Vil ha bort krimping i barneklatringen

Han lanserer et forslag om krimpeforbud i konkurranser og på treninger for klassen yngre junior. Han foreslår at det skal gjelde i buldring, og kun i tre årene der de unge utøverne er mest utsatt for skader og slitasje. Danielsen tror dette vil være positivt for ungdommene, og at de uansett vil bli råsterke i fingrene, hendene og kroppen – selv om de dropper den mest aggressive krimpingen noen år. 

I tillegg til å være en ivrig klatrer selv er Jan Eivind Danielsen også engasjert i barn og unges trening for klatring. Sønnen Kristoffer klatrer mye, og dette har trigget engasjementet hos faren:

– Bildet av fingerbruddet i artikkelen er min sønn Kristoffer sin finger, han fikk tretthetsbrudd i begge langfingrene. Han har trenerhjelp to dager i uka, resten må vi foreldre ta ansvar for. Derfor ble det nødvendig å forstå hva som hadde skjedd og hvordan han skulle komme seg videre på en god måte. Jeg var litt overrasket over at de andre yngre junior guttene og jentene trente så hardt og mye til tross for symptomer uten at voksne grep inn. Når dette stod på som verst ble det arrangert et NM i buldring hvor man på streamen kunne få inntrykk av at takene var veldig små. Full off dyno til krimper var liksom det siste jeg ville se for denne klassen hvor flere hadde problemer med tretthetsbrudd. Jeg skrev en Facebook-post som trigget så mye usaklighet at den ble slettet og denne kronikken ble til i stedet, sier han.

Når barn vokser forlenger skjelettet seg ved hjelp av vekstplater i leddene (epifyse-plate). Denne vekstplaten er skjør og tåler ikke like mye belastning som resten av skjelettet. I enkelte faser i livet har kroppen det som kalles en akselerert vekstfase eller vekstspurt, og da er disse platene ekstra følsomme for belastning. 

Victoria Nordberg er trener for aldersgruppen 12-15 år. Hun følger i utgangspunktet en regel om at det ikke skal trenes spesifikk fingerstyrke før de er 16 år. Dette betyr null campus og null dødheng, og slike ting som går direkte på fingerstyrke. Dette fordi de ikke er ferdig utviklet i fingrene, og har mye større sjanse for å bli skadet.

– Jeg har «tatt» noen av mine utøvere i å henge på lister og på campusbrettet.

Da får de klar beskjed om at dette er noe de skal holde seg unna til de er 16, og en forklaring på hvorfor, sier hun. 

Samtidig mener hun det er vanskelig å sette tydelige grenser. 

– Jeg nekter dem ikke å gå på buldere hvor det er noen krimper. Klart, jeg passer på at de ikke går på kun slike grep, og ikke en hel økt på krimpetak. Men i for eksempel i en konkurranse, så vil jeg tenke at de kan falle igjennom hvis de aldri er innom slike tak på trening. Hvis dette er noe de aldri får kjenne på på trening, hvor det er ganske kontrollert, og ikke får noe teknikk på, så vil jeg nesten tenke at sjansen for skader ikke blir noe mindre i en konkurranse. Tvert imot. Om det da kommer en krimp på et bulder eller en rute, og de gir alt, uten at fingrene deres er borti slike tak innimellom på trening, så vil jeg tenke at det er enda større sjanse for at de kan bli skadet. Men som sagt, jeg kontrollerer det på trening, og har oversikt over hvilke ruter og buldere de går på, sier hun. 

Nordberg ser på sine utøvere at en del, særlig jenter, blir raskt gode og komfortable med å krimpe, slik at mye av treningen brukes til å få dem til å ta i bruk andre teknikker der det er mulig.

– Jeg er helt enig med Jan Eivind i at veldig mange vil ha mye igjen for å trene teknikk, koordinasjon, balanse, kroppsstyrke og -kontroll. Men hvordan han tenker at det skal være mulig å gjennomføre et fullt krimpeforbud, spesielt da de aller fleste av de utøverne vi nå har som har holdt på i noen år, har krimping som et naturlig grep å bruke, det ser jeg ikke. Ruter og buldere med krimper, krever jo ofte et bedre og mer presist fotarbeid. Så jeg terper endel med mine utøvere på dette, slik at de når de kommer til en krimp, har flere verktøy å bruke, enn å kun lukke krimpen med tommelen, og henge etter fingrene. Jeg tenker i hvert fall at god teknikk gir mindre sjanse for skader, ettersom man da legger mer vekt på beina, heller enn bare fingrene, sier hun. 

Tidligere landslagstrener Stian Christophersen har klatret i 25 år, er fysioterapeut og hatt ansvar for utdanning av trenere, samtidig som han har mye erfaring med å trene utøvere ned til 14-15 år. Også han kjenner godt til problematikken.

– Ja, dette har jeg vært kjent med siden jeg selv hadde epifysefrakturer i begge langfingrene som 17-åring. Som trener har jeg forsøkt å følge utøverne mine tett gjennom puberteten og tilpasset treningen basert på vekst- og vektøkning. Dette er jo individuelt, men om man er tett på utøvere er det relativt enkelt å se når de er vekstperioder (som ofte medfører økt vekt). Da har jeg tilpasset treningen til å være mindre fingertung og fokusert mer på tekniske og koordinative elementer i buldring og mer mengde på tau. Det er også et mål om å beherske alle grepsposisjoner, noe som gir en naturlig variasjon i hvordan fingerleddene varieres. Alt dette kan kalles belastningsstyring, noe som er den viktigste jobben en trener gjør når det kommer til å redusere skaderisiko, sier Christophersen. 

Han ønsker diskusjonen om hvordan konkurranseruter skrus for de yngste velkommen. 

– Det er retningslinjer for hvordan EYC (European Youth Cup) bør skrus med tanke på grepsstørrelse,

men svært liten gjennomføringsvilje/-evne i IFSC (International Federation of Sport Climbing) til å sørge for at det skrus med fingersnille tak. Det er jo nå flere buldre og tidsbegrensning i buldring som gjør at totalbelastningen skal gå ned, men det hjelper fortsatt ikke om det fortsatt bare skrus med små grep. Da drar kidsa hjem og trener på det om de ønsker å prestere bedre. Nå skrus det heldigvis mer med større tak og volumer, og det er nok heller på det bevegelsesmessige på den type grep at norske ungdommer får passet påskrevet internasjonalt. Så jeg tenker at de bare kan tjene på at det skrus mer likt den stilen i nasjonale konkurranser. Det er uansett ikke der man skal prestere, det er der man skal lære seg å konkurrere og først og fremst utvikle seg som klatrer. Det er flott om det settes et offisielt søkelys på det. Om IFSC følger etter er jeg likevel tvilende til, sier han. 

Christophersen vil ikke mene noe bastant om spesialtrening når det er ok å starte spesialtrening på krimp. 

– Det er et kontroversielt tema. Jeg har endret syn på det de senere årene; tidligere var jeg kategorisk på at man skal være ferdig utvokst i fingrene (et sted i 16-19 års alderen) før man startet med fingertrening, men det er jeg ikke lengre. Det er for eksempel mye mer belastende for unge klatrefingre å buldre på små tak i to-tre timer enn å gjøre dødheng i kontrollerte former. Om det er unge, ambisiøse klatrere kan de fint begynne med dødheng tidlig, men da ville jeg forholdt meg til den treningsmetoden som ved oppstart av all styrketrening for unge; fokus på teknikk og utførelse, gjøre treningen med margin og begynne med lavest mulig effektive dose. Jeg ville unngått å legge på vekt og å bruke veldig tynne lister og heller jobbet med ulike grepsposisjoner og økende hengtid som en progresjon. Vi har ingen alder- eller styrke-cutoff på når det er ok å begynne med fingertrening, sier han.  Christophersen viser til at unge fotballspillere og alpinister anbefales å trene styrke for knærne selv om Schlatters (vekstsoneskade i kneet) er en vanlig ungdomsskade i de idrettene. 

– Nøkkelen ligger i belastningsstyring, og så lenge vi har kontroll på det i den øvrige treningen tenker jeg at unge klatrere kan begynne med dødheng så lenge vi har god kontroll på dosering og utførelse. Har man ikke muligheten til å følge opp det på en god måte er det enkelt å anbefale å vente til de er ferdig utvokst og ute av risikosonen for vekstsoneskader. Men da har de kanskje mistet mye god trening i noen år som man kunne fått til med bedre oppfølging, sier han.  Den erfarne treneren, som nå trener vår fremste konkurranseklatrer Tina J. Hafsaas, er samtidig klar på at krimp ikke bør være fokus for klatrere i alderen 10-15 år. 

– De kan heller trene fingerstyrke i mer skånsomme grepsposisjoner og utvikle en haug med andre kvaliteter som gjør dem til bedre klatrere. Så kan de lære seg å krimpe senere og få enda noen prosent mer ut av grepet sitt når de er sterke og gode nok til å tåle det.

– Vi er et u-land 

– Jeg har vanskelig for å se for meg at det internasjonale forbundet vil se til oss som eksempel. Vi er et u-land når det kommer til konkurranseklatring, sier Tina J. Hafsaas, som er Norges fremste konkurranseklatrer og trener for Kolsås Klatreklubb sin satsningsgruppe.

1) Dette er en kjent problemstilling og vi passer på å ha variasjon i øktene, at vi trener på alle typer elementer som er viktig for utvikling, inkludert krimp, men vi setter også en begrensning på fingertung buldring så godt det lar seg gjøre. Med det mener jeg at vi som trenere kan kun gi tips og råd, og det er opp til utøver selv om han eller hun velger å følge de. Jeg har fortalt mine utøvere at vi kun buldrer på den bratte treningsveggen en gang i uken, og det er på vår faste økt. Resten av uka skal inneholde et flertall av tauøkter og litt buldring på den kommersielle delen av klatresenteret hvor klatringen som regel er mindre fingertung og har mer av elementene Jan Eivind etterspør. Da jeg reiste rundt på verdenscupene i sommer forhørte jeg med flere landslagstrenere jeg visste hadde ansvar for unge utøvere og felles for alle tilbakemeldingene var å unngå fingertung klatring i perioder med rask vekst. At utøvere heller bør fokusere på grunnlag og teknikk i denne perioden, uavhengig av når den treffer i forhold til konkurranser og oppkjøring.

2) For meg er spesifikk fingertrening et tillegg til klatringen og ikke er erstatning. Det har det vært siden jeg ble introdusert for dødheng i tenårene. Jeg tror den viktigste jobben man gjør for utvikling er i klatreveggen. Man må alltid jobbe med svakheter og ulike grepstyper som inkluderer åpen hånd, halvkrimp, lukket krimp, pinch og slopere. Jeg har ikke begynt spesifikk fingertrening for mine utøvere nettopp av den grunn at de må klatre mer. Vi har et fokus på å bygge et grunnlag de senere kan surfe på i lang tid. Krimpen får gjennomgå om dagen, og selv om det har sine naturlige årsaker vil jeg slå et slag for krimpen og forsvare den. Jeg måtte selv bruke svært lang tid på å lære meg å krimpe ordentlig og det er en skill man må kunne. Den bør ikke rendyrkes, men den bør ha sin naturlige plass under klatreøkten. Det jeg forteller mine utøvere er at når vi prøver å sende, er det lov til å gjøre alt. Til og med legge på tommelen på krimpen. Men når vi trener så utfordrer vi oss, og da kan det være de må gå bulderet på nytt ved å tvinge frem unaturlige grepsposisjoner som for noen er å legge på lillefingeren og for andre er å ta av tommelen. Dette vil gi dem et større repertoar av krimpen og forhåpentligvis forstå når man vil klatre på tre fingre, fire eller bruke alle fem. Hver bevegelse man gjør har et grep som egner seg best. For tau er det viktig å kunne mikse mellom de tre grepene for å fordele belastningen og spare krefter.

3) Jeg har vanskelig for å se for meg at det internasjonale forbundet vil se til oss som eksempel. Vi er et u-land når det kommer til konkurranseklatring. Å gjøre tiltak for å minske skaderisikoen for unge utøvere er positivt, men om det er å opprette et krimpeforbud frem til de er 16 år stiller jeg meg svært skeptisk til. Vi begynner allerede sent å konkurrere og starter den internasjonale konkurransekarrieren med dårlige forutsetninger, og dette forslaget vil sette oss enda lenger bak. Jeg tror det viktigste vi som støttespillere kan gjøre er å være til stede på trening. Følge opp utøverne vi har tatt på oss ansvaret for og alltid tilpasse individuelt. Foreldre må være obs på raske vekstfaser og annen bekymringsverdig atferd og tipse trenere eller klubb, sånn at vi kan følge opp tettere. Forbund bør snakke jevnlig med utøverne sine om trening, kosthold, skadeforebygging og totalbelastning. Foreldre og utøvere bør være nysgjerrig, men også smarte. Rutesettere bør skru sånn at de nasjonale konkurransene er et springbrett for den internasjonale arenaen.

4) Når man er 10 år bør man vel bare klatre på alt man kan, og ikke trene spesifikt og målrettet. Men for unge tenåringer som sier de vil ut i verden og konkurrere mot de beste, de bør trene krimp i lik grad med alle de andre elementene som er viktig for å bli en god klatrer, og de bør gjøre det i klatreveggen. I en periode med rask vekst er det anbefalt å styre unna de tyngste øktene for fingrene og heller fokusere på mengde og teknikk i denne korte perioden. Selv har jeg troen på grunnlag i ung alder, og det er mitt beste tips til alle unge som vil bli gode. Man må ha et godt treningsgrunnlag for å tåle all den tunge treningen som kommer når man blir eldre, og med et godt treningsgrunnlag kommer man seg gjennom skader bedre. Skader er dessverre uunngåelig i toppidrett.

– Variasjon er nøkkelen 

– Jeg ville ikke anbefalt å trene på krimp slik vi kjenner det med campus og fingerbrett, sier Christer Raugland, klatrepappa, trener og sjefsruteskruer på Klatreverket.

1) Viktig tema som ikke burde være ukjent hvis man er forelder, trener eller profesjonell ruteskruer. Selv har jeg alle disse rollene og håper at jeg gjennom diskusjon som dette slipper å oppleve det som forelder.

2) Det er viktig å definere er hva trening er. Trening er en systematisk forbedring av en spesifikk egenskap over tid. Med den formuleringen ville jeg ikke anbefalt å trene på krimp slik vi kjenner det med campus og fingerbrett. Det betyr vel ikke at man skal unngå klatring på fingertunge problemer eller ruter, eller å dra ut på Hauktjern (krimpete crag i Oslo) for å klatre. Et av treningsprinsippene jeg mener er viktig i den alderen er variasjon. Det innebefatter også valg av grep og belastning av fingre.

3) Jeg tenker at et fokus på tilstanden man kan få av for ensidig trening ikke vil gjøre at vi får dårligere utøvere, heller motsatt. Men som klatrere kan vi ikke frykte å holde oss fast.

4) Variasjon er nøkkelen til et bra klatregym. Det må da være opp til klatrer og trener å velge bort det som måtte være feil eller ugunstig for hver enkelt, ikke senteret. Skruing til konkurranser er derimot et mer spennende tema. Som skruer setter man med de midlene man får. Er det en bratt vegg og krimp man disponerer er det vanskelig å gjøre det til noe annet. Hvis man har all verden av tak, volum og vinkler å forholde seg til, kan det være lettere å lage en konkurranse helt uten krimper. Jeg mener man ikke behøver å blottlegge konkurransen for krimp. Hvis kun tre av tolv buldere er krimp vil man da i utgangspunktet måtte fokusere like mye eller lite på andre kvaliteter som på krimp.

– Klatring handler om å komme seg opp veggen

– Jeg mener at krimper er en del av klatring som barn bør eksponeres for, men i begrensede mengder, sier Sunniva Haave, fysioterapeut, trener og en av våre sterkeste buldrere.

1) Det er en kjent problemstilling at barn og unge kan få problemer med fingrene ved spesifikk fingertrening. Det er jo gjort

forskning som sier at det er vist sammenheng mellom skade i epifysen (vekstsonen) i fingrene og trening av spesifikk fingerstyrke

hos barn/unge før puberteten (dette er pensum på trener 1 kurs!). Jeg har ikke hatt noen utøvere selv men har hørt om andre med dette problemet. Her er det jo viktig med tett dialog med trener, fysioterapeut/annet helsepersonell og utøver og at utøveren ikke skal klatre igjen før vekstsonene er grodd.

2) Når jeg trener barn og unge i klatring så trener jeg IKKE spesifikk fingerstyrke med dødheng eller henging med vekt. Ungdom skal ikke trene så spesifikt før etter puberteten (16-18 år). Det vi gjør er å buldre eller klatre tau og der vil det alltid være noen krimps på veggen, og på denne måten trener de fingrene i løpet av en økt uten å ha fokus på at det er det vi skal den økten. Vanskelighetsgrad i klatring samsvarer ofte med mindre grep, og jo sterkere utøverne blir jo høyrere grader går de på. På denne måten får vi inn både variasjon og progresjon samtidig med teknikk i veggen.

3) Dersom Norge eliminerer krimpen fra konkurranser og trening / kommersielle klatresentre ser jeg for meg at skadepotensiale i en utenlandsk konkurranse øker betraktelig. I EYC (European Youth Club) vil det være krimper, fordi vanskelighetsgraden jo har en sammenheng med størrelsen på grepene. Om barn og ungdom kommer til en slik konkurranse og ikke har trent noe som helt på denne typen grep vil ikke fingrene være forberedt på å takle den belastningen de får i konkurransen. Om fingrene tåler belastningen, vil de likevel ikke være sterke nok til å henge med de «beste» i klassen. Selvsagt kan de hente mye på teknikk, men klatring handler om å komme seg opp veggen, og om man er for svak til å holde på grepene kommer man seg ikke opp. Jeg mener at krimper er en del av klatring som barn bør eksponeres for, men i begrensede mengder. Og da mener jeg ikke at de skal på de minste krimpene som finnes, men slik at de blir kjent med grepstypen. Om man tenker at barn/ungdom ikke skal klatre på krimper, bør man jo også holde de borte fra utendørsklatring, da krimp ikke er til å unngå utendørs. Som Patrick Pedersen sier: «Å fjerne krimp fra klatring blir som å fjerne stavene fra langrenn».

4) Barn bør ikke trene spesifikt på fingerstyrke. De kan eksponeres for krimps i klatreveggen, i begrensede mengder, som en variasjon fra andre grep i klatring. De skal ikke dødhenge, makshenge eller trene kun på krimps.