Navnet mitt er Anders. Noen vil kanskje kjenne meg fra tiden da jeg startet magasinet Fri Flyt og forlaget som senere overtok magasinet Norsk Klatring. Det er også en viss statistisk sannsynlighet for at noen kjenner igjen en yngre versjon av meg fra Bergenshallen, Fantofthallen eller enda tidligere: Fra Lyder Sagens gate, den første innendørsveggen i Bergen.
Eventuelt kan noen sett meg hangdogge opp ruter på et av klatrefeltene for middelmådige slappfisker i og rundt Bergen.
Kjære alle dere klatreorganisasjonsmennesker:
Gratulerer med valget av helg for denne samlingen. Den første skikkelige vårhelgen. Nydelig sol. Ingen mygg. Et liten kilometer i luftlinje herfra ligger Liafjell. Stedet der Per Vigerust og hans kompiser i innførte klatring i på Vestlandet tilbake på sekstitallet.
Dere kunne altså ikke valgt bedre tid og sted for å sitte inne på et hotell og diskutere dopingregler, innendørsanlegg og olympisk satsning.
For å være ærlig vet jeg ikke hvorfor jeg er invitert hit. Denne samlingen handler om utvikling og fremtid. I den grad jeg representerer noe som helst innen klatring, må det være fortiden.
Min merittliste er imponerende elendig. Jeg har gått en rute av grad 7+ i mitt liv, og da tror jeg muligens at jeg hang bittelitt i slyngen under et av de vanskelige klippene. Jeg har også gått en A1 teknisk førstebestigning på Nåli ved Voss, forøvrig et renskåret riss inni en slags hule, som venter på sin første fribestigning, pluss en trelengders kilerute på Sotra, Torbein Deyerhahl (6 minus), som trolig bør nedgraderes, og jeg har et avbrutt toppstøt på en 6000-meter i Bolivia. I tillegg kan jeg vise til en god del bragder som belay monkey.
Anders Waage Nilsen
Anders Waage Nilsen var en av de som startet skimagasinet Fri Flyt i Bergen i 1998. I dag er han samfunnsengasjert teknologigründer og blant annet kommentator i Dagens Næringsliv. Denne teksten ble fremført som et slags kåseri for Norges Klatreforbund sin klubbsamling i Bergen, 7. april.
Jeg var, back in the days, en uvirksom hangaround i et miljø som boltet opp felt etter felt her i Bergen, og brukte alle helger på lete etter vertikale strukturer som kunne utvikles, til sportens beste. Jeg deltok ikke i denne pionerinnsatsen, men jeg bidro innimellom på kveldene etterpå, da arbeidet bestod i å drikke øl, ofte med fortsatt kalkhvite fingre, eksempelvis på Kafè Opera i Bergen. Samtalene vekslet mellom tekniske spesifikasjoner på Hilti-driller, røverhistorier fra steder som Lysefjorden og Antarktis, samt planer om fremtidige turer til fjerne himmelstrøk. Jeg lyttet mer enn jeg snakket. Jeg husker fortsatt hvordan folk som Stein-Ivar, Bjørn-Eivind og Rolf, tre rufsete forbilder som senere tragisk døde i fjellet, inspirerte meg. De ble et bevis på at ingenting var umulig, de kom liksom hele tiden hjem fra de villeste turer, og det drysset jevnlig litt eventyrstøv på de av oss som hadde et urealistisk defensivt forhold til hva som egentlig er realistisk.
Min kompis Gisle Andersen, en langt mer delaktig bidragsyter, valgte å oppkalle en rute etter meg, Waage Nilsen, på Vågeveggen. Den er gradert 7 blank. Trolig gjorde han det for å plage meg, i den tro at jeg aldri noensinne kommer til å klare å gå den ruten.
Men se ikke bort fra at det faktisk kan skje.
En av de ytterst få tingene jeg fortsatt drømmer om, er nemlig klatring. Jeg vil ikke ha større hus, finere bil, høyere lønn, blankere sko eller mere makt. Men jeg vil gjerne ha mere klatring.
Problemet med sånne som meg, som setter igang alle mulige rare ting hele tiden, er at livet jevnlig bygger seg opp til en altoppslukende bølge som skyller oss vekk fra sånne greier som for eksempel klatringen.
Derfor vil jeg gjerne at min kompis Eivind skal gjøre mer av det han gjorde for et par år siden.
Han parkerte utenfor huset mitt en lørdag. Så ba han meg gå opp på loftet og hente svaskoene, selen og kileknippet og soveposen. Jeg prøvde å forsvare meg med at konen min ikke ble happy.
“Jeg har allerede snakket med konen din”, sa Eivind.
“Dette er en slags redningsaksjon. Vi må ikke glemme hva livet vårt handler om”.
Vi dro på klatretur. To frustrerte menn, litt over sin beste alder. Motorpsycho på høyttalerne. Stor fart i svingene. Forventningens flo var stigende. Alt slagget, de mentale greiene som hoper seg opp i våre post-industrielle streberliv, byrdene som trekker ansvarsfulle voksne ned og umerkelig gjør oss tunge i steget, løste seg opp som tåke.
En gammel bekjent, fandenvoldskheten, meldte sin ankomst, gradvis, som friksjonen i fjell når duggen forsvinner for de første solstrålene en crisp vårdag i april. Den samme følelsen jeg kjente dengang da, i Gisles gamle Honda på vei ut på Hjallaveggen. Eller i Volvoen til Romsdalen. Eller i den leide Fiat Unoen vi hadde som transportmiddel og bolig de seks ukene i Spania.
Allerede da vi passerte Ikea i Åsane, voksenlivets skjærsild, der middelklasselivets sponplater gløder på konformitetens evige bål, klippet jeg meg ut av voksenhverdagens mentale standplass. Under meg kjente jeg den forføreriske dragningen fra en avgrunn av tilbakelagt liv. Jeg pustet friere, tenkte frierere. Vi var på vei.
Vi kjørte nordover, altså oppover. Bilturen er første del av anmarsjen. Den bringer oss ut av forutsigbarhetens surklende myr, nærmere innsteget, knekkpunktet i eksistensens eksponensialgraf, grenselinjen mellom hverdagens lysrørblinkede komfort og eventyrets mørke materie.
Målet var Hyllestad. Gygrekjeften. Et nydelig lite kystfjell, med et bratt bånd av blankskurte berg hele veien rundt. Eller mer korrekt: Det ser blankskurt ut, på avstand. Tett på er det en slags merkelig konglomerat. Øverst oppe ruver slags nebbformet pillar mot øst. Ikke vertikalt, men enkelte steder nesten.
Dette er et av de fjellene som ble besteget tilbake i pionertiden. Flanellskjorte-tiden. Hampetau-tiden. Den gangen da all klatring handlet om ugåtte ruter av ukjent vanskelighetsgrad. Den gangen da det som ga status var å holde mest mulig kjeft, men samtidig si akkurat nok, om vanskelige bestigninger.
Den gangen da eventyrlige utsikter og naturopplevelser kun høstet likes hos de som var der i øyeblikket så bildet gjennom egne øyne. Den gang da alle sanseinntrykk hadde hashtag #nofilter. Sigarettene også, forresten.
Før folk begynte å sammenlikne ticklistene sine på 8a.nu
Før diskusjoner om personaliserte graderinger på steepstone.com
Før brattkort.
Før instagram.
Før enarmede pullups.
Før Stein Tronstads sikkerhetsanbefalinger.
Dengang var klatringen frijazz.
Les også: sommerens sprekk-klatring.
I min tid, på nittitallet, gled denne musikken over i en slags punkrock, med aggressive akkordrekker, attitude, ekspansjonsbolter, vrengpedal, pannebånd og neonfargede joggebukser.
Nå har folk begynt å skrive ned notene. Klatresporten er blitt planmessig organisert, ISO-sertifisert, satt i system. Mange har gått fra livsstil til treningsregime. Det er ikke Kolsåstoppen vi sikter på lenger. Det er olympiatoppen.
Bilen til Eivind skrenset i gruset. Vi jaget oppover stien, mot innsteget. Forventningen svevet som en naturkraft over oss, som en magnet trakk den, på sjeler fulle av skrapjern. Vi var lette i steget denne dagen. Ingen av oss hadde gjort research. Vi hadde noen løse rutebeskrivelser på et ark. Vi stirret oppover veggen. Informasjonen vår ga ikke mening. Vi krøllet sammen lappen og leste veggen istedenfor.
Det er dette som er å være klatrer:
Evnen til å lese vegger. Evnen til å se etter muligheter i blank, bratthengt stein. Evnen til å bli svett i hendene av en bulk, en liten list eller bitteliten knatt der det muligens kan tenkes at det går an å sette føttene.
Klatring for meg handler om å skrive seg selv inn i veggens seige historie, eller kanskje motsatt: Å skrive veggen inn i den forgjengelige fortellingen om oss selv.
Både den klassiske tindesporten og buldringens mikroutfordringer har denne fellesnevneren: Den menneskelige fysikk og psyke brynes mot geologiens tredimensjonale geometriske koder. De kortlivede mot evigheten. Denne kampen betyr ingenting for veggen selvsagt. Men den betyr mye for oss. Og det finnes et uendelig antall slike koder å løse. Noen korte. Noen lange.
Nøkkelen som åpner fjellets lås er kroppen og hodet. Alle ruter krever ulike kombinasjoner av styrke, smidighet, balanse og koordinasjon. De store muskelgruppene, men også de aller minste. Klatring er en av de få sportene der styrken i venstre lillefinger kan være den avgjørende faktoren.
Men aller viktigst er psyken.
Klatresporten adler over tid tapre, pragmatiske optimister. Som klatrer må du tørre å bryne deg på utfordringer, men bli slått til bakken gang på gang.
Lar dette seg gå?
Dette er selve nøkkelspørsmålet. Uansett hvor ræva form vi er i, gå vi hele tiden og søker balansepunktet der mestring møter ydmykelse. De beste klatrerne går har evnen til å tenke stort om sin egen kapasitet, om å gå det umulige. De går på nederlag etter nederlag etter nederlag før de endelig klarer å koble bevegelsene hele veien. Noen ganger løsner det helt overraskende og plutselig, som om gravitasjonskreftene har en dårlig dag på jobben.
De av oss som har falt ut av rutinene med jevnlige klatreøvelser får de dypeste nedturene. Å ikke lenger klare å gå noe man før gikk med enkelhet, er et tegn på forfall.
Min egen psyke er på mange måter velegnet til å være middelmådig i denne sporten. Jeg er mulighetsorientert, men tåler å tape. Samtidig mangler jeg ærgjerrighet og systematikk, jeg har aldri hatt den evnen til treningsdisiplin som kreves for å nå åttetallet. Noen ganger er jeg faktisk, gud forby, glad for å snu. Da har jeg nemlig fortsatt en utfordring som fortsatt venter på meg. I motsetning til de stakkars flinkisene som får ticket av rute etter rute på listen sin, og dermed fjerner stadige flere fnugg av mystikk i tilværelsen.
Denne holdningen, at det er viktigere å ha mye igjen på listen enn å ha mye gjort, er selvsagt bare unnvikenhet og slapphet, forkledd som konstruktiv og positiv livsinnstilling. Men det er også en effektiv overlevelses-strategi for de av oss som av ulike årsaker forblir laveregrads klatrere.
Poenget i min klatring er ikke graden, men følelsen av stein. Alle klatrere har mentale og fysiske minner av ruter. Selv kan jeg gjenfortelle bevegelser jeg gikk for 25 år siden. Den vanskelige pinchen og deretter et flytt med venstre fot, smøre for bedre friksjon, kalke opp på riktig sted, vektoverføringen, det lange strekket opp til risset, sekvensen av raske flytt opp til hvilepunktet.
Les også: Valg av riktig taubrems
Les også: Vår test av klatreseler
Jeg husker flygeren til Arne på Jugoslavruten i Romsdalen, hvordan jeg selv steppet opp og overtok den skarpe enden av tauet forbi det vanskelige punktet. Lyden av jubelropet mitt på standplass ga gjenklang mot Trollveggen på andre siden, et analogt ekkokammer.
Her på Vestlandet lever vi inneklemt blant stein. Veiene våre er enkelte steder de eneste striper av horisontalplan i en vertikalt organisert virkelighet.
Hver gang jeg ser en klippe i sidesynet vekkes en bitteliten gnist, det fyrer i hjernen min, og signalet rutes umiddelbart til den delen av hjernen som spør: Er dette mulig å klatre? Om vinteren søker blikket mitt mot islinjer. Om sommeren mot høyreiste riss, spenstige diederformasjoner, interessante overheng. Som klatrer er jeg derfor innimellom en farlig sjåfør.
Det er jeg veldig takknemlig for.
Livet mitt blir rikere av å være en klatrer. Det aller dødeste av alt, steinen, er det som frembringer mest indre liv. Det fremkaller en kontinuerlig strøm av drømmer og frykt og og pågangsmot og nostalgi. Det er oppstått en varig forbindelse mellom landskapet rundt meg og min indre emosjonelle topografi.
Tilbake til Gygrekjeften. Minnene blir litt vage, muligens uetterrettelige. Vi valgte en linje. En naturlig grøft som ledet opp i et dieder og fortsatte langs sekvenser av klatrebare strukturer. Jeg gikk først i tauet. Jeg kjente hodet endre konfigurasjon, et målrettet fokus jeg sjelden opplever i andre situasjoner. Jeg måtte finne svakheter i veggen, grave dypt i muskelhukommelsen, bruke hele arsenalet av opplagrede flytt og bevegelser. Jeg måtte sette gode sikringer. Spenning, fokus, frustrasjon, forløsning og lukten. Lukten av stein. Jeg var 100% tilstede ett eneste sted. Akkurat her, akkurat nå.
Hvis noen hadde stirret på en skjerm og fulgt med på ferden digitalt, for eksempel på geosporings-funksjonaliteten på snapchat-appen, ville jeg stått helt i ro i flere timer. Todimensjonale skjermbaserte grensesnitt fanger ikke opp dette: Bevegelser i vertikalplanet.
For meg er klatring ikke en bredde-idrett. Det er en dybdeidrett.
“Tindesport forholder seg til anden sport som champagne til bokkøl», sa Peter Wessel Zapffe i 1899. En av mange klisjeer, som ingen stiller spørsmål ved.
Jeg vil gjerne utfordre Peter. Han var en dypt melankolsk mann, som så lite eller ingen mening i tilværelsen. For ham var klatresporten en like meningsløs aktivitet, og dermed oppstod det en slags balanse. Meningsløst pluss meningsløst er lik meningsfullt.
Forstå det den som kan.
Jeg vil snu det på hodet: Det meste av annen idrett er som champagne. Sprudlende, passe søtt, fruktig, lett berusende. Lett å like, enkelt å forstå.
Klatring derimot er mer som en biodynamisk naturvin laget av en sær antroposof på Sicilia. Interessant. Ikke umiddelbart behagelig. Til tider smaker det nesten som skvip. Men den føles ekte, med en uforutsigbar ettersmak. Jo mer epics og nederlag og kameratskap og pissregn og knott-invasjon og iskalde fingre og jubelrop og lange flygere du opplever, jo lengre sitter denne ettersmaken i. Om du har opplevd tilstrekkelig, sitter den faktisk i resten av livet.
Klatring er for meg det motsatte av livets uutholdelige letthet. Det er ikke enkelhet og glede, men berikende kompleksitet, smerte, risiko og motstand.
I en verden preget av smilefjes-emojis, snusfornuft, videoblogging, der hvert eneste måltid følger en oppskrift fra internett, der hver eneste løpetur logges i strava, der hvert eneste trommeslag er programmatisk korrigert, trenger vi mere mosegrodde diedere, flere desperate klipp, flere øyeblikk der vi tvinges til å slippe det eneste trygge taket og smyge oss forbi en psykende svapassasje på sketchy sikringer, vi trenger flere ukvantifiserbare prestasjoner, flere øyeblikk av lettelse og mere følelse av å ha delt noe spesielt med noen spesielle, rundt bålet. Eller ølen.
At klatring nå er i ferd med å bli en folkesport og en elite-idrett er bra. Dere i Klatreforbundet er flinke. Dere har skapt gode, inkluderende rammer rundt denne aktiviteten. Dere har bygget fantastiske anlegg. Dere har på en imponerende måte bidratt til at dette på få år har gått fra en uorganisert livsstil for ganske sære mennesker til en ekte idrett for de mange.
Min jobb i denne sammenheng, som representant for fortiden, er å minne om hva klatring også kan være. Og har vært. Og kanskje fortsatt bør være.
Som forbund står dere altså i en slags spagat. Dere står med ene foten på en tradisjon preget av utforskertrang og eventyrlyst, og den andre på et stadig mer velorganisert system preget av konkurranse-regler, ruteskruing og målrettet talentutvikling.
Dere trenger begge disse fottakene for å ta klatresporten forbi neste crux. Tenk på det som en slags kamin-klatring. Dere må presse på, i to retninger samtidig.
Jeg kommer alltid til å være en klatrer, på min måte. Slik andre kommer til å være klatrer, på sin måte. En del av mine opplevelser er å oppleve Magnus Midtbø, dengang en liten drittunge, klatre i Bergenshallen. Jeg fikk være øyenvitne til at et ungt idrettstalent rævkjørte hele gamlis-mafiaen.
Det er litt punkrock det også.
Lykke til med OL-forberedelsene. Husk å styr unna doping. Men aldri glem eventyret. Skål!
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel
Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti
Klatring: Slik velger du klatresko
Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre
Fri Flyt: Test av allsidige topptursekker
