GERIATRISK KLATREVISE
Tekst: Ralph Høibakk, Illustrasjon Julie Gry Sveistrup
Melodi: Egners Røvervise
Vi lister oss så stilt på tå,
når vi skal ut og klyve,
vi stikker av fra våre små,
og unngår helst å lyve.
Geriatrisk er vi alle mann,
og glemmer nok å ta med vann,
men klatre det vil vi så mye vi kan,
både Ivar, Hans Eivind og Oddemann.
Vårt eget klatrekompani,
det møtes rett så ofte,
og bakser ifra klokka ni,
i tights og lusekofte.
Og Ben er gjerne førstemann,
men møte gjør vi, vi som kan,
for klatre det vil vi så mye vi kan,
både Ivar, Hans Eivind og Oddemann.
På Klatreverket er det liv,
der henger vi i veggen,
til underarmen den er stiv,
og skjelvende er leggen.
Men viljen den er sterk som Brand,
ja, opp det skal vi alle mann,
for klatre det vil vi så mye vi kan,
både Ivar, Hans Eivind og Oddemann.
Når klatreøkta den tar slutt,
da samles vi rundt bordet,
til kaffe som er sterk som krutt,
og alle griper ordet.
Da prater vi om smått og stort,
om alt det vi har tenkt og gjort,
for prate det gjør vi så mye vi kan,
både Ivar, Hans Eivind og Oddemann
På Kolsås er det ganske bratt,
der klyver vi så gjerne,
men stilen er nok ganske satt,
ja, alle bruker knærne.
Og ingen går som førstemann,
men clogger der hvor det går an,
for klatre det vil vi så mye vi kan,
både Tittern og Dickie og Jonatan.
Til Andersnatten drar vi titt,
med bilen fylt til ripa,
da vil vi gjerne klatre litt,
og helst Den Hvite Stripa.
Men den kan være glatt av vann,
da sklir vi ned`gjen alle mann,
for klatre det vil vi så mye vi kan,
både Ivar, Hans Eivind og Oddemann.
I Nisserdal der er det liv,
en gjeng av muntre kara,
Mot Solen er nok litt for stiv,
nei, heller Via Lara.
Vi jukser kanskje lite grann,
men når til toppen alle mann,
for klatre det vil vi så mye vi kan,
både Ivar, Hans Eivind og Oddemann.
Men størst av alt, det må vi si,
er turen opp på Storen,
om Heftyes renne er litt stri,
det beste her på jorden.
For toppen den er ikke sann,
vi skuer hele Norges land,
ja, klatre det vil vi så mye vi kan,
både Ivar, Hans Eivind og Oddemann.
Og når vi engang går mot grav,
og ser oss litt tilbake,
og spør oss selv hva livet gav,
av det som kunne smake.
Hva er det da som holder stand
som gjør oss til en helstøpt mann?
Jo, at vi klatret så mye vi kan,
både Ivar, Hans Eivind og Oddemann.
(Visa sto på trykk i Klatring 130)
Les også: Slik begynte Ralph Høibakk å klatre
