Hvordan beskytter vi unge klatrere mot fingerskader?

Denne saken sto på trykk i Klatring nr 156. Du kan lese hele magasinet i sin helhet i vår emagasin-løsning.

Noen utøvere trener fem dager eller mer i uka med klatring, hvor store doser er buldring. Mesteparten foregår uten trener. Denne spesifikke treningen har begynt å gi noen helsemessige konsekvenser for vår første generasjon utøvere som har fått klatringen inn med morsmelken.

Denne kronikken belyser utfordringer knyttet til tretthetsbrudd i fingrene hos unge utøvere og tar ikke for seg det store temaet “skadefri klatring”. Kronikken ble trigget at en buldre NC på Østlandet for et år siden hvor det var en del små tak, samtidig som utøvere slet med fingerskader. En debatt ble reist i sosiale medier som ble så usaklig at den ble fjernet. Dialog med Norges Klatreforbund, trenere og medisinsk utdannet personell ble satt i gang og denne kronikken ble skrevet og delt. Den siste NC i buldring re-aktualiserte temaet og kronikken ble oppdatert.

Les også saken der flere klatretrenere uttaler seg at de vil ha bort krimping i barneklatringen. 

I det siste har flere unge utøvere fått påvist tretthetsbrudd i fingrene og andre sliter med smerte i fingerleddene. Dette kan i verste fall føre til lange opphold og unødvendig mental og fysisk påkjenning for  utøverne. Finnes det grep som kan redusere sannsynligheten for denne type skade selv om man vil prestere på nasjonalt toppnivå og kanskje satse internasjonalt?

Når barn vokser forlenger skjelettet seg ved hjelp av vekstplater i leddene (epifyseplate). Denne vekstplaten er skjør og tåler ikke like mye belastning som resten av skjelettet. I enkelte faser i livet har kroppen det som kalles en akselerert vekstfase eller vekstspurt, da er disse platene ekstra følsomme for belastning, på røntgenbilder fremstår de som åpninger.

Fasen i livet hvor unge har akselerert vekst og åpne epifyseplater, sammenfaller med puberteten og topper seg statistisk for jenter i 11-årsalderen og gutter i 13-årsalderen. Dette vil selvsagt ha store individuelle forskjeller, men i denne fasen av livet er det størst risiko for skader i dette området. 

Gutter i vekstfasen har samtidig en høy produksjon av testosteron, dette gjør dem svært mottagelige for trening og bygging av muskler og styrke. Den økte muskelstyrken gir evne til å belaste fingrene ytterligere samtidig som de tåler større doser trening, denne kombinasjonen kan gi store mengder spesifikk belastning på fingrene. 

Mange barne- og ungdomsidretter har utøvere som får denne type skade. Fotballspillere får det under kneet (slatters), turnere kan får det i helen, kunstløpere i tærne og håndballspillere i kastearmen. Skadene som oppstår kan være akutte som følge av en ekstrem engangsbelastning som overstiger toleransen til vevet. Men skaden kan også komme av slitasje over tid som gradvis svekker vevet. Fortsatt belastning vil øke skadeomfang og symptomene.

Det utfordrende er at slitasjebrudd ikke gir akutt smerte; utøvere rapporterer at de kjenner en «murring» i leddet umiddelbart etter belastningen som gir seg fort. Som trener kan man observere at utøveren åpner og knytter fingrene umiddelbart etter et forsøk. Siden det er en skjelettskade, så er signalene annerledes enn de sene- og muskelrelaterte smertesignalene renere og miljøet ellers er vant til å tolke. Faren er derfor stor for at utøvere fortsetter å belaste de skadde fingrene sine over tid, noe som kan føre til alvorlig skade med redusert funksjonsevne som følge. 

«Har en tenåring leddsmerter i fingre umiddelbart etter belastning bør man avslutte klatring som provoserer frem smerte og ta røntgen om det vedvarer. Er fingerleddet i tillegg hovent, så bør man uansett besøke legen og fortelle om misstanken. Bruddet kan ikke avdekkes med ultralydapparat på en drop-in timer hos fysioterapauten.»

Avhengig av bruddets alvorlighet kan det kreve flere måneder uten klatringen og vil for mange utøvere ødelegge en hel sesong og mye motivasjon.

Hvordan forebygger vi? Når man snakker med utøvere som har denne spesifikke skaden (tretthetsbrudd i fingrene) og de utøverne som balanserer på grensen til å få det (hovne og vonde ledd etter ett støt). Så beskriver utøverne at krimping og halv-krimping er de grepene som gjør vondest. Åpen hånd gjør ofte ikke så vondt.

Eric Horst er en anerkjent trener som har jobbet mye med problematikken. Han har følgende anbefalinger:

• I perioder med akselerert vekst bør man minimere mengden buldring til 2-4 dager i uka og redusere klatring øyeblikkelig når man kjenner tegn på smerte ved leddene og foreta en røntgen for å sjekke for brudd

• Trenere bør instruere i å minimere bruk av crimping i disse få årene med ekstrem vekst. Crimping er et grep som også er svært belastende på det midterste leddet på langfingeren.

• Ruteskruere bør unngå å skru crimpete bulder for trening og konkurranser.

Både Horst og den anerkjente medisinske klatreforskeren Dr. Volker Schöffl er enige om at krimping er ekstremt belastende på vekstplatene i leddene. I 2015 intervjuet Schöffl 18 klatrere (snittalder 14 år) med 22 epifyseskadede fingre. 95% av disse hadde problemer med langfingeren, i 64% av tilfellene var det krimping som hadde gitt skaden. 71,4% av de spurte hadde krimp som sitt foretrukne klatregrep.  

Redusere krimping og øk parcour-stilen for de yngste. Noen mener at faren for denne typen fingerskade er en del av toppidrettsklatrings iboende vesen. De mener videre at det er umulig å forby rutesettere å skru bulder som ungdommene ikke velger å halv-krimpe eller krimpe. Noen har hatt samme skade selv og kom gjennom dette uten varige skader. Man kan også påpeke at det ikke finnes entydig forskning som beviser at man ikke får disse skadene av å klatre på slopere og volumer, så hvorfor skal man ta til så drastisk tiltak som å fjerne krimping? Videre handler klatring om krimping, hvis ikke ungdommene tåler det, så er de ikke bygget for klatring på høyt nivå.

Å unngå små tak som krever crimping og halv-crimp i trening og konkurranser er etter min mening et enkelt grep som følger av de observasjoner og enkel forskning som finnes så langt. Når det i tillegg kan bidra til å skape mer komplette klatrere så er nedsiden av tiltaket minimalt.

Dette er derfor en henstilling til forbundet, ruteskruerne og trenere: bli enige om å skjerme de yngste utøvere fra krimping i konkurranser og på trening i yngre junior-klassen og fokuser mer på koordinasjon, kroppsstyrke og teknikk.

Noen etablerte klatretrenere i Norge mener at Norge er et u-land når det kommer til konkurranseklatring, og poengterer at man må ha variasjon i klatringen for barn og unge for å unngå skader.

Hvis man har en enighet mellom disse aktørene om å unngå krimping for denne aldersklassen, så kommer de til å fokusere på andre områder. Det blir som studentene som lurer på hva de får på eksamen; blir det krimping kroppsstyrke eller parcour? Da er det ikke tvil om hva de velger å fokusere på i alle øktene i forkant av en konkurranse. Når dette i tillegg er skadeforebyggende og vil bidra med å bygge allsidige klatrere, så er det vel en vinn-vinn for alle?

En avtale mellom utøvere, trenere, forbundet og ruteskruerne om «krimpeforbud» vil trolig sikre at unge gira klatrere fokuserer på ferdigheter som vil gi dem masse tilbake i det lange løp.  Kanskje møter ungdommene motstand på noen grisekrimps på et par bulder i internasjonale konkurranser disse første krimpefrie årene, men de komme trolig til å «eie» på sva og koordinasjons-buldere. 

Olympiatoppen og en god del forskning konkluderer med at det er junior-årene kroppene skal forberedes på å tåle store spesifikke treningsmengder senere i karrieren. Tidlig spesialisering har faktisk vist seg å begrense potensialet til utøveren i en god del idretter. Unge norske utøvere har også mye å hente på teknikk, mental styrke, spesifikk kroppsstyrke og romfølelse sammen med skadeforebyggende kjerne- og støttemuskulatur. Kanskje kan vi dyrke frem enda mer allsidighet i disse årene? Kanskje kommer vi så langt at EYC lærer av disse «no-brainer» grepene vi gjør i lille Norge om vi går foran med et godt eksempel?

«Olympiatoppen og en god del forskning konkluderer med at det er junior-årene kroppene skal forberedes på å tåle store spesifikke treningsmengder senere i karrieren. Tidlig spesialisering har faktisk vist seg å begrense potensialet til utøveren i en god del idretter.»

Epilog

Denne kronikken ble re-aktualisert av Gudmund Grønhaug sin fagartikkel i Fysioterapeuten “Smerter og hevelse i PIP-ledd hos ung klatrer”. Den avslutter med følgende: “Litteraturen konkluderer med at nasjonale og internasjonale klatreforbund bør utforme, og følge, retningslinjer for konkurranseruter beregnet på yngre utøvere slik at disse ikke oppfordrer utøverne til utstrakt fingerintensive treningsmetoder.”

Grønhaug sin artikkelen kom ut en uke før Norges Cup i buldring Stavanger 2020 og ble godt spredd i klatremiljøet. Til tross for dette så hadde rutesetter-teamet tatt med sine egne hjemmelagede grisecrimpere til de yngre og eldre juniorene sine finalebulder. Pallplasser ble avgjort på grunnlag av yngre juniorer sin evne til å gjøre dynamiske flytt fra en jug til en mini-list, før nye dynamiske flytt fra list til list. De eldre juniorene måtte kjempe seg gjennom en crimp-fest med aggressive grunne halvt-ledds tak

Den profesjonelle rutesetteren som personlig hadde laget de små takene og tatt dem med til konkurransen, har tidligere flagget sin motstand til teorien om effekten av å minimere krimping for de yngste utøverne. Rutesetteren informerte på trening før konkurransen at han skulle sørge for at “de unge junior-jentene skulle få crimpet fra seg.

Det scenariet skaper helt en spesiell situasjon: Medisinsk personell, trenere og foreldre står på den ene siden i denne saken og forbundets ruteskruere som definere øvelsen det skal konkurreres i står på den andre siden.

Som speaker på Norgescupen i Stavanger tok følelsene overhånd, når de yngre juniorene måtte kaste seg etter den ene halvt-ledds listen etter den andre i finalen:

“Synd denne finalen blir avgjort på bakgrunn av unge utøvere sin evne til å grisekrimpe når vi vet hvor skadelig trening på dette kan være.”

Utsagnet medførte tilsnakk av sjefsdommer til kommentator og en unnskyldning til ruteskruerne og publikum ble fremført sekunder etterpå.

Det hører til historien at kvalik-bulderne var veldig varierte, uten å tvinge frem ekstreme spesifikke førsteledds belastninger slik flere av finalebulderne gjorde.

Forbundet har hatt over ett år på å treffe tiltak som ruterskuer instruks eller lignende, basert på medisinske råd om crimping, foreldre sine initiativ og forskning på ulempen med tidlig spesialisering. Er det ikke på tide at det skjer noe?  Blir det full krimp-fest på NM også?