Fjern boreboltene i Nordveggen på Romsdalshorn

Fjellklatrer og fjellfører Henning Nygård er vel knapt nok kjent blant vår tids klatrere, men han fortjener å bli trukket fram i lyset som en betydelig person i romsdalsk og norsk klatrehistorie. Han ble født i 1870, og var 44 år da han i 1914 gikk på kurs i Jotunheimen og fikk DNTs førerpatent. To år etter var han sammen med Alf B. Bryn med flere på førstebestigninga av Trolltind-eggens flotteste nål, Trollkjerringa. Henning Nygård holdt det gående som fjellfører på Hornet og de andre klatretindene i Romsdal til begynnelsen av 1920-årene. Da tok sønnens hans, Ole Nygård, over som fjellfører fram til 1946. 

Det hører med til denne historien at Henning og Ole Nygård var henholdsvis andre og tredje generasjons klatrere og fjellførere. Hennings far, Oles bestefar, var den legendariske kirkemaleren, sauebonden og fjellføreren Ole Endresen Kolflåt (1843 – 1908). Han var selvlært fjellfører, og viste veg for landmåleren kaptein Broch da de gjorde førstebestigninga av Kalskråtinden i 1864. To år etter var han nære på å føre kaptein Sejerstedt helt til topps på Hornet. De gikk seg fast og måtte snu på høyde med Den gule flekk. 15 år seinere, i midten av september 1881, lot han seg inspirere av at Carl Hall, Matias Soggemoen og Erik Norahagen hadde nådd toppen av Hornet. Med påskudd om at han skulle se etter noen sauer oppe i Venjedalen, klatret han til topps på Hornet på egen hånd. Henning Nygårds far, Ole Endresen Kolflåt, har med andre ord tredjebestigning og første solobestigning av Romsdalshornet!

Jørgen og Christian Lysholm var blant Norges mest aktive klatrere på denne tida. I 1911 gikk de Hesteskotraversen mellom Klauva og Kirketaket. Andre førstebestigninger i Romsdal: Trollklørne, nordøstveggen på Store Venjetinden og ikke minst: Vesteggen på Kvanndalstinden. De var også først på toppen av Lille Dalatårnet i Innerdalen.

Denne lange innledninga bare for å understreke at det var tre erfarne, dyktige og ambisiøse klatrere som sto på toppen av Romsdalshornet denne dagen i 1915, og det var nok forklaringen på at de valgte en original og dristig veg ned igjen. De rappellerte, eller kanskje delvis klatret nedover, på nordsida av fjellet. Dermed fikk den nordvendte veggen på Hornet sitt første besøk av mennesker i form av en nedstigning. Fra «Gropa», den store hylla over den bratteste delen av veggen, slo de inn en ringbolt. Den ble stående fram til 1957, og er i dag en del av utstillinga ved Norsk Tindemuseum på Åndalsnes.

Fem år seinere, i 1920, var Henning Nygård igjen tilbake i fjellveggen på nordsida av Hornet. Først enda en nedstigning sammen med brødrene Christian og Jørgen Lysholm.  Seinere på sommeren sammen med Rolf Ødegård, Ola H. Furuseth og Gunnar P. Sabro. Nå var det alvor: De ville gjøre et forsøk på å klatre ei ny rute rett opp nordveggen. Henning Nygård var selvskreven på laget. Han var en solid og erfaren klatrer og fjellfører, og hadde dessuten førstehånds kjennskap til nordveggen på Hornet etter sine to nedstigninger i 1915 og 1920. Den klatrehistoriske bragden er godt og utførlig beskrevet i en artikkel av Gunnar S. Sabro i DNT-årboka 1921. Her er et utsnitt fra beskrivelsen av «cruxet», den vanskeligste passasjen på ruta:  

«Det var jeg som hadde tørn, og jeg tok gummisko på, for det så ut til å bli smått med fotfester til en begynnelse. Av mangel på brukbar forankring gikk vi fram på følgende måte: Ingen av de andre hadde nå tauet påbundet, for skulle førstemann gli ut her, så var det all sannsynlighet for at han ville ha tatt de andre meg seg, da hyllen under svaet var både smal og utsatt. Alle tre passet derfor tauet. Jeg kom meg over svaet og sto oppreist oppunder overhenget. Et forsøk på å komme meg over dette til venstre, tvang meg ned igjen. Rett opp så det ikke pent ut, med det måtte forsøkes. Den svake dirring i tærne som man ofte merker, når man blir stående lenge på små fotfester, oppfordret til å henge i, og ved hjelp av et trykk-tak med venstre hånd kunne jeg holde meg oppunder hammeren, mens jeg med høyre hånd følte meg fram etter brukbart tak lenge oppe. Selvfølgelig fantes der et.»

Etter noen timer sto de på toppen. Årstallet var 1920, datoen 4. august. Med andre ord: Vi er inne i et jubileumsår. Den 4. august i år kan vi feire 100-årsjubileum for førstebestigninga av Nordveggen på Romsdalshornet.

I åra som fulgte var det bare et fåtall som fulgte i førstebestigernes spor opp Nordveggen. Østsida via Halls renne beholdt sin posisjon som «den normale vegen» på Hornet. Nordveggen var forbeholdt klatrerne. Men så, på slutten av 1980-tallet skjedde noe som snudde opp ned på dette, og i våre dager er det sjelden å møte folk i Normalvegen. I Nordveggen derimot er det ofte køklatring, ventetid for å få plass på standplassene og verst av alt; steinsprang utløst av folk som klatrer og rappellerer i den samme linja. Vi har dessverre også hatt ulykker med alvorlige skader.

Årsaken til kaoset i Nordveggen er ikke vanskelig å oppdage. Sommeren 1987, 67 år etter at Henning Nygård, Rolf Ødegård, Ola H. Furuseth og Gunnar P. Sabro gjorde sin førstebestigning, ble det etablert ei fast rappelrute i den klassiske klatreruta. Uten protester fra noen, så vidt jeg vet, ble det satt borebolter på fem standplasser. De første boltene ble satt av Marius Morstad på en klatretur med ungdommer fra Tyrili-kollektivet. Deretter ble rappelruta, så vidt jeg har forstått, fullført av folk fra det lokale klatremiljøet i Rauma.

Jeg har ikke tenkt å moralisere over de som satte boltene. Ingen protesterte, heller ikke undertegnede, da boltene ble satt. Men det bør ikke hindre oss i å ta opp problemet nå. Etter godt og vel 30 år er det kanskje på tide at det lokale klatremiljøet tar ansvar og viser handlekraft?

Mine enkle spørsmål blir da følgende: Hvordan vurderer Norsk Tindeklub, Norges Klatreforbund, Romsdal Tindegruppe og det lokale klatremiljøet boreboltene i Nordveggen på Romsdalshornet i forhold til sikkerhet og norsk klatreskikk?

Jeg har sagt det før, men det er tydeligvis nødvendig å gjenta det: Det var en feil å sette borebolter i en av norsk klatrings største og mest populære klassikere på ett av Norges mest ikoniske fjell. Og det er nøyaktig like galt å la de stå. La oss vise respekt for Henning Nygård og de andre førstebestigerne av Nordveggen på Romsdalshornet, og sørge for at boltene blir fjernet og sporene etter dem slettet. 

Etterord: Det er nå snart 11 år siden styret i Romsdal Tindegruppe gjorde vedtak om å fjerne boltene i Nordveggen. Noen dager før styremøtet ble det arrangert et godt besøkt medlemsmøte på Åndalsnes. Også der var det et overveldende flertall for at boltene skulle fjernes. Hovedbegrunnelsen var fare for ulykker på grunn av steinsprang fra folk som klatrer og rappellerer i den samme linja. Styret gikk inn for å lage ei ny returrute over Lillehornet, og å forsterke Normalvegen med flere faste rappellbolter. Alt var klart for å gjøre jobben, men så stoppet alt opp. Årsaken var at styret ble kontaktet av lokale klatrere som skal ha sagt at nye bolter på Lillehornet og i Normalvegen ville bli slått flate. Flere klatrere har sett på muligheten for å lage ei alternativ rappellrute øst eller vest for klatreruta i Nordveggen, men så vidt jeg har forstått var konklusjonen at dette viste seg svært vanskelig å få til. Så ble det stille i mange år. Sommeren 2018 kom det endelig fart i saka igjen, takket være Bjørn Kruse og Håkon Vego. De laga ei rappellrute med kiler, bankebolter og kjettinger som ligger vest for Nordveggen, men de gamle bolteankrene i Nordveggen ble stående. Spørsmålet er da om løsningen kan være å fjerne boreboltene, og la den nye rappellruta overta som ei ny returrute. Jeg har brukt den bare en gang, og vil absolutt gi ros til Bjørn og Håkon for å prøve å få til noe. Det mest positive etter min vurdering er at den nye rappellruta vil redusere køproblemet som har oppstått når det er mange taulag på veg opp og ned i Nordveggen samtidig. De som klatrer opp Nordveggen skal ikke bli møtt av rappellerende taulag. Det skaper kaos og kø. Men jeg har noen motforestillinger: 

1. Det er en del løst fjell også i den nye rappellruta, særlig i den øvre delen, og det vil fremdeles være stor fare for at steiner kan treffe folk som befinner seg i den nedre delen av klatreruta og i rappellruta. 

2. Også den nye rappellruta følger ei etablert klatrerute, «Nordvestkanten». Førstebestigerne (som i parantes bemerket er Kjell Erik Strømskag og undertegnede) ble aldri spurt, men vi har i ettertid sagt ok med forbehold om at dette viser seg å være ei god løsning. 

3. Jeg mener det er sikkerhetsmessig og estetisk uholdbart å bruke kiler, bankebolter og lange kjettinger som feste for faste rappellanker. Den beste løsninga er her, som ellers i verden, å bruke solide limbolter av beste kvalitet. Jeg er selvsagt villig til å høre på andres synspunkt, og at det likevel lar seg gjøre å etablere ei brukbar rappellrute ved siden av Nordveggen.

Noen vil hevde at det må være ei rappellrute på nordsida av Romsdalhornet. Det blir for komplisert og tidkrevende dersom folk må returnere via Lillehornet eller Normalvegen. Min kommentar at dersom det blir umulig å rappellere fra faste anker i Nordveggen, så får vi tilbake den samme situasjonen vi hadde for 33 år siden. Er det er problem? Etter min mening er det i så fall et problem det er fullt mulig å leve med. Jeg ser gjerne at alle som drømmer om å stå på toppen av Hornet, skal få oppleve det, men uten å avslutte fjellturen med rappell ned Nordveggen. 

Min konklusjon er derfor: Fjern begge rappellrutene i Nordveggen! Gevinsten vi da oppnår er å redusere faren for ulykker, og i tillegg feirer vi førstebestigerne av Nordveggen med å fjerne boltene som stikk i strid med norsk klatreskikk har vandalisert denne historiske fjellklatreklassikeren gjennom 33 år.

Det er ingen menneskerett å kunne rappellere ned Nordveggen på Romsdalshornet. Lykke til med 100-årsjubileet!