Jeg vil gjerne starte med et sitat. Sitatet er allerede velkjent i enkelte bebrillede grupper av samfunnet.
Noen vil til og med hevde at sitatet er oppbrukt, at det har mistet sin verdi, at det er tømt for innhold. Til disse vil jeg rope: nei, nei, nei!
Jeg mener det er et såpass velformulert sitat at det tåler tidens tann. Er du klar? Er du fordomsfri?
Ordene er skrevet av psykiateren Finn Skårderud:
«Hva er rafting mot en avvisning?
Hva er et strikkhopp mot den elskedes telefon som aldri ringer?»
Eivind Eidslott
Eivind Eidslott (38) vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har blant annet startet Fri Flyt og skrevet om ski- og friluftsliv for UTE, Fjell og Vidde, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Han har også gitt ut bøkene«Skiguide til Norge»,«Besseggen»,«Fjellbarna»og«Livet med Marikken». Nå er han aktuell med boka «Helt ute - et skåblikk på fjellfolk, skiturer, turistforeningshytter og løping generelt».
Boka utgis av Fri Flyt og kan kjøpes her
Ja, hva skal man si? Skårderud kaster ut en brannfakkel, en magisk metafor. Han går rett inn i kjernen av en tidløs, filosofisk diskusjon om hva som er mot, hva som er risiko, hva som egentlig er tøft å gjøre.
Selv har jeg forsøkt å bruke sitatet som en trøst. Jeg har tolket, analysert, funnet en mening med det hele som passer perfekt til min egen livssituasjon: jeg er gift, jeg har barn, jeg jobber ni til halv fem, jeg har boliglån, flat-tv, billån, Aftenposten-abonnement, raspede gulrøtter på middagsbordet rett som det er, en relativt dyr pepperkvern.
Jeg bringer barn i barnehagen, henter barn i barnehagen, leser, synger, vasker, bretter, rydder, tørker, trøster, pusser, legger, klemmer, kysser, sover, drømmer, elsker.
Jeg driver hverdagens ekstremsport på høyt nivå.
Jeg opplever emosjonell risiko all day long.
Men langt inne i meg et sted, bak busserullen med syltetøyflekker og de brune tøflene, ligger gamle drømmer og ulmer. Om jeg har lyst til å rafte, Mr. Skårderud? La meg rope svaret fra toppen av Store Styggedalstind:Jaaaaaaaa!Jeg hadde raftet Zambezi i morgen formiddag om jeg hadde fått muligheten til det. For ikke å snakke om strikkhopp. Jeg skulle gjerne hoppet baklengs utfor den 216 meter høye Bloukrans Bridge i Sør-Afrika. Og klatret Schreckhorn i Sveits, padlet rundt Island, gått Svalbard på langs på ski, besteget Ama Dablam i Himalaya, kjørt motorsykkel fra Patagonia til Alaska, meldt meg på et fallskjermkurs, begynt med paragliding i Chamonix, levdla vida loca.
Men stort sett sitter jeg hjemme og ser Puls på NRK1.
En gang fikk jeg spørsmål fra en ung, sprek mann: «Har du noensinne vært på en ekspedisjon?» «Ja», svarte jeg.
«Jeg har vært på ekspedisjon i seks år, allerede, og det er ennå langt igjen», sa jeg.
«Hva mener du?» spurte den unge mannen.
«Jeg krysser det enorme kontinentet som går under navnet Familielivet», sa jeg.
Å, jeg var fornøyd med den metaforen.
Jeg følte at jeg sa noe klokt, noe universelt, noe som kunne skrives inn i neste utgave av Oxford Dictionary of Quotations.
Helt til den unge mannen sa dette ene ordet. Dette ene ordet som kan få hele tilværelsen til å rakne. Han sa:
«Hæ?»
