Svaret synes i første omgang åpenbart. Men ved nærmere ettertanke så har det også med økonomi å gjøre. Der oppmerksomheten rettes går også gjerne pengestrømmen. Dette går ut over de som virkelig presterer – som ofte må se seg slått av glade amatører med mange følgere.
I en kronikk på nettstedet eveningsends.com tas temaet opp, og det applauderes i de sosiale kanaler av blant annet Nalle Hukkataival, som skriver:
«Here’s an extremely on point take on the current state of affairs in the climbing world. Where this is all rapidly headed is certainly not what I ever signed up for, nor did any of this phenomenon even exist back when climbing was still about climbing.
This is the direction the moneyed interests in climbing have advocated for, but we the climbing community do have a say and a responsibility over how the climbing culture will continue to develop. There is room for both of these worlds in the vast spectrum of our climbing community, but it would seem that things have swung too far to one extreme.
What’s your opinion on all this? Is there value in pro climbers discovering and developing new climbing areas and pushing the limits of our sport? Or are we better off with a likable account on Instagram that we can relate to?
“With a savvy understanding of how to pull the levers of social media, the right person, with the right image, and just enough climbing skills to lend one the necessary air of legitimacy, can be pretty darn successful without actually ever doing anything very significant.”»
Les hele saken her: eveningsends.com
Så kan man spørre seg; om vanlige folk ikke er så interessert i proffenes gjøren og laden, har da proffene rett til å klage over det? Kan de ikke bare gjøre det de elsker; å klatre? Eller har de faktisk en økonomisk og publisitetsmessig rett, fordi de er så flinke?
