísur opp åtte idretter han behersker. Disse er diktning, ridning, svømming, skiløping, bueskyting, roing, harpespill og å fremføre dikt (kilde: Wikipedia).
Dette er jo litt morsom kuriosa, og ordet har selvsagt fått ny betydning nå. Fritjof Nansen sa allerede i 1900 om idretten: « Idretten har også mistet en del av sitt verd derve, at kappelysten er blitt altfor dominerende; derved er den omdannet til sport, og alt som heter sport og rekord er ikke av det gode. Istedenfor å skape sunde, uavhengige menn avler sporten forfengelighet. Idrettens opgave skulde jo være å utdanne og styrke legeme og sjel, samtidig med at den fører oss ut i naturen. Men mange av våre sportsmenn er jo blitt til muskelmaskiner, «veddeløpshester» som på store stevner strever med å slå rekorder og å nå, den ene noen meter foran den annen.»
Slik kan det sies, og jeg tror Nansen ville fått mange nikk fra klatrere om han hadde sagt dette i dag; slik jeg forstår det vil de fleste ut i naturen og kjenne fjell, luft, lukt og bevegelsenes intensitet – mestre elementene.
Om vi skal linke dette tilbake til Klatreforbundet, så mener jeg de gjør en fantastisk innsats for klatrere i Norge. Gjennom flere år vist at de klarer å holde de to tankene separert; hvem klatrerne er og hva de (vi) vil, samtidig som de har ivaretatt sitt mandat med hensyn til konkurranser. Medlemskapet i idrettsforbundet har medført en stødig strøm av økonomiske midler, som kommer klatrere i det ganske land til gode, for eksempel i form av kurs, bolting, rebolting og bygging av vegger.
Mange klatrere har holdt et godt øye med forbundet og umiddelbart sagt i fra om de har trått «feil». Men jeg mener vi også bør vise litt forståelse for det omfattende mandatet de har. Og: Neste gang du er i veggen – er det ikke et lite stikk av konkurransefølelse når du vet at din kompis klarte ruta du nå holder på med? Vi klatrere er kanskje noe mer konkurranserettet enn vi egentlig vil innrømme.
I mars er det tid for det biennale klatretinget. Jeg vil ønske Klatreforbundet lykke til med det og med valg av ny leder. President Ole Karsten Birkeland stiller nemlig ikke til valg denne gangen, noe jeg synes er synd. Det ville vært veldig bra å ha han med i to nye år, for å kunne fortsette det gode arbeidet han har gjort for klatrere i Norge. Birkeland har vært en meget god leder, med sin dedikasjon til klatring i alle former og sin samlende personlighet. På vegne av Klatring vil jeg takke for fire år med veldig bra innsats.
Vi gleder oss til mange nye, gode ting. Ha en idrettslig vår med mye ork.
Klatretinget finner sted i Drammen 29. -30. mars.
