Køkultur i fjellet

Denne artikkelen sto på trykk i Klatring nr 145. Du kan lese hele magasinet i vår e-magasinløsning. 

Som mange andre har jeg opplevd å være del av både et raskt og et langsomt taulag i en vegg, men akkurat denne gangen var vi det raskeste taulaget på ruta. I tillegg var det tilfeldigvis slik at det første taulaget var det langsomste av alle. 

På de første lette taulengdene gjorde vi enkelt et par forbikjøringer, men i diederet og kaminen etter første amfi blir det trangere. Her gikk det første taulaget på en mental smell og stoppet nesten helt opp. Samtidig begynte både vår egen og andres tålmodighet å ta slutt, og resultatet ble at tre taulag klatret forbi hverandre samtidig, inni en kamin. I ettertid kan nok samtlige som deltok på operasjonen si seg enige i at det ikke var noen optimal løsning, selv om det heldigvis forløp uten annen dramatikk enn litt kaving.

«Tradisjonelt sett har fjellklatring vært en trygg arena for personer med sosial angst, men med stadig økende klatreinteresse kan man selv ikke i Norge forvente å være det eneste taulaget på de mest populære rutene i høysesongen.» 

Bare det å være flere taulag i samme vegg medfører ekstra faremomenter selv om det ikke er direkte kontakt mellom taulagene, først og fremst med tanke på faren for fallende gjenstander som løs stein, mistet utstyr og ikke minst fallende is dersom det er snakk om en vintertur. Dette gjelder i så vel klatresituasjoner som under rappellering, og i NKFs ulykkesregister finner man flere eksempler på nestenulykker hvor et klatrende eller rappellerende taulag har løsnet steiner som nesten har truffet et annet taulag lenger nede.

Dersom det i tillegg er direkte kontakt mellom klatrende taulag og forbikjøringer kan det tenkes en rekke flere risikoer som:

• Floke på tau

• Klatrere kan forstyrre og komme i veien for hverandre. 

• Tau kan gnisse mot hverandre eller mot slynger hvis det klatres over/under tauet til et annet taulag.

• Taulag nummer to kan måtte ta til takke med en mindre optimal standplass og sikringsplasseringer.

• Forbikjøringer tar ekstra tid både for taulaget som går forbi og taulaget som blir tatt igjen, som igjen kan føre til at man ikke rekker opp før mørket kommer, mister værvinduet osv.

• Økt stressnivå.

• Forvirring i kommunikasjon

Tradisjonelt sett har fjellklatring vært en trygg arena for personer med sosial angst, men med stadig økende klatreinteresse kan man selv ikke i Norge forvente å være det eneste taulaget på de mest populære rutene i høysesongen. Skal man på Presten eller Via Lara er sannsynligheten stor for at noen andre har samme planer. Og drar man til populære steder i utlandet som Chamonix eller Yosemite er såkalte «clusterfucks» en naturlig del av opplevelsen.

Hva kan man gjøre for at alle involverte taulag kan få en tryggere og hyggeligere opplevelse i slike situasjoner?

Først og fremst mener jeg det er viktig å innse at man ikke kan forvente å klatre disse rutene helt uten innblanding fra andre. Er man et uerfarent taulag må man akseptere at andre som kommer bak blir utålmodige og ønsker å komme forbi. Og som erfaren klatrer må man godta at andre mindre erfarne også ønsker å prøve klassikerne, og at man ikke kan forvente å bli sluppet forbi med en gang.

De fleste av oss vil nok i mer eller mindre grad være enige i den uskrevne regelen om at de første på ruta har førsterett. Likevel er min oppfordring at vi må bli flinkere til å la andre klatrere passere oss, dersom de åpenbart er betydelig raskere. Det tar ikke nødvendigvis så lang tid å slippe noen forbi og det fjerner stressmomentet det er å ha utålmodige klatrere som stanger bakfra. Se an hvor en forbikjøring kan gjøres på en best mulig måte, og benytt heller den ekstra pausen til å ta en pust i bakken, ta en matbit og bli kjent med de forbipasserende klatrerne som nok er takknemlige for å bli sluppet forbi.

Samtidig har raskere klatrere som kommer bak et ansvar for å være forståelsesfulle, tålmodige og ikke stresse taulaget foran unødig. Det er fullstendig lov å spørre om å få klatre forbi, men det må gjøres på en taktfull måte. Husk at du som erfaren klatrer sannsynligvis har langt større overskudd i den gitte situasjonen, mens taulaget foran kanskje pusher grensene sine i mye større grad.

For ferske klatrere kan det også være verdt å ta en ærlig runde med seg selv før man legger ut på populære ruter. Det er selvsagt en romantisk sjarm i å begi seg ut på et eventyr hvor man pusher sine egne grenser, man kan til og med si det er en del av dannelsen som fjellklatrer. Men starter man opp Vestpillaren på Presten en vakker sommerdag som del av et taulag som makser ut på 6+ på bolt og aldri har gått noe større enn Gandalf-veggen, ja da har man en meget lang dag foran seg og man vil etter all sannsynlighet stifte bekjentskap med mange flere taulag som kommer bak. Da kan man spørre seg om man kanskje heller burde bygget et bedre grunnlag på mindre besøkte og/eller lettere ruter først, for deretter å kaste seg på Vestpillaren en annen gang. Da vil man være en mindre irritasjon for andre og sannsynligvis ha en bedre opplevelse selv også.

Også rutinerte klatrere som står under en klassiker i høysesongen bør se situasjonen an. Er det masse folk kan man kanskje finne et annet alternativ? Eventuelt vente noen timer og sprinte opp når køen har avtatt? 

God køkultur i fjellet blir bare viktigere og viktigere ettersom klatresporten vokser. Uansett om man er erfaren eller nybegynner, rask eller langsom, tror jeg mange av oss har forbedringspotensiale i hvordan vi forholder oss til andre taulag i fjellet. Vi må akseptere at andre også ønsker å oppleve de klassiske rutene, kanskje med andre forutsetninger og på andre premisser enn oss selv. Vi må ta hensyn til andre og være storsinnede nok til å la andre passere oss. Samtidig må vi kunne forvente at andre tar hensyn til oss også. Og sist men ikke minst må vi være ekstra påpasselige med fallende gjenstander når det er flere taulag i veggen.

Tilbake på Stetind sommeren 2017 klatret vi enkelt opp til 2. amfi etter forbikjøringen i kaminen. Akkurat da vi kom opp til den store hylla begynte det å styrtregne, og det ble naturlig å baile ut til normalveien ettersom fjellet nå var blitt klissvått. Kanskje hadde vi rukket å klatre helt opp hadde vi vært alene på ruta. Eller kanskje ikke. Turen ble i hvert fall en påminnelse, både for oss og for de andre taulagene, om hvor folksomt det kan være i fjellet.