Da jeg jobbet som instruktør på Aak fjellsportsenter på 90-tallet ble vi en kveld utkalt til redningsaksjon. Vi satt og ventet på middag etter å ha kurset på Romsdalshorn, og fikk beskjed om at en klatrer var meldt forulykket på Hornaksla. Han hadde falt på led på 2. taulengde over 1. rampen, sikringen hadde røket og han hadde landet på hylla ved standplassen. Kameraten klarte med et tau å rappellere de 250 meterne ned i dalen og fikk slått alarm. Ut bar det; opp med helikopter til 2. rampen, og derfra rappell ned til den forulykkede. Han var dessverre død. Vi fikk han over på en båre og ut med helikopter. Rappell ned og tilbake til Aak.
Les også: UTE sin oversikt over Via Ferrata- ruter i Norge
Vi følte oss moralsk pliktige i å delta på aksjonen. Ingen av oss en gang vurderte å si nei, selv etter en lang dag i fjellet. Slik oppfatter jeg at de fleste klatrere er. Om man er i nærheten av en ulykke så stiller man opp, og hjelper om man kan. Dette til tross for at mange av aksjonene ikke bare kan innebære stor risiko, men også en stor psykologisk påkjenning. En som har falt i døden er som oftest i dårlig forfatning – han er ikke bare død, men har fått hard medfart. Det gjelder spesielt fallulykker for folk uten tau samt basehoppere. For ikke å snakke om flyulykker, som vi leste om i kronikken til Ulf Prytz i Klatring 116.
I bratt terreng er det bare klatrere som redder, om da ikke den skadelidne relativt enkelt kan hentes ut med helikopter. Jeg tror det er derfor vi alltid sier ja. Ingen andre kan gjøre jobben. Et nei kan medføre forsinkelse og tap av liv.
Nettopp det faktum at klatrere alltid stiller opp medfører et moralsk dilemma. Er det en form for utnytting av en gruppe som føler seg forpliktet til å trå til? Klatrere strekker seg altså inn i en sone med livredding, gjenoppliving, kanskje til og med sjelesorg der en person dør i dine armer. En vanlig klatrer er ikke forberedt på slikt. Risikoen er også som nevnt et aspekt – men det er jo vi klatrere vant til fra før.
Et spørsmål som reiser seg er om man i det minste bør få en form for kompensasjon for innsatsen. Det er ingen logikk i at de som utfører den psykisk tøffeste og farligste jobben i en aksjon, skal arbeide gratis. De fleste vil vel si at det er helt rimelig; en klatrer skal ha betalt som en annen redningsmann med de tilleggsytelser som måtte være der av forsikringer osv.
Men det er ikke så enkelt. Det dukker da nemlig opp enda et dilemma: De blir å regne som ansatte og dermed trer arbeidsmiljøloven i kraft. Den sier at alt arbeid skal risikovurderes. Men redningsarbeid i fjellet er umulig å risikovurdere på forhånd. Man aner ikke hvor mye løsgods, manglende sikringsmuligheter eller andre farer som lurer på vei opp eller ned til den forulykkede. Og det finnes nok av eksempler på at klatrerne på tross av høy risiko gjennomfører redningen … og med lønn ville de arbeidet ulovlig. Kinkig sak.
Det var ingen debrief etter aksjonen på Hornaksla. Jeg trengte det heller ikke – enda mindre forventet jeg å få betalt for innsatsen. I ettertid har det allikevel fått meg til å tenke at systemet kanskje burde vært lagt opp annerledes. En ting er at tilbud om psykologisk oppfølging alltid bør være der.
Enda viktigere er det at jussen får en omarbeiding. Det er fullt mulig. Vi ser det for leger, som er unntatt loven med hensyn til arbeidstid, og parakoksalt nok får jobbe med liv og død langt over det vanlige folk får sitte på kontoret. Det bør være enkelt å gi et unntak også for klatrernes risiko, når det står om liv og død i en fjellvegg. De eneste som kan vurdere risikoen er også klatrerne selv, akkurat som det har vært gjort i alle redningsaksjoner til nå. En endring av loven vil ha lite å si for klatrernes handlingsmønster, og vil fremdeles være rettet mot å redde den forulykkede.
Det er ingen logikk i at de som gjør den tøffeste jobben under redningsaksjoner skal gjøre den gratis. Klatrere bør altså få en god kompensasjon for innsatsen.
Ha en trygg vinter.
Les også: Livreddende førstehjelp
