Himalayaklatrer og forfatter Jon Gangdal gav i sommer ut bok om Kangchenjunga og sin bestigning av fjellet (2009). Fjellklatrer Ralph Høibakk anmeldte boka i Klatring 110. Anmeldelsen er gjengitt på nett her. David Durkan kom med hard kritikk av både anmeldelsen og boka.
– Jeg ønsker ikke å la det stå uimotsagt, sier Høibakk til Klatring.
Her er svaret til Høibakk:
Hodeløst av Dave Durkan
Dave Durkan har i UTE anmeldt Jon Gangdals bok Five Treasures of Great Snow – The Story of Kangchenjunga. Anmeldelsen er, med små forandringer gjentatt på nett i Klatring. Begge steder kritiserer Durkan ikke bare boka, men også forfatteren og andre anmeldere. Dette er en uryddig sammensausing av temaer. Som en av de anmelderne som får sitt pass påskrevet, sitat: ...«mangler kunnskap om Himalayas historie og litteratur»,... «mangler en kritisk objektiv sans», er det vanskelig å la være å anmelde hans anmeldelse.
Først: Manglende «kritisk objektiv sans». Første bud for den som vil kritisere en bok, er å forstå hva slags bok det er han leser. Dave Durkan kan ikke lese innenat, selv ikke på sitt eget morsmål. Boka heter The Story of Kangchenjunga, altså Fortellingen om Kangchenjunga. Den heter IKKE: The History of Kangchenjunga, som ville vært Historien om Kangchenjunga, eller kanskje heller Kangchenjungas Historie. Det er tydeligvis den sistnevnte boka Durkan anmelder. Siden det ikke er den boka Gangdal har skrevet, er det ikke rart om Durkan blir helt ute av seg over at noen av hans helter ikke har fått den plassen han mener de fortjener.
Hvorledes kan Durkan bli så forblindet? Fordi han, for å snu litt på hans egne ord, er fylt til randen av en kritisk, SUBJEKTIV sans. Han misliker Jon Gangdal intenst, alt han gjør, alt han står for. I anmeldelsen i UTE, kommer det utilslørt til syne. På nettet i Klatring er det tonet ned. Men det hjertet er fullt av, løper som kjent tastaturet av med. Under utpenslingen av alt det Durkan savner, tyter det ut: «Kanskje fordi de fleste klatreekspedisjonene har blitt gjort i en annen stil enn den forfatteren selv promoterer og praktiserer: med faste tau, kunstig oksygen og sherpa-support på normalveien.»
Dave Durkan oppkaster seg til stildommer. Han har sine helter og forbilder. De som ikke kan gjennomføre en bestigning av en ny rute på Kangchenjunga, i alpin stil, uten oksygen, mens teltet blir revet i filler i stormen; de har ikke noe i Himalaya å gjøre. Og de må i hvert fall ikke finne på å skrive om det.
Helter og forbilder er viktige for de fleste av oss. De er kilder til læring og inspirerer til utfoldelse og til å strekke seg. Men Durkans bruk av forbilder gjør ham forblindet: Hvis vi ikke kan kopiere eller overgå Doug Scott, får vi avstå. Og i alle fall må vi passe på å gjøre de rituelle, verbale knefall for å vise hvem det er vi ser opp til.
For de av oss som ikke har klatring som levebrød, og som ikke må sette livet på spill for å holde sponsorene fornøyd, men som likevel kan tenke seg å måle egne ferdigheter, mot og krefter i et forsøk på verdens tredje høyeste fjell, er Gangdals bok inspirerende og lærerik lesning.
Dave Durkan insisterer på at synspunktene i anmeldelsen er hans personlige betraktninger. Men han tør ikke la uttalelsene stå på egne bein. Han skyver sine helter foran seg: Doug Scott, Tony Streather, Nils Faarlund og Rodolphe Popier. De har alle, ifølge Durkan, «hatt kopi av boken, før de har uttalt seg», og tiltrer ifølge Durkan hans versjon. Har de lest boka?
Ralph Høibakk
