Først opp Neverdalsfjellet ved Preikestolen

Dette handler om ei drømmelinje vi tipper mange klatrere i Rogaland - ja kanskje til og med hele verden - har siklet på i årevis.

Fra en av Norges mest kjente turistattraksjoner, Preikestolen, har man full oversikt over Lysefjorden og rekkene av flotte fjellsider på alle kanter. Men man trenger ikke å se langt før man blir svett i fingrene. Fra selve platået på Preikestolen er det omtrent 100 meter til linja vi fikk erobret en varm dag i mai.

klatrere i stup

store stup

klatrer i oransje jakke i stort stup med fjord under

Aleksander så denne linjen for første gang da han gikk ruten #Norwegianstyle (7+/8-, førstebesteget av Øyvind Salvesen og Jon Egil Auestad). Ruta går opp til selve Preikestolplatået og ga fin utsikt over juvet til den nye linja.

Knotete anmarsj og tilgang er kanskje grunnen til at det ikke er klatret så mye i dette området? Først må man gå noen tunge kilometer, så en luftig rappell ned i juvet uten særlig retrettmulighet enn opp samme vei.

Men før vi kom så langt rappellen var det et realt stykke arbeid som måtte utføres; nemlig å bære 300 meter tau, nok metall til å senke Titanic en gang til, fars gamle brekkjern, en halvslitt stålbørste og det som kreves for å overleve en natt i telt. Man kan ikke klage på kvaliteten av stien, denne blir tross alt brukt av 300 000 turister årlig, noen med flipflops og høye hæler.

klatrere i stort stup

klatrer i stup

klatrere i stup

Så eventyret starter her. På en parkeringsplass, fire kilometer og 400 høydemeter fra målet. 30 kilo på ryggen på begge eventyrerne. Iven med 65 kilos i kropp og 30 kilo på ryggen gav et godt grunnlag for klaging på vei opp. Ingen passerte oss på vei opp, og det ga litt selvtillit for oss nedlesssede klatrere.

Vi valgte å bære alt opp dagen før selve klatringen for å kunne starte noe nlunde uthvilt om morgenen. Etter at Iven hadde klaget hele veien opp til campstedet, lempet vi av utstyret og tok turen bort for å studere det som skulle bli morgendagens eventyr. Vi satt begge på toppen av Preikestolplatået og skuet bort på målet. Det virket plutselig litt mer skremmende og brattere enn hva Aleksander husket og hva Iven hadde sett på bilder. At det var kraftig vind hjalp heller ikke på psyken. Litt rådville, litt skremt, med vondter i ryggen, men samtidig fortsatt litt giret, ble vi enige om å spise middag og roe psyken med noen pils.

klatrer i stup med fjord og båt i bakgrunnen

klatrere i bratt stup

klatrer med rød jakke i fjellsprekk

Vi sov dårlig. Det blåste 20 sekundmeter i kastene, og vindstøyen i teltduken holdt oss våkne. Morgenen kom, vi hadde egentlig mistet litt troen på at det var forsvarlig å klatre denne dagen. Etter en kjapp frokost ble vi enige om å ta med utstyret til der vi tenkte å rappellere ned. Hvis det ikke ble i dag, kunne vi uansett sjekke ut området

Det blåste helt vilt det siste stykket vi gikk på toppen. Vinden kom fra Lysebotn og blåste ut fjorden. Vi rigget rappell for å ta en titt over kanten, fortsatt med liten tro på at det var forsvarlig. Aleksander forsvant utfor kanten, det ble stille i noen sekunder, så kom det «eg tror det funke!».

Vi har begge teknisk kompetanse, men lite peiling på aerodynamikk, og Bernoulies prinsipper, men begge var iallfall på vår side i dag. I den lille kroken mellom Preikestolen og oss, var det nesten helt vindstille. Knall, det blir action!

Fordelen med rappell fra toppen var at vi kunne studere ruta og rydde grundig. Vi hadde med oss to 80-meters tau som vi håpet rakk helt ned. Vi gjetta på omtrent 150 meter klatring.

Etappevis, med brekkjern, stålbørste og et blikk for ruten, så firte vi oss ned. Fjellet var generelt sett meget solid, men noe stort og smått ble revet ut på vei ned. De største blokkene var nok i 700-kilos klassen. De deiset i bakken og ut i sjøen. Dundringen i fjellet rettet oppmerksomheten fra preikestolturistene over til oss. Det var ikke mangel på tilskuere denne dagen. En fredag med sol og fint vær pleier å gi penger i kassen til den dyre parkeringsplassen på starten av stien.

Ulempen med disse tilskuerne var at det ble vanskelig å utføre blæretømming i skjul. Med en tom vannflaske og gjemsel bak den store heisesekken tror vi ingen tyskere fikk se noe de ikke ville se.

Vi kom inn i en god rytme og hadde fin framgang på ryddingen. Linjen så bra ut! Iven, med den dårligste trad-psyken, hadde allerede begynt å håpe at Aleksander kom til å melde seg frivillig til to av lengdene. Cirka 25 meter fra der vi antok at vi skulle starte, så så det tynt og dårlig sikra ut. Heldigvis tok Aleksander en liten travers og fant en mulig linje.

Sikringsplasseringen så ut til å bli en utfordring, da det ikke var typisk rissklatring på denne delen, derfor ble sikringene preplassert.

De viste seg at vi hadde beregnet godt med rappelltauene. Aleksander sine litt tyngre kilo klarte å strekke tauet helt ned til tiltenkt start. Iven trengte bare litt drahjelp for å nå ned den siste halvmeteren. Etter cirka fem timer med rydding i rappell, var vi nå endelig klare for å se om vi kom opp og hjem til fredagstacoen. For å forsikre oss om at vi faktisk kom opp igjen, så hang rappelltauene klare for å baile med jumar. Håpet var selvsagt at disse tauene skulle bli brukt til å heise sekken.

klatrer og reisesekk i stup

to klatrere i bratt stup

På de preplasserte sikringene danset Aleksander seg opp første taulengde. Vi satte graden på denne til en solid 7er. Den følgende taulengden karret Iven seg opp. Jamming, og da spesielt fotarbeid inne i sprekker har aldri vært Ivens sterke side. Graden ble satt til 6+, men med Iven sin klatrestil luktet det mer av sjuertallet og svidd gummi.

Den tredje taulengden var den vi så for oss ville bli hardest. Heldigvis klatrer man typisk annenhver lengde, så denne falt naturlig til Aleksander. Her ble det en del stønning og litt puls da et tak knakk og en grønn venn holdt tauet igjen. Etter en liten nedfiring til standplass ble det et nytt forsøk. Da med suksess! Denne ble satt i 8-, men Iven la til et par grader med dårlig jammeteknikk på topptau.

Vi hadde vært flinke til å beregne mat og drikke for turen. I og med at vi hadde heisesekk, så tok vi heller litt for mye enn for lite. Men selv med overflod i vann i sekken så hjalp det lite opp mot toppen. Vi hadde vært så lure å legge all proviant i bunn av sekken og når man så legger 100-150 meter med tau over provianten i en veldig dyp sekk, så har man et lite problem. 

klatrere i bratt stup med fjord bak

Endelig på toppen!

I en noe dehydrert tilstand så var det bare sjarmøretappen igien. Den siste taulengden til toppen var av enklere grad 6, men gav fortsatt litt motstand til en sliten kropp etter 9-10 timer i selen. Med noen pumpbrøl og stønning så ble den siste taulengden sikret.

Godt stolte på toppen, som sett på bildet, så var det nå bare å psyke seg til den tunge returen hjem. Men først, for å unngå å bli omdannet til rosiner, måtte vannflaskene graves fram fra bunnen av sekken.

Fra klatringen opp igjen begynte, så var vi så heldig å ha en dedikert hobbyfotograf stående på platået for å forevige turen og utsikten. Martin Lindgren fikk også tatt ut litt fleksitid på jobb og fikk tatt flere av de flotte bildene i denne artikkelen. Det er nok herfra vi også har inspirasjonen til klatrerutens navn; Preikestolen Panorama. 

Det hele ble en selverklært suksess. Hele ruten ble gått i fri. For oss begge var denne skalaen av nyetableringen nytt og vi har høstet mange gode erfaringer. Nå er det bare å stå klar med tommel opp til neste eventyr!