I vår sak om at det er satt 26 borebolter i Trollveggen nylig henviser Iver Gjelstenli til lederen i Klatring 124. Derfor har vi nå lagt den ut her.
Les også: Ny rute i Trollveggen.
Leder 124: Diskusjonen som aldri ville dø
En av Romsdals mest aktive og erfarne klatrere, veteranen Iver Gjelstenli, tok i sommer drillen fatt, og sammen med Tore Lundberg og Odd Tokle Sæbø boret de opp en femtaulengders rute, med tilsammen 34 bolter. Åsted var Klauvas sydpilar, en klassiker i Romsdalssammenheng, beliggende vis a vis det kjente skifjellet Kirketaket. Før dette sto det to borrebolter fra 90-tallet på pilaren.
Les også: Poll: Er det greit å borre i fjellet?
Boltingen satte sinnene i kok hos enkelte lokale klatrere. De fordømte handlingen og truet med – og oppfordret til – å kappe boltene. For hvem tar seg retten å forsøple Klauva med bolter? Dette er blasfemi, galskap og respektløshet på høyt plan. Ruta ble endatil kalt Hans Christians minnerute. Det gjorde ikke saken bedre – dette svertet legenden Doseths minne – han ville jo aldri ha gjort noe slikt.
Det ble en opphetet debatt på nettet i etterkant, og nåde den som argumenterte for bolter i fjellet. De få som gjorde det fikk så øra flagret. Her var det tydelig noen som mente de hadde hegemoni på både moral, sannhet, lover og utøvende makt.
Har boltemotstanderne rett? Mange spørsmål reiser seg når man tenker på dette. Her er noen:
Er det å sette bolter på en urørt pilar opplagt en gal handling? På hvilket grunnlag? Er det bestemt at det er forbudt å sette bolter på Klauva, eller i andre vegger i Romsdalen eller Norge? Hvem har bestemt det? Hvem har mandat til å fatte en slik beslutning? Representerer de klatre-Norge og bør de gjøre det? Har vi en tradisjon for naturvern i Norge, og for at det ikke skal boltes i norske fjell? Om så, bør vi følge tradisjonen, eller bør vi med ny kunnskap og flere klatrere bryte med tradisjonen? Bør vi bevare spesielle områder urørt, uavhengig av boltemoral? Er det i det hele tatt lov å sette bolter i utmark? Og til slutt; når først boltene er satt, kan man da fjerne dem uten konsekvenser?
Les også: Boltene på Hans Christians minnerute er kappet.
For å drodle litt rundt disse spørsmålene: En kan vel neppe si at boltingen opplagt er en gal handling, siden mange klatrere i Norge setter stor pris på boltede ruter i fjellet. På våre nettsider laget vi en poll for å undersøke dette. Er det virkelig slik at opinionen er krystallklar mot bolter i fjellet?
Da nesten 2000 klatrere hadde stemt, var resultatet overraskende for mange – og rent ut sjokkerende for boltemotsanderne; 29 % mente det var helt greit med lange, trygge, boltede ruter i fjellet. 27 % mente det var helt greit å bruke bolter for å binde sammen naturlige linjer – akkurat det Iver & co gjorde på Klauva. 20 % mente det var greit å borre rappellruter. 11 % var mot bolting i fjellet, men mente samtidig at de boltene som står kan stå. Bare 13 % mente alle bolter i fjellet skal bort. Snur man det på hodet ser man at 87 % er for å la bolter i fjellet stå. Bare drøye en av ti er for å fjerne bolteruter i fjellet (!).
Om man skal ta disse tallene for god fisk, eller i det minste ta de som en god indikasjon, og det bør man vel, all den tid så mange har stemt, så er det tydelig at boltepuristene overhode ikke kan pårope seg vetorett her. De er helt opplagt i mindretall.
De gjør det allikevel – sannsynligvis fordi de mener de besitter en høyere moral enn alle andre. Man kan jo forstå dem; Flere er nestorer og svært dyktige klatrere som tilbringer mer tid i norske fjell enn noen andre. Åpenbart bør vi lytte til deres synspunkter og vekte dem tungt. Men det har seg jo slik at vi lever i et demokrati, og da vektes alles stemme like mye. Jørgen Hattemaker teller én stemme, akkurat som Iver Gjelstenli og Ole Ivar Lied.
Det er vel nettopp der diskusjonen strander. Klatremiljøet er ikke demokratisk – det er aldri stemt over slike saker. Tindeklubens uttalelse for et par år tilbake etter at utlendinger hadde boltet på en isrute ved Gudvangen var uansett krystallklar; Bolting i fjellet skal ikke aksepteres. Uboltede fjellruter er målet. Punktum. Men Tindekluben har bare ca 650 medlemmer og kan dermed ikke representere norske klatrere som helhet. Man må i tillegg søke om å bli medlem, noe som i seg selv marginaliserer deres politiske kraft. NTK bør allikevel lyttes til, de representerer stolte tradisjoner og mange dyktige klatrere.
Det nærmeste man kommer et klatredemokrati blir vel Klatreforbundet med sine snart 20.000 medlemmer – et tall som sannsynligvis er representativt for antallet aktive klatrere i Norge – gitt at det er rimelig å anta at de fleste aktive klatrere er medlem i en klatreklubb. Alle som er medlemmer i en klubb (som er medlem av Klatreforbundet – dvs de fleste klubbene i Norge), er indirekte medlemmer av Klatreforbundet. Slik sett kan man langt på vei si at Klatreforbundet representerer hele klatre-Norge. Bolting generelt var oppe som sak på Klatretinget i 2012. Der ble følgende standpunkt vedtatt:
«Normalt skal det ikke boltes i fjellet (alpint terreng) eller i etablerte felt for naturlig sikret klatring. Unntak kan gjøres for rappellruter på mye trafikkerte fjell og ruter der dette vil gagne sikkerhet og estetikk (opprydding). Eventuell bolting av flertaulengders ruter må bygge på spesielt grundige vurderinger av stedlige forhold og sikkerhet.
Lokale tradisjoner og rutenes bestigningshistorie skal tas hensyn til, særlig etablerte skiller mellom felt for naturlig sikret klatring og klatring på faste forankringer.»
Denne uttalelsen oppleves først som et standpunkt mot bolting i fjellet, men ved å bruke ordet «normalt», gjøres uttalelsen vag, spesielt ved at det også senere står at «eventuell bolting av flertaulengders ruter må bygge på spesielt grundige vurderinger av stedlige forhold og sikkerhet».
Det åpnes altså for bolting i fjellet. Så hvem skal stå for vurderingen? Det kan oppfattes slik at det overlates til nestorer i miljøet og lokale klubber å håndtere dette. Iver Gjelstenli kan neppe kalles annet enn en nestor.
Og så kan man jo undres; Hva er «fjellet»? Hvorfor kan det boltes på Hornaksla og ikke på Klauva? Hvorfor Selnes og ikke veggene rundt Vingsand? Hvorfor Hægefjell og ikke Baugen? Hvorfor Andersnatten, men ikke Presten? Nå er det jo boltet på de fleste fjell, men på noen mindre enn andre.
Det har selvfølgelig med tradisjon å gjøre. En kan vel ikke si at det er tradisjon for bolting på Klauva. To bolter fra før holder ikke. Men når kan man bryte en tradisjon? Har den lokale klubben mandat til å bestemme slikt? Hadde Romsdal Tindegruppe godtatt bolting på Klauva om Gjelstenli hadde tatt spørsmålet opp til vurdering?
Gjelstenli har i flere år trukket boltetemaet frem, spesielt i forbindelse med rappellruta på Romsdalshorn. Romsdals Tindegruppe tok et klart standpunkt for bolting av ny rapellrute, men arbeidet ble aldri iverksatt, fordi boltepurister umiddelbart uttrykte at boltene ville bli «slått flate». En gruppe enkeltpersoner fører altså en slags hellig krig – på tross av at et stort flertall ikke deler deres mening. Det finnes sikkert andre klubber som har gjort slike vedtak også, men det er ukjent for meg om det også der er fraksjoner som vil trosse et eventuelt flertall for bolter i fjellet eller på spesielle ruter.
Angående vern av urørt natur, så var det spesielt anført av klatreprofessor og filosof Arne Næss Sr, og særlig med hensyn til vassdrag. Og vi har nasjonalparker. På motsatt side har vi også en tradisjon for bolting – og skal vi si modifisering av naturen; Arne Randers Heens gamle rappellanker på Romsdalshorn er et levende bevis på det første. Hans dynamittoperasjon i Trolltindene et eksempel på det andre. Når vi ser på all vannkraftutbyggingen som har rasert mye av den norske fjellheimen, kan vi vel slå fast at vi har en tradisjon for rasering av ikke vernet natur. Vi så jo også perspektivene for noen år siden på nasjonalfjellet Stetind, som vi sprengte et stort hull igjennom – en tunell. De få skrikene om å ikke slå to bolter som rappellanker på Mysosten nær toppen druknet i bulldosernes brøl og dynamitteksplosjoner i fjellet.
Å bevare enkelte områder boltefrie er kanskje det beste argumentet for å fjerne boltene på den nye ruta på Klauva. Men det skal vel også tas opp til demokratisk vurdering? Puristene må ta tak – sette seg i førersetet, og reise spørsmålet på klubbmøter. Det kan ikke sitte 3-4 karer over en øl og bestemme dette, og sende dunkle signaler om voldelige aksjoner i fjellet. Medlemmene i klubben må møtes og bli enige om hvilke områder som er fredet fra bolting. Om vedtak fattes så må bolteivrige klatrere rett og slett holde seg unna.
Så til et spørsmål som sjelden diskuteres; Er det i det hele tatt lov å sette bolter i utmark? I klatresammenheng diskvalifiserer det spørsmålet seg selv, all den tid borrebolter har blitt satt på norske klipper i 40 år, anført av nettopp blant andre Hans Christian Doseth. Om det er forbudt å sette borebolter på Klauva, så er det ikke mindre forbudt på Fjell i Enebakk, der Doseth herjet med hammeren.
Kommer boltene til å bli fjernet? Si det. De er kanskje allerede fjernet når du leser dette (boltene ble fjernet etter et par uker. Red. anm). Bolter er fjernet før, på Damtjern og i Bohuslän. Da en nordmann kappet boltene på Electric Avenue (9-) skapte det ramaskrik i Sverige, men noen år etter er de fleste enige om at handlingen var helt riktig, siden ruta er helt greit naturlig sikret.
Hans Christians minnerute er ikke greit naturlig sikret, og om den skal eksistere må den ha bolter – akkurat som rutene på Fjell.
Vi kan vel igjen henvise til en poll vi laget på våre nettsider om denne saken. Vi stilte spørsmål om hva som burde gjøres med den nye ruta. Svarene var også her overveldende og svært overraskende: Hele 50 % mente at man skulle la ruta få stå. 31 % mente den lokale klubben burde få avgjøre på et allmøte, og bare 19 % mente ruta burde fjernes så snart som mulig. Dette er så entydig støttende til Gjelstenli & co at det må tas hensyn til. Her hadde over 1200 klatrere stemt da bladet gikk i trykken. Å fjerne ruta uten allmøte vil være å anse som vandalisering – siden man da handler mot 81% av klatrernes vilje.
Vi må ha en friere og sobrere diskusjon om dette temaet. Slik det er nå blir klatrere som er for bolter i fjellet truet til taushet – de får så øra flagrer. Man tør ikke si sin mening. Dette materialiserer seg i restriktive bolteregler. Jeg tror det er et enormt behov for lange, moderate, boltede linjer i fjellet. Det gir seg til uttrykk i disse pollene.
Et stort spørsmål er om det er en folkerett å få klatre i fjellet. Skal det tilrettelegges for menigmann? Skal de med kunnskap og erfaring, som nettopp dyrker fjellets renhet måtte vike og søke andre, mer bortgjemte arenaer for å finne stillhet i møte med urørt natur? Jeg tenker at en løsning kan være å frede visse områder, gjøre de til nasjonalparker for urørt fjell. Tilsvarende mener jeg andre områder i større grad bør åpnes for bolting, med trygge velsikrede ruter. Her kan jo vaktbikkjene hos boltemotstanderne få sine innspill. Men innspillene må jo være konstruktive – fungere oppbyggende og i retning av å bedre klatreopplevelsen for både nybegynnere og viderekomne.
Jeg håper Action-direct-holdningene hos boltemotstanderne endres, og sjikanen av boltetilhengere omgjøres til saklig debatt. Og jeg mener boltekåte klatrere må finne støtte i miljøet før de bolter lange fjellruter på urørte pilarer. Jeg mistenker vel Gjelstenli for å bevisst egge til debatt ved den nye ruta. Det har han klart med glans.
Jeg ønsker alle en boltekontemplativ vinter.
Les også: Ny rute i Trollveggen med 26 bolter skaper lite debatt.
