For hundre år siden hadde spørsmålet vært om hvorvidt du hadde kommet deg til toppen på en eller annen måte, om du så hadde stått på skuldrene til sikrerern din.
Men mot slutten av 70- og tidlig 80-tall ble fokuset dreid mot stilen en rute ble gått i. Aid-klatring med bankebolter og taustiger var ut – friklatring var det nye. Om det var de store veggene i Yosemite eller et riss i Enebakk var egentlig ikke avgjørende, det var (og er fortsatt) kun en ting som egentlig teller:
Gikk du den i fri?
Med dette nye fokuset ble en ny måte å klatre på introdusert – fra nå av måtte man prosjektere rutene hvis man skulle gå de harde greiene. Jobbe de inn, gjerne på topptau, øve på flytt, finne beta og optimalisere treningen for å avansere i gradene.
Frankenjura, et lite tettsted sør-øst i Tyskland, ble ett av områdene der prosjektering ble tatt på alvor. De tyske klatreheltene Wolfang Güllich og Kurt Albert viste hvordan det skulle gjøres, og når de ikke var stand-ins for Sylvester Stallone i filmen Cliffhanger, introduserte nye grader (Güllich alene var første i verden til å gå gradene 8b, 8b+, 8c og 9a) eller utviklet campus-brettet, var det nettopp dette de gjorde: Reiste rundt i Frankenjura for å prosjektere.
Historien om redpoint går omtrent sånn her:
Klatrerne i Frankenjura brukte neglelakk, og malte røde sirkler på rutene de jobbet med. Når ruta ble gått i fri i sin helhet ble dette markert med å fylle inn den tomme sirkelen slik at den ble et rødt punkt. Et rotpunkt. Begrepet ble oversatt og tatt med over til USA og i dag er det å redpointe – som et verb – ensbetydende med å prosjektere en rute. Du har så mange forsøk du vil, og alle hjelpemidler tilgjengelig.
Begrepet har ført med seg noen under-kategorier, som er standard begreper i en ivrig klatrers vokabular:
Redpoint-cruxet. Man skiller altså mellom cruxet – dette er det faktisk vanskeligste punktet på ruta – og redpoint-cruxet. Det er på sistnevnte du sannsynligvis faller når du kommer fra bakken, pumpa og stressa. Det kan være en pumpende topp-sekvens eller noen delikate fotflytt.
Og hvem har vel ikke vært utsatt for redpoint-nerver? Du har jobbet på ruta i månedsvis, du kjenner hvert flytt og hvert tak, du tenker på den hver kveld før du sovner. Når dagen kommer, du binder deg inn i den skarpe enden for å gå den, og du begynner å skjelve på det som pleier å være lett introklatring og roter med klippene, da er du utsatt for et klassisk tilfelle av redpoint-nerver.
BEGREPER OM BESTIGNINGER
Onsight: Kanskje den pureste og vakreste formen for klatring. Går du en rute på blikk, på første forsøk uten noe forhåndsinfo om ruta, og aller helst med slyngene i sela og veggen fri for kalk, er du den kuleste på craget. Å sighte en rute vitner om fysisk overskudd og teknisk smartness, en liten maktdemonstrasjon om potensialet som finnes i deg.
Flash: Av og til mer forvirrende enn en sight. Har du fått beta fra bakken, eller sett andre på ruta før du prøver den selv – og deretter går den i første forsøk er det en flash. Men hvem har sagt at andres beta funker for deg? Ligger rett under onsight sånn status-messig.
Pink-point: Et underlig og egentlig utdatert begrep. Betyr at greiene er pre-plassert – men da snakker vi sikringsmidlene vi bruker i tradklatring (som kiler og kammer). En og annen kranglefant vil prøve seg med at man skiller mellom å ha slyngene på veggen eller å måtte klippe dem opp selv, men så kverulante orker vi ikke være.
Head-point: Dette er for de spesielt interesserte. Som navnet indikerer er dette en stil der du egentlig må klatre med hodet: du har øvd inn en rute på topptau for å eliminere sjansene for et fall den ene gangen du skal gå den på led. Begrepet er for de sketchy tradrutene merket R (lang runout) eller X (et fall på feil sted er uaktuelt om du har livet kjært).
Green-point: Å gå en sportsrute (det vil si med bolter) på egne sikringer (det vil si kiler, kamkiler, hexer, muttere osv.). I noen tilfeller kan dette sparke i gang en debatt om hvorvidt boltene på den aktuelle ruta bør fjernes. Noen kjente ruter som har blitt gått på egne sikringer til tross for at de har vært boltet: Stive Dempere (8+), Vriåtter (8) og Electric Avenue (9-). Sistnevnte fikk boltene kappet, og selv om det var kontroversielt har de ikke kommet opp igjen.
