Jo bedre og sterkere du er, jo større er spekteret av ruter og buldere du kan prøve deg på. Her er tips til å bli en bedre klatrer - både fysisk og psykisk.
HER VIL DU VÆRE: Rein Leidal går Ettan (6+) på Hallinden i Bohuslän. Foto: Dag Hagen
Lesetid: 8 minutter
Det evige jaget etter å bli bedre kan synes tomt og uinteressant – inntil du oppdager at økt styrke og bedret teknikk gir flere muligheter på klatrefeltet og i fjellet. En 5-erklatrer har ikke mange ruter å velge mellom, en 6-erklarer litt flere, mens om du kommer deg opp på 7-tallet ligger plutselig de fleste felt åpne for deg. Tilsvarende gjelder i fjellet.
Litt bedre styrke og utholdenhet gjør at du får langt mer selvtillit i møte med de litt vanskeligere passasjene på vei opp på ditt drømmefjell. Her noen enkle tips du kan ha i bakhodet neste gang du stikker på klatrefeltet eller inneveggen.
Frykten for å falle
Er det noe de fleste klatrere stadig møter så er det begrepet «dårlig psyke». Dette er et merkelig fenomen. En dag helt fin, du leder på og har ingen problemer med å utfordre deg selv flere meter over siste bolt. Neste dag, eller noen dager etter er den gode psyken som blåst bort. Du skjelver og titter stadig ned for å forsikre deg om at knuten ikke har glidd opp, eller at sikrer står med fast blikk opp og passer på. Alt dette på tross av at du innerst inne vet at alt er ok – du kan trygt falle: tauet ryker ikke, knuten er fast og sikrer har koblet riktig inn og skrudd igjen karabinen. Så hva er problemet? Sannsynligvis det samme fenomenet som enhver frykt: frykt for å stå for en forsamling, for å holde taler – og det finnes bare én terapi: gjentatt repetisjon. Du må rett og slett opp på led og falle. Å trene på dette er ikke så vanskelig som man kan tro. Hver gang du er på led kan du slippe deg et lite kort fall litt over bolten. Ikke langt og ikke farlig – bare start med en halvmeter, slik at du får litt over en meters fall. Dette vil gjøre at kroppen lærer seg at tauet stopper bevegelsen mot bakken. Du innlærer en ryggmargsrefleks som jobber mot vår menneskelige frykt for høyder – en frykt som absolutt er reell og som sannsynligvis har hindret mange dødsfall ved at du passer ekstra på ved høye skrenter og stup. Med klatretau og solid utstyr er derimot denne frykten unødvendig og kan delvis avlæres ved overnevnte prosedyre. Etterhvert som et kort fall føles ok, så øk runouten til en meter, noe som medfører omtrent tre meters fall, så to meter som gjerne medfører fem-seks meters fall. Noe særlig mer enn dette er strengt tatt unødvendig. Om kroppen din er dus med et par-tre meters runout, er det helt ok.
Dame på tur: Pia Albertson får seg en romjulspump på Cabrolina (7b), Arico Lower, Tenerife. Foto: Dag Hagen
Tekniske løsninger
De fleste ferske klatrere – og de fleste som klatrer bare av og til – vil ha en utfordring i klatreteknikk. Bedre teknikk vil gjøre at forbruket av krefter blir langt lavere. Tyngdeoverføringer, balansepunkt, hvilken del av kroppen som belastes på hvilket tidspunkt – slike momenter har veldig mye å si for opplevelsen av en rutes crux, det vil si vanskelige punkt, sagt på godt norsk. Alle idretter har sine kompleksiteter, men klatresporten er sannsynligvis en av de aller mest komplekse. Man beveger seg i alle rommets retninger og møter alle mulige rare formasjoner. Noe av det mest utfordrende vil gjerne være tredimensjonale varianter; som kaminer, hjørner, diedre og overheng. Å gi spesifikke råd for klatreteknikk er en omfattende jobb, så det skal vi ikke gå inn på her. Det vi kan si er at noe av det mest effektive er å øve på nettopp tredimensjonale ruter. På inneveggen kan du finne slike formasjoner og prøve på de rutene som er skrudd der. På buldreveggen like så. Ute finner man som oftest ruter opp den slags formasjoner, og de klatres gjerne skjelden. Hvorfor? Fordi mange klatrere føler de er for komplekse – slitsomme mentalt. Men ofte er det disse rutene som er mest morsomme, fordi vanskelighetene ligger i det rent bevegelsesmessige og ikke ren fingerstyrke og pump.
Møte med fjellet
Det er en veldig relevant forbindelse mellom teknikk og fjellklatring. Mang en klippeklatrer har følt maktesløsheten i møtet med fjellet – og irrelevansen i 9-erpumpen. Fjellklatring handler nemlig 99% om teknikk – fjellklatreteknikk. Du møter sva, hjørner, diedre, klumper, kanter, slukter, kaminer, grasshyller, sleipe renner, fosser, slim, gørr, sol, regn, frykt … og mange smil og god utsikt. Derfor har du alt igjen for å trene teknikk før du skal opp i fjellet. På klatrefeltet lønner det seg å klatre alle de merkelige rutene som ingen andre klatrer, 3-erne og 4-erne. Ta gjerne med deg hele kileracket selv om du bare skal klatre en 20-meters rute. Mye av jobben i fjellet er å sikre; stå trygt, finne fram sikringer og sette disse på en komfortabel måte. Og å holde balansen: Stemme, støtte, dra, skyve osv. Dette stiller relativt store krav til tær og legger. På klipper og innevegger vil leggene som regel ikke få nok trening. Kun på sva får du kjørt leggene nok. Og nettopp svaklatring kan være noe av det mest vriene du gjør i fjellet – som oftest fordi du ikke har relevant erfaring. Glem derfor ikke å klatre de beryktede svarutene på hjemmefeltet ditt. Det du etterhvert vil oppdage er at de er både morsomme og interessante – og selvfølgelig noe skremmende, men dette siste mest på grunn av mangel på trening. Vær glad du har muligheten til å trene på klatrefeltet under trygge forhold og ikke møter motstanden for første gang høyt oppe i fjellet.
Yosemite: Martin Skaar Olslund på El Capitan. Foto: Martin Skaar Olslund
Fjellklatreren - Martin Skaar Olslund
– Hva skal til for å lede grad 5 trygt i fjellet? – Fjellklatring byr utvilsomt på utfordringer som den lokale klippen ikke gir. Jeg husker selv godt første gang at jeg, som sportsklatrer og med graden godt innafor, klatret en femmerrute på Store Skagastølstind. Rissene var fulle av is og vi hadde lagt igjen stegjerna. Med en øks hver, karret vi oss oppover 4+-terreng som om det var helt på grensa. Etter å ha vært på toppen kom jeg heseblesende hjem, men dro direkte videre og klatret storveggsruta Skjoldet (8), på Kjerag like ved Stavanger. Jeg tror ikke at det å ha stor margin vil utgjøre særlig stor forskjell, men om man har gode forhold, har beregnet godt med tid og evner å bevege seg raskt, tror jeg de fleste femmerklatrere kan klatre trygt på denne graden.
– Og 7-? – Finn fjellruter som ikke har rykte på seg for å ha de lengste utklatringene, men som fortsatt er utfordrende rent klatreteknisk. Husk på at alt er lov i fjellet, og dra deg gjerne mellom sikringene på cruxet om det blir vanskelig. I fjellklatring er det fortsatt sånn at toppen er målet.
– Er det spesielle øvelser med hensyn på sikringsbruk man kan gjøre? – Personlig er jeg nødt til å teste sikringer den harde måten før jeg legger lit og liv til de. Klatre velsikrede ruter på den lokale klippen og ta troverdige førstemannsfall. På den måten lærer man raskt hva som holder eller ei.
– Vil du anbefale en aspirerende klatrer å bli god i fjellklatring? – For meg legger høyden under føttene sammen med den enestående utsikten og samspillet i klatrelaget en ekstra dimensjon til hele klatreopplevelsen. Det hele høres kanskje i overkant romantisk og jålete ut, men om tanken likevel virker innbydende vil jeg absolutt anbefale å teste.
– Har du fine 5-erruter i fjellet å anbefale? – Sørg for at været og forholdene er ålreit og gå en av rutene på Storen. Er været dårlig så dra likevel, men følg klatrevettreglene og rappeller i tide! For selv om toppen er målet er turen definitivt viktigst.
Styrke
Den vanligste måten å trene styrke på er å buldre. Buldring har de siste årene seilet opp som en av de største grenene av klatringen. Mens det på tidlig 90-tall var svært uvanlig å se folk buldre – og om de gjorde det var det primært som oppvarming – er det nå mange klatrere som knapt eier et tau, langt mindre frekventerer et tauklatrefelt. Og grunnen er enkel: buldring er ren bevegelseslek – så å si farefri og så å si fritt for ubehag. På buldrefeltet ute tar du med deg crashpaden, klatrer opp og går ned på baksiden av den ene buldreruten etter den andre. Eventuelt jobber du med sekvenser eller enkeltbevegelser før du til slutt setter sammen hele problemet. Buldring er veldig gøy, rett og slett, og du tenker ikke på at du trener. Du får hele styrkepakken gratis. Det gjelder bare å tenke på én ting: slik vi begynte denne artikkelen: Du blir god på det du trener på. I styrkesammenheng vil det si at om du ikke tar i skikkelig, så blir du ikke sterkere.
Bulder: Joana Maria Aderi på Bomber og Granater (7C), Lia, Hellerud i Oslo. Foto: Dag Hagen
Utfordre deg selv
Skal du bli bedre må du gi kropp og hodet noe å tygge på. Duller du for mye, vil du stå på stedet hvil, og det kan jo være helt greit om det er det du ønsker. Men om du vil løfte deg noen hakk må du utfordre deg selv; heng til du faller av og ta i til du ikke klarer mer. Ikke hele tiden, men litt hver gang – og du vil garantert bli bedre.
Behag og ubehag
«Nei», tenker du kanskje, «jeg orker ikke å være redd i veggen og vil henge kontrollert i tauet». Det er veldig forståelig, men til det finnes en enkel løsning: Porsjoner ut ubehaget. Tren pump på topptau og tren ledepsyke for seg. Du trenger ikke risikere et solid førstemannsfall samtidig som du trener pump. Selvfølgelig er det målet: å kunne klatre trygt på led, samtidig som man beveger seg på grensen av hva man klarer. Men det er den erfarne klatrer mest forunt. På 5, 6 og oppunder 7-ernivå må vi konsentrere oss om de grunnleggende tingene. Derfor: neste gang du er på klatrefeltet så sørg for at du minst tre ganger tar deg helt ut og faller fordi du er sliten, ikke fordi du vil henge i tauet. Etter noen uker vil du garantert merke fremgang.
Sterk: Synnøve Berg Nesheim på Psicokiller (7A+) i Albarracin. Foto: Jeanette Skoglund
Buldreren - Synnøve Berg Nesheim
Hardeste bulder: Jeg har gått flere 7B-er; Eclipse, Autobus sit og Rammstein i Albarracin og Lolita i Rocklands for eksempel.
Hardeste rute: Det vet jeg ærlig talt ikke, har ikke klatret noe særlig sport ute de siste tolv årene, men tenkte jeg skulle fokusere litt på det i sommer. Det blir fort for varmt for buldring sør for Trondheim i juni/juli og da er det fint å ha et alternativ.
Hardeste trad-rute: Har akkurat begynt å interessere meg for trad-klatring. Med onkelen min, som sikrer og mentor, gikk jeg nylig Hollywood (4+) på Kolsås.
Beste klatreopplevelse: Jeg elsker å reise, og å være på tur med venner er alltid en god klatreopplevelse. Det er også en veldig god følelse å ha toppet ut noe psykende og litt høyt.
– Hva vil du anbefale en klatrer som er på 5-er nivå å gjøre for å komme seg opp en 6B/6C-bulder?
– Jeg tror den raskeste måten å komme seg opp på det nivået rett og slett er å klatre. Ved å klatre masse, både inne og ute, får man rask en forståelse for hvordan man skal bevege kroppen i forskjellige situasjoner. Det hjelper også å ha litt styrke i armene, så noen armhevninger er nok lurt.
– Hvilke styrkeøvelser kan man kjøre?
– Det er først det siste året jeg har begynt med målrettet styrketrening, og det som virkelig har hjulpet for meg er trening av kjernemuskulatur med terapimaster. Man blir fort veldig sterk i skuldre og armer av klatring, mens rygg og mage henger litt etter, og hvis man ikke har sterk kjernemuskulatur er det vanskelig å få ordentlig vekt på beina når du klatrer bratt. Man kjenner fort at man får bedre kontroll både på å ta pendler og på fotarbeidet etter noen uker med terapimasteren. Deadhang og frenchies – vet ikke om det har et navn på norsk – er veldig fine øvelser for buldring.
– Hva skal man gjøre for å unngå skader?
– Det beste er nok å følge de gamle kjedelige rådene; hviledager, variert trening, legg inn noen styrkeøkter eller lettere buldreøkter – man blir fort skada av å klatre i den bratteste veggen fem dager i uka, ta tran og lytt til kroppen.
– Hva gjør man for å gjøre ren trening morsom?
– God musikk og gode venner gjør alltid treninga morsom, og selvfølgelig litt sunn konkurranse med de andre som måtte befinne seg i området.
– Om klatreren ikke ønsker å trene styrke, men kun vil klatre for å bli bedre – hvilke råd vil du gi?
– Jeg kommer fra Tromsø, og styrkerommet vi har i TKK er vel egentlig bare en dørkant med en list på, så for meg har det vært viktig å klatre masse, og bratt. Få inn noen økter på 45-graderen hver uke, det gir deg styrke i både skuldre og kjerne. Finn noen på din egen høyde, pluss minus 10 cm, som er bedre enn deg til å klatre, og følg etter dem! Og viktigst av alt, buldre masse både ute og inne!
– Hva er de viktigste tekniske aspektene ved klatring?
– Det er kanskje ikke et teknisk aspekt, men viljen til å komme seg opp er utrolig viktig i klatring! Du kommer veldig langt med det. Buldring er 99% feiling og da er det fort å gi opp hvis du ikke har et intenst ønske om å sende. Og du må i tillegg få vennene dine eller fremmede til å spotte deg i opp til flere timer, og da er det viktig å tørre å ta litt plass.
– Har du tips til øvelser som ikke innebærer klatring som kan bedre klatreformen?
– Jeg tror alle typer øvelser som inneholder momenter av koordinasjon og styrke er bra for klatreformen, dessuten er det sikkert sunt å komme seg litt ut av klatremiljøet av og til. Jeg ser ofte at barn som har drevet mye med turn, dans, svømming, langrenn eller kampsport fort blir gode i klatring.
– Hvilke buldrefelt vil du anbefale en aspirerende klatrer?
– Mitt favorittfelt er Ersfjorden på Kvaløya. Mye bratt buldring på hard granitt, men hvis man skal på sin første buldretur anbefaler jeg Fontainebleau eller Albarracin i Spania! Begge plassene har utrolig bra buldring, og det er lett å finne frem, takket være gode førere. Norge har ekstremt mye bra buldring, men ofte ligger ting litt spredt og det kan være litt vanskelig å finne fram uten en lokalguide.
Litt mer hver gang
En av de viktigste forskjellene mellom de som avanserer i gradene og de som ikke gjør det er innsatsen. Treningens hokus pokus er faktisk ikke mer magisk enn det vi har sagt før i denne artikelen: Du blir god på det du trener på. Det vil si at om du de fleste gangene du henger i veggen gir deg før du må – før armer og fingre slipper av seg selv – vil treningseffekten være akkurat slik; kroppen adapterer til at du slipper taket før den er sliten, ergo trenger den ikke bli bedre. Tilsvarende i motsatte tilfellet: Om du aldri slipper taket før fingre og armer slipper av seg selv, vi kroppen relativt raskt skjønne at her er det bare å utvikle seg i takt med din interesse: Bli sterkere og få bedre pump.
Allerede abonnent?
Bestill abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Klatring,
Fri Flyt, Terrengsykkel, UTE, Landevei og Jeger sine nettsider og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
139,-
per måned
3 måneder*
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
119,-
per måned
12 måneder*
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
99,-
per måned
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper. *Forutsetter bindingstid, og fornyes månedlig etter bindingstiden.
Norsk-klatring.no er skrevet av klatrere for klatrere, og formidler det som rører seg i det norske klatremiljøet. På nettsiden finner du grundige utstyrstester, teknikk—og treningsråd og inspirasjon til din neste klatretur.
