Via ferrata er i vinden for tiden, og flere anlegg er nylig satt opp, mens andre er planlagt. Dette har ikke gått helt upåaktet hen, og både Klatreforbundet og Norsk Tindeklub har tatt negative standpunkt til utiklingen. Men anleggene bygges de, med velsignelse fra både turistmyndigheter og lokale bedrifter, og til stor glede for mange brukere.
Lederen i Klatring 129 tar opp temaet. Her er den:
Begrepet «tradisjon» refereres ofte til når man snakker om gode handlingsmønstre. I klatresammenheng brukes det gjerne med hensyn til bolteetikk, og mange mener vi har en tradisjon for sporløs ferdsel. Senest ute er Klatreforbundet som hevder dette i forbindelse med at det for tiden settes opp en del via ferrataer på norske fjell og klipper. På Klatreforbundets nettsider kan man lese:
«Styret har besluttet at NKF ikke kan anbefale videre utbygging av slike anlegg.»
Og: «NKF mener at jernstiger i fjellet bryter med den norske tradisjonen for mest mulig sporløs ferdsel.»
Det er to momenter som berøres her: At vi har tradisjon for mest mulig sporløs ferdsel, og at det ikke er ønskelig å bygge flere via ferrataer. Vi har tidligere tatt opp det første temaet på lederplass i bladet Klatring, men gjør det gjerne igjen.
Les også: Så mye tåler slyngene
Jeg mener vi helt klart ikke har tradisjon for verken sporløs ferdsel eller «mest mulig» sporløs ferdsel. Se på vannkraft-utbyggingen, som jo har rasert svært mye av den norske fjellheimen. Kjører man for eksempel fra Hol og over til Aurlandsvangen, ser man ødelagte fjellvann og høyspentstrekk på kryss og tvers. Ned mot Vassbygdi ødelegger to enorme høyspentmastestrekk hele den fantastiske utsikten. Det finnes knapt et vann som ikke er demmet opp og tappes ut på en måte som gjør at strandlinjen fullstendig ødelegges. Avdøde filosof og professor Arne Næss var en av de som protesterte, og han ble borttransportert da han lenket seg fast under Mardøla-aksjonen. Professoren tenkte lenger enn de fleste.
Man kan si så mye man vil om «ren» kraft, men vi har definitivt tradisjon for å rasere natur her i landet. En høy pris for denne renheten, paradoksalt nok i et land som pumper opp så mye svart olje som overhode mulig.
Hvordan er det så med sporløs ferdsel og bolting? I Trollveggen har det vært boltet i alle år, noe som tydelig kom fram under debatten etter boltingen på Klauva, og etter at polakker boret et godt antall bolter der i vinter. Mange av Norges beste klatrere har boltet massevis i norske og utenlandske fjell; Trango for eksempel. Norskeruta fra 1984 har flust av både bathookhull og bolter. Norges første crag, Fjell i Enebakk (på 80-tallet) fikk selvsagt bolter. Eneste grunnen til at det er langt mellom dem er at alt måtte håndbores, og derfor satte man gjerne så få som mulig. Romsdalslegenden Arne Randers Heen muret fast en solid rappellbolt på Romsdalshorn for herrans år siden (som står der fremdeles), og samme mann sprengte turiststi med dynamitt i Trolltindene, noe som mange mener resulterte i at halve Brura raste ut noe senere.
Og hva med resten av høyfjellet? Merking av stier og skilting har foregått i regi av DNT i alle år. Eller DNTs hyttebygging?
En kan videre undres over hvor denne oppfatningen av at vi har en høy boltemoral kommer fra. Jeg tror det handler om at vi nok bolter noe mindre enn sydover i Europa, der det gjerne settes bolter på alle standplasser, mer som en regel enn et unntak. Derfor tenker mange at vi her i nord er mye bedre enn i syd, og har en høyere moral i så måte – noe som jo kan sies å være tilfellet. Men det boltes, og det boltes mye. Og en høyere moral vil ikke si at moralen er høy.
Les også: Turekspertene i UTE har testet Garmin Fenix 5x
Klatreforbundet vil altså ikke anbefale å sette opp «jernveier». Det er klart uheldig om hvermannsen tar for seg og setter opp større jernkonstruksjoner hvor man vil. Men her er den norske lov helt klar. Det er opp til grunneier å avgjøre dette. Ingen klatreklubb og intet forbund har juridisk makt i så måte. Derfor er det fritt fram for grunneierne på Flatanger å sette opp sin via ferrata, som de har gjort på klippen ved Strøm gård. Men de var uansett føre var, og spurte kommunen om de ville motsette seg prosjektet. Kommunen gav sin velsignelse. Dette ville jo bringe flere besøkende og dermed bedre økonomi. I Loen har via ferrataen blitt en suksess. Vi har snakket med flere som har tatt turen og de har vært svært begeistret. Loen Active fikk økonomisk støtte av Sogn og Fjordane Fylkeskommune og Stryn 2013 for å sette den opp.
Hva er det som er så ille med slike anlegg? Det er vanskelig å få øye på dem, og man må som oftest ha en kraftig kikkert for å se hvor de går. Det var knapt mulig å oppdage den på Flatanger, og da var vi ikke mange meterne unna.
Hele bolte- og via ferrata-debatten er preget av en rar perspektivløshet. Det er helt greit med et stort utkikkspunkt på Nesaksla over Åndalsnes, og store anlegg på Trollstigen. Ikke et knyst av motstand har nådd mitt øre. Likeledes med den fastboltete rampen for basehopperne på ellers uberørte Gridsetskolten i Romsdal. Ingen nevner vannkraftutbygging, ingen nevner det enorme draget med master gjennom ellers nydelige Vengedalen, alle bruker veien som ble bygget forbindelse med kraftstasjonen i fjellet, ingen reagerer når det settes opp klatreparker rundt om i landet.
Men det skaper stor debatt når noen setter opp bolter som er så små at man må få meter innpå for å se dem. Det er som om stein i Norge er like hellig som kuene er i India. Vel å merke når det gjelder klatring – ingenting annet.
Via ferrataer åpner fantastiske muligheter for folk som ikke klatrer. De kommer seg opp i høyden og får muligheten til å fascineres av bratt, norsk natur. Selv ønsker jeg slike prosjekter velkommen, men jeg er enig i at en beslutning skal vurderes av grunneier eller et statlig organ – kanskje begge – og at gjennomføringen skal være både gjennomtenkt og skikkelig.
Det er lett å lure seg selv ved å henvise til begrepet «tradisjon». Tradisjoner er flytende og kan lett vise seg å være både usmarte og avlegs. Jeg mener vi heller må tenke på hvor vi vil, og ta vare på det som har vært bra. For egen del innebærer det at tradisjonen med rasering av fjellet med blant annet vannkraftutbygging må ta slutt, og uttapping av fjellvann må revurderes. Og hva med høyspentmastene? Er det mulig å få de bort? Legge de i kabler? Vi må også ta debatten om via ferrata. Det er mange som vil ha slike anlegg, og de vil bli bygget. Det er viktig at inngrepene er så skånsomme som mulig, og at de ikke berører eksisterende, naturlige klatreruter. Klatreforbundet bør heller komme med sitt syn på hvordan og hvor de kan bygges enn å avvise bygging og henvise til en tradisjon vi ikke har.
Ha en tradisjonsrik høst.
