Noen trener og presterer, andre har unnskyldninger for hvorfor de ikke presterer.
Hvilken kategori er du i?
Mange av de som klatrer jevnlig uten spesielt god fremgang har en feil felles; de har aldri tilegnet seg grunnleggende kunnskap om trening eller hvordan kan skal trene for å ha fremgang i klatring.
Mange klatrere stopper opp når man kommer til et sted mellom grad 7+ og 8. Etter dette virker det som om det er helt umulig å bli bedre, også om man legger inn en ekstra klatreøkt i uka. Det virker nesten som om det eneste som skjer er at man blir oftere skadet og dermed må starte på nytt igjen stadig vekk.
Det er ganske vanlig i denne gruppen med klatrere at de heller endrer på hva de spiser og drikker heller enn å endre treningsrutiner eller ta kontakt med en profesjonell trener.
En som har gjort mye riktig er Patrick Andersen. Patrick gikk en håndfull ruter utendørs på av grad 7+ og en 8- i løpet av sesongen i fjor. Så kom vinteren og treningen ble tatt på alvor...
En eller annen gang på 90-tallet ble det fremsatt slags ubekreftet sannhet om at veien fra å være en habil 7+ klatrer til å gå 9- var to år med skikkelig trening.
«Alle kan gå 9-» var mantraet, og diskusjonene gikk høyt i klatremiljøet. Sikrest var Frank Sæthre fra Bergen. Frank var en av de beste klatrerne på 90-tallet og treneren til mangeårig NM vinner Linn Karin Stendahl. Frank hevdet hardnakket at 9- ikke var spesielt vanskelig og at alle som var villig til å høre på en trener og gjorde jobben ville kunne gå 9- på et par tre år.
Men stemte det, er det mulig å gjøre så store fremskritt så raskt? 9- er da fryktelig vanskelig er det ikke? Hva er egentlig forskjellen på 8- og 9- ut over tallene?
For det første avhenger forskjellen av hva slags type rute vi snakker om; en jevn rute uten crux vil oppleves annerledes enn en ujevn rute med et tydelig crux.
For ruter med tydelig crux er det en slags enighet om at en 8- rute vil ha et crux som tilsvarer en bulder mellom 6B+ og 6C+. For en 9- rute vil det tilsvarende cruxet være en bulder mellom 7A+ og 7B+.
Disse tallene sier kanskje ikke så mye i seg selv. Poenget er at en rute med preg av utholdenhet vil ha et «lettere» crux enn en rute som er ujevn. For en som vil øke fra 7+ eller 8- og opp til 9- gir dette en rask pekepinn på hvor man må sette inn støtet med trening for å komme dit man vil. Det handler selvsagt også om rutine, psyke og teknikk, men det får noen andre skrive om en annen gang.
Tilbake til Patrick Andersen og hva han gjør i denne teksten:
Mot slutten av utesesongen i fjor tok Patrick kontakt med meg for å hjelp til å få mer ut av klatringen. Her kommer litt om hva vi gjorde og noen tips som andre kan ta med seg for å få mer ut av sin klatring: Det første var å analysere styrker og svakheter i klatreveggen pluss å gjennomføre noen objektive tester for å se hvor nivået var.
Jeg var også med på en del treninger for å jobbe med teknikk, flyt og for å lære hvordan man best mulig kan utnytte tiden i veggen. Selv om det kanskje høres rart ut, så er det å lære seg å trene i klatreveggen det som tar mest tid og som mange må lære seg for å få en bedre fremgang. Man må rett og slett lære seg forskjell på trening og klatring.
Selv om man ofte blir sliten av å klatre, så er det stor forskjell på å klatre og å trene. Å klatre som trening handler om noe ganske annet enn å dra på et klatresenter eller et klatrefelt og å gå noen ruter. Selv å prøve å perse på en rute trenger ikke å resultere i at man blir i bedre form. Som regel vil en rute man jobber på være for lett til at man har stort treningsutbytte av den. Det gjelder også de rutene man faller av fordi de er for harde totalt sett, som regel vil utholdenhetsbiten av ruta være for lett til at man får trent utholdenhet, og selve cruxet for lett til at man får trent styrke.
Det neste er å lære seg å klatre bra, utnytte styrkene man har og jobbe med å eliminere svakhetene. Veldig veldig mange klatrere bruker alt for mye tid på å trene på ting som ikke gir uttelling i ruteklatring utendørs.
Det er dessverre mindre overføringsverdi fra inneklatring til uteklatring enn hva man skulle ønske, så det hjelper ikke nødvendigvis å bruke mer tid i veggen inne for å bli bedre ute; spørsmålet er hva man gjør mens man er i veggen, eller hva man gjør på treningen.
Det siste er å bryte opp treningen og klatringen til bolker og enheter man kan jobbe med.
Det som gjenstår er å faktisk gjøre det; Brette opp ermene og gjøre jobben på hver eneste trening.
Å gjøre jobben hver gang man er på trening er kanskje det vanskeligste og det som mange ikke får til og som enten blir skada eller ikke har fremgang fordi de trener feil.
Patrick har vist at det gamle postulatet om at man kan klatre 9- etter et par år med trening faktisk stemmer. Patrick klarte å ta steget fra 8- til 9- på ett eneste år.
Her er hva han sier selv om reisen:
– Hvordan kjennes det å toppe ut «I godt selskap (9-) på Kalnes?
– Det var nesten til å grine av. Jeg var helt i min egen sone, og jeg hang i tauet på toppen noen sekunder før jeg innså hva jeg hadde gjort. Da det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde klart å sende ruta jublet jeg av glede. Å gå 9- har vært en drøm lenge, så da jeg skjønte for et par måneder siden at det kunne gå, jobbet jeg dag og natt for å nå målet. Det har definitivt vært verdt slitet.
– Hvor mange forsøk måtte du ha?
– Omtrent 8 økter med minst to forsøk per økt.
– Hva har vært det viktigste du har lært underveis mens du har jobba på prosjektet?
– Selv om det er tungt, og jeg av og til ikke så lyset i enden av tunnellen, må man ikke gi seg. Om man vil det nok får man det til, samme hvor lang tid det tar.
– Hvor mye trener du?
– 5-6 dager i uken med varierende program. Noen dager kjører jeg mengde, mens andre dager sliter jeg fingertupper på campusbrettet.
– Hva er det viktigste for deg når du trener?
– At treningen er variert og på mine premisser. Jeg gjør det jeg vet jeg må, og prøver å gjøre det til en hyggelig og morsom sak, til tross for at det er vondt. Jeg finner motivasjon i at det er forberedelser til noe større. Slik klarer jeg å holde smilet ved like selv om jeg sprenger mine egne smerteterskler.
– Hva har det betydd å ha en trener?
– En trener som kjenner deg og kan lage et treningsprogram etter dine spesielle behov har vært til enorm hjelp for en som er uerfaren. Det hjelper også å ha gode venner med omtrent samme ambisjoner. Jeg vil spesielt nevne Thomas Magnus Kristiansen for godt kameratskap og gode ord, samt at han har hjulpet meg å pushe egne grenser. Baste Andisilic har også vært en stor del av det hele da han gikk den samme ruta bare tre dager før meg. Det ga meg den siste inspirasjonen jeg trengte. Utover dette har familie og andre venner støttet meg hele veien.
– Hvilke råd har du til de som ønsker å prestere bedre?
– Tro på det du driver med. Når treningen er hard og du ønsker å gi opp, så husk at det vil lede til noe stort du kan være stolt av senere. Hvis klatringen føles dårlig, så trapp litt ned en kort periode og finn tilbake til gleden i sporten og hva den gir deg.
– Hvordan har den mentale prosessen vært i forhold til treningen, har det vært vanskelig å yte maksimalt hele tiden?
– Klart det er vanskelig å yte maks til enhver tid. Når hodet forteller deg at dette ikke kommer til å gå må du bare tvinge deg selv inn i en egen boble og presse på. Ha troen og ta i det du føler at du har, så vil du til slutt innse at kroppen er kapabel til mye mer enn du hadde regnet med. Dagen jeg klarte ruta kom jeg til cragget med halen mellom beina. Jeg var passe lei av å falle på det samme flyttet hver gang jeg gikk for sending. Derimot; etter et par oppvarmingsrunder og en runde for å børste grepa på ruta kom jeg inn i «sendetåka» og fant tilbake til flyten og gleden ved klatringen.
– Hva har vært den viktigste faktoren for å lykkes med treningen og å sende prosjektet?
– Å finne gleden ved prosessen. Det var en lang og slitsom prosess, men med hodet på rett plass klarte jeg å huske på hvorfor jeg slet meg ut dag etter dag, samt hvorfor jeg driver med dette.
Som Patricks trener kan jeg trekke noen konklusjoner etter den temmelig imponerende progresjonen:
En av de viktigste lærdommene man kan ta av Patrick sin trening og resultatene tror jeg er å ta treningen på alvor. Det å lære seg å trene skikkelig, slutte å komme med unnskyldninger og å være villig til å gjøre jobben er veldig viktig.
Å gjennomføre noe lignende uten en trener eller et støtteapparat er vanskelig og vil kreve at man bruker mye tid på å lese og lære seg de viktigste prinsippene for treningsfysiologi. Pluss at man må kunne utfordre, pushe og bremse seg selv når det trengs. På toppen kommer at man klare å se seg selv utenfra i forhold til styrker og svakheter med teknikk, treningsgjennomføring og det mentale ved trening og å sende et prosjekt man har trent og jobbet lenge for å oppnå.
Nå som det er tilgjengelige innevegger og treningssentre med kompetente trenere overalt tror jeg dette er noe mange kan klare å gjennomføre. Å trene riktig og nok til å komme fra 8- til 9- på ett år krever en innsats og det krever at man gjør jobben på trening hver gang man er på trening, men det er langt fra umulig, det har Patrick vist.
Gudmund Grønhaug
Artikkelforfatter Gudmund Grønhaug er ikke bare en svært erfaren klatrer og klatrefeltutvikler. Han er også fysioterapeut med doktorgrad om belastningsskader i klatring og trener 2 sport.
