Rissbolting – et gode?

To velsikrede riss er boltet i Drammen, og diskusjonen har tatt fyr. Rutekreatøren kaller det tilretteleggelse. Hvorfor? For det første skaper det «klatreglede for alle», som den ene ruta heter. For det andre er også «trad velkommen», som den andre ruta heter. Men for at klatremiljøet ikke skal bli et hylekor, la meg løfte fram noen poenger.

Alle skal få. De eneste som ikke drar nytte av boltene virker å være en erfaren elite med selverklært vetorett – nemlig tradklatrere. Men folk flest klatrer jo topptau eller led; hvorfor skal stemmene til de få veie tyngre enn ønskene til de mange?

Trad velkommen. Dessuten, hvorfor har tradklatrere enerett på riss? At velsikrede riss er sjelden vare, trenger ikke bety at tradklatrerne skal ha de for seg selv. Det kan like gjerne bety at alle bør ønskes velkommen til å nyte rissene. Hvis opplevelsen er så flott, hvorfor være gjerrig på godsakene? Tradklatrere kan jo la være å bruke boltene, så er saken grei. Å påstå at rissene blir stygge hjelper heller ikke. Det som er stygt og kvalmende for noen, kan være vakkert og innbydende for andre.

Bedagelige gleder gjør kanskje livet lettere, men de gir oss ikke gode liv.

Provokasjon. Bedre å be om tillatelse enn tilgivelse, burde det kanskje hete. Det er noe retorisk provoserende med det å gjøre først, og spørre om lov siden. Nå må nemlig andre forklare hvorfor bolting var galt, og kapping av boltene er rett. Rollene byttes om. De andre blir den gjerrige skurken som vil ha det på gamlemåten og forbeholde klatregleden til de flinke få.

Forklaringsbyrden faller på skuldrene til de som kaller det ødeleggelse, og spørsmålet som brenner er dette: Hva er det egentlig som ødelegges? Nå som argumentene er på bordet, nytter det ikke å appellere til hva flertallet eller autoritetene mener. Før i tiden mente folk flest at kvinner ikke hørte hjemme i arbeidslivet, men det beviste ikke at det var tilfellet. Flertallet tok feil mens et fåtall hadde rett. Tilsvarende, hvis det er noe galt med å bolte et velsikret riss, holder det ikke med en poll som viser hva folk flest mener. Et mer overbevisende motargument som forklarer hva som ødelegges må til.

Magefølelsen foreslår en kandidat: Det er klatregleden som ødelegges. Men hva er egentlig klatreglede? Det er i alle fall noe annet enn gleden man får av friluftsliv. I den frie luftens liv gleder vi oss når turen er fornøyelig, avslappende og lettvint. Opptråkka stier, blåmerka løyper, planker over myrer, tauverk oppover bratte skråninger, benker underveis – dette er tiltak som tilrettelegger for friluftsglede. Derfor kan man kalle gleden av den frie luftens liv for en bedagelig glede.

Gode liv. Bedagelige gleder gjør kanskje livet lettere, men de gir oss ikke gode liv. For å leve godt mente Aristoteles at man behøvde arete, altså egenskaper som får noe til å fungere på sitt beste. En kniv har arete når den er skarp. Da duger kniven på sitt beste. Sløve kniver er udugelige og minner mer om en kjepp. Sånn er det for mennesker også. Er man sløv, feig, urettferdig, ute av stand til å beherske sin redsel – ja, da lever man ikke et virkelig godt liv. Vi mennesker duger på vårt beste når vi er modige, selvbehersket, rettferdige og kloke.

«Jeg kjenner at jeg lever!», hylte en barsk venn av meg en gang. Vi var på tur i Hemsedal, og min ropegun hadde forsert et naturlig sikret seksercrux. Kroppen ristet, hendene jazzet og hjertet hamret. Fallet kunne blitt langt og luftig, men likevel trygt. Da min tapre venn trosset frykten, så var han mer enn levende. I følge Aristoteles levde han et godt og vellykket liv. «Ja, nå lever du godt», ropte jeg tilbake. Hva ville hendt dersom risset i Hemsedal var bolta? Det ville blitt en fluktrute da frykten sa stopp, og min venn kunne spart seg for sitt heltemot. Ruta ville ha blitt en mer en fornøyelig søndagstur – a walk in the park.

Er man sløv, feig, urettferdig, ute av stand til å beherske sin redsel – ja, da lever man ikke et virkelig godt liv. Vi mennesker duger på vårt beste når vi er modige, selvbehersket, rettferdige og kloke.

Det er ikke ofte man kjenner seg levende, selv om man stadig vekk lever. Den følelsen får man sjelden i køen på Kiwi, selv om matbutikken er en større del av livet enn klatreturer. Grunnen til at folk flest ikke kjenner seg levende i kassakøen, er at mathandling ikke utfordrer oss i samme grad. Det er ingen prøvelse som tvinger frem det beste i oss. Det mangler faremomenter som krever klokskap, og svimlende høyde som påkaller mot; man kjenner ikke dødsangsten som antenner livsgnisten.

Matkøen er ingen arena å leve ut det gode livet. Flaks da, at klatring byr på sånne arenaer. Og her er spydspissen i argumentet: Barske gleder er mer fullkomne enn lettvinte gleder. Klatring kan bli for enkelt, akkurat som livet kan bli for enkelt. Da gjelder det å verne om de aktivitetene som virkelig er karakterbyggende. Det er velsikrede tradlinjer i større grad enn auto-belay, topptauing og led-klatring.

Innrøm da, vil vel noen si, at mer farefulle riss og frisoloering er enda mer karakterbyggende, og enda mer forbilledlig og ærverdig. Det tviler jeg på. Den type klatring befinner seg i en gråsone der mot kan bli dumdristighet, og der klokskap kan bli en naiv tiltro til egne evner. Velsikrede risslinjer er dermed det beste eksemplet på en gylden middelvei.

Da gjelder det å verne om de aktivitetene som virkelig er karakterbyggende. Det er velsikrede tradlinjer i større grad enn auto-belay, topptauing og led-klatring.

Men hva da hvis velsikrede riss boltes luftig men likevel trygt? Krever ikke det like mye av oss? De som har satt ei kile før et luftig parti, veit at det kreves et større fokus for å gå på videre uten å overtenke sikringen; at det kreves et større mot for å holde nervene i sjakk. Luftig bolta ruter er ikke i nærheten. Altså ville det likevel være galt å bolte velsikrede riss på luftig vis.

Poenget å ta med seg er at velsikret tradklatring er mer karakterbyggende og mer æreverdig enn led-klatring. Det tvinger frem ubrukte sider av oss selv som vi kanskje ikke trodde fantes, uten å et kreve ungdommelig overmot som kan gå på helsa løs.

Den endelige dommen? Å bolte et velsikret riss er å tilrettelegge for den bedagelige og lettvinte gleden à la friluftens gleder, men å ødelegge for den særegne, barske klatregleden; den som sporløst forsvinner i en rutinepreget hverdag; den som river i hjertet og tenner livsgnisten; den som får oss til å heve blikket ut av vinduet i kontortiden. Ut mot fjellene, lengtende.