Mannen som skal bekrefte 9c

– Olala!

I ei hule i en grisgrendt del av et lite land i Europas øvre, venstre hjørne henger en liten tass på en sytti og femtiåtte kilo, med sponsorlue på, etter armene og stortåa. 

Hula er blant de største i sitt slag i Europa, og ble skapt da granitten ble høvla ut av bølger på den tida havet sto høyere enn i dag. Ei slik hule kalles heller på bokmål, men på nordtrøndersk hallar med to tjukke l-er.

Her har nordtrøndere holdt på med forskjellige ting i tusenvis av år, men i dag har stedet fått internasjonalt klientell.

Den vesle fyren i taket er italiener. Han roper og grynter litt, men lager langt fra like mye lyd som den tsjekkiske opphavsmannen til klatreruta gjennom overhenget i hallaren.

Dette marginale stedet i det som en gang var Nord-Trøndelag fylke er ikke lenger så marginalt. Og da tenker vi ikke på nordtrøndere i steinalderen eller tyskere på fisketur, sistnevnte er det mange av her, men på verdens beste klatrer som skal prøve seg på verdens vanskeligste rute.

– Jeg tør ikke være skråsikker før jeg har sendt hele ruta, men ja; dette er 9c, det er jeg temmelig sikker på.

Stefano Ghisolfi har gått ei rute med graden 9c før, men den var så lett (!) at han anbefalte førstebestiger Alex Megos å sette den i 9b+ i stedet. Heldigvis ble ikke de to sterkingene uvenner, og Bibliographie i Céüse i Frankrike ble 9b+.

«Å gå verdens hardeste rute er et ganske naturlig mål, og det viktigste for meg akkurat nå.»

– Det var litt kleint å ta til orde for å nedgradere Alex´ sin 9c, men vi snakket om det og ble enige. Jeg fant annen beta som var enklere enn den Alex brukte, og han sa selv at han kjørte seg litt fast i sin måte å gjøre det på, forteller Ghisolfi.

– Kan du sammenligne Bibliographie og Silence, og prosessen med å få gått de?

– Ja, de er litt like, med ganske definerte crux. På Bibliographie kunne jeg ikke gå opp til cruxene på tauklemmer, men ellers er prosessen ganske lik slik jeg jobber med Silence nå. Jeg brukte totalt 24 klatredager på å sende Bibliographie. Det vil nok ta mer tid å klare Silence.

Etter at Bibliographie ble nedgradert sto Adam Ondras Silence i Flatanger igjen som den ene av verdens to hardeste klatreruter, og et naturlig mål for italieneren som vant verdenscupen i ledklatring i fjor. Den andre ruta er for øvrig DNA i Verdon, som er urepetert etter at Seb Bouin gikk den - og satte den i 9c - i vår.

– Å gå verdens hardeste rute er et ganske naturlig mål, og det viktigste for meg akkurat nå. Tidligere har jeg vært mer opptatt av konkurranser, men det siste året har uteklatring tatt mer fokus. Jeg håper å klare Silence neste år, sier Ghisolfi, som i høst droppa to verdenscupkonkurranser til fordel for hula Hanshallaren i Flatanger i stedet.

– Jeg jobber med det første og vanskeligste cruxet først. Klarer jeg ikke det, er det bare å glemme å sende ruta, så det er første del av prosessen. Jeg har litt annen beta enn Adam Ondra, jeg går blant annet inn i fotjammen med høyre fot, noe som betyr jammesko på høyre og vanlig klatresko på venstre fot, som igjen gjør det litt greiere i andre moves høyere opp. Men det er jævlig vanskelig likevel, gliser Ghisolfi med trykk på en engelsk-med-italiensk-tonefall-variant av det norske ordet jævlig.

«Da fattern brakk hånda på brett skjønte jeg hvor dramatiske konsekvenser det kunne få for klatringen, så da kutta jeg ut snowboard også.»

I ti dager har han gått opp til cruxet på tauklemmer, prøvd, prøvd, terpa, prøvd, terpa, prøvd mer og terpa enda noen ganger, før han har blitt firt ned, tatt en pause og opp igjen.

Mens kjæresten Sara sikrer og fire kamerafolk virrer rundt både på bakken og hengende i tau, for å dokumentere det hele. Noen ganger roper og stønner han, andre ganger kommer det korte og litt lave gledes-utrop når kan finner ut av en bevegelse eller hånd-, finger- eller fotplassering.

Silence er 45 meter lang og veldig overhengende. De første 20 meterne er grad 8b – ganske enkelt ifølge Stefano – før det berømte første cruxet kommer. Det etterfølges av enda to crux, som alle tre hver for seg er monumentale buldreproblemer.

– Jeg kommer bittelitt nærmere hver dag. Det handler om å ta mikroskopiske steg, sier verdenscupvinneren fra i fjor.

Stefano Ghisolfi selges inn av de aller fleste som klatreproff. Men han er politimann. Og en av tidenes aller beste sportsklatrere.

– I Italia har de fleste idretter med landslag et system hvor landslagsutøvere kan utdanne seg til et eller annen offentlig yrke, og så ansettes og lønnes som om de hadde det yrket, men være idrettsutøver. Dermed kan de leve av idretten og samtidig ha noe å falle tilbake på. Jeg tok den grunnleggende politiutdannelsen for ti år siden, men har aldri jobbet som politi, forteller Ghisolfi mellom slagene i cruxet på Silence.

Både han og søsteren Claudia er klatreproffer og politi, og begge fant veien inn i klatringen sammen:

– Vi konkurrerte i terrengsykling, og etter et ritt i Aosta da jeg var 11 år fikk vi prøve klatring på en demning i Valgrisensche. Vi ble hekta begge to, og begynte i den lokale klatreklubben hjemme i Torino. Foreldrene våre klatrer ikke, så vi måtte ha noen andre som kunne sikre og den slags. Vi kutta ut syklinga ganske kjapt.

– Driver du med noe annet enn klatring?

– I tillegg til terrengsyklinga kjørte jeg snowboard. Men da fattern brakk hånda på brett, skjønte jeg hvor dramatiske konsekvenser det kunne få for klatringen, så da kutta jeg ut snowboard også.

– Hva med andre typer klatring? Fjell-, trad-, is-, alpinklatring og den slags?

– Hehe, jeg prøvde å klatre med friends og kiler en gang, men det syns jeg ikke var særlig komfortabelt.

Ghisolfi er en ganske liten fyr, og mens han spaserer rundt i Hanshalleren og sikrer kjæresten, varmer opp, poserer for bilder eller spiser brødskiver fra Spar-butikken på Lauvsnes kaster de andre klatrerne stadig stjålne blikk på den litt stillfarne supermannen fra Torino.

Mens han jobber på Silence er en drøss andre klatrere - alle utenlandske - på plass i hula i Flatanger. De er ikke akkurat svake de heller, å klatre grad åtte gjør deg ofte til feltets sterkeste, men ikke når den vesle og veldig høflige mannen med den svarte øreringen er på plass.

Selv om Stefano Ghisolfi er en av verdens beste klatrere, klarte han ikke å kvalifisere seg til OL. Og han vet hvorfor:

– Speed. Jeg fikser ikke speedklatring. Nå er det fjernet fra OL-programmet, og det syns jeg er helt ok. Hvis du ser på topp 10-listene over de beste buldrerne i verden finner du mange navn fra tilsvarende liste med topp 10-ledklatrere - og motsatt. Men blant de 30 beste speedklatrerne i verden er det ingen som er topp 10 i buldring eller led.

– Hva er dine største styrker og svakheter?

– Utholdenhet er helt klart min største fordel. Jeg er god til på holde på lenge. Samtidig er jeg ikke så eksplosiv og god på kraftkrevende, dynamiske bevegelser, og jeg er altfor stiv. Derfor er jeg best i led og dårligst i buldring.

Da Stefano var i Flatanger i høst for å jobbe på Silence hoppa han over to verdenscupkonkurranser - akkurat som konkurrenten Jakob Schubert fra Østerrike. Ghisolfi sier interessen for konkurranseklatring versus utendørs sportsklatring er omtrent 50/50.

– Jeg fordeler sesongen mellom de to grenene, og syns begge deler er like gøy.

– Hva med sponsorene dine, hva er de mest opptatt av at du skal holde på med?

– Klatremerkene setter nok størst pris på opplegg som dette, hvor jeg prosjekterer og klatrer harde ruter ute. Men mainstream-sponsorene er nok mer opptatt av konkurranser og titler, som er lettere å kommunisere og mer gjenkjennelige fra andre idretter.

Da koronapandemien traff verden for fullt tidlig i 2020 – med et lags europeisk episenter hjemme hos Stefano i Nord-Italia – skulle det vise seg å være starten på to ting:

1. Stefano Ghisolfi havna i isolasjon og ble sterkere enn noensinne, og 2. Han ble spora inn på Norge, Flatanger og Silence.

– Da korona kom ble det full lockdown hjemme, og ingen konkurranser. Vi fikk ikke forlate huset på to måneder. Men i garasjen har jeg en liten klatrevegg, og jeg trente hver dag i stedet for å reise. Resultatet var at jeg ble i mitt livs form. Da ble jeg mer opptatt av å gå harde ruter ute, og da måtte vi reise til Flatanger. Så det var pandemien som gjorde at jeg oppdaga Norge kan du si.

Stefano gikk Change (9b+) i Flatanger i september 2020 – 11 måneder før han gikk Bibliographie – og det var i sommer han begynte å jobbe målrettet med Silence, som ble førstebesteget av Adam Ondra i 2017.

– Hva er det som gjør at du eventuelt gir opp?

– Hvis jeg etter flere sesonger ikke har framgang i det hele tatt, da gir jeg meg. Nå i startfasen er det ganske stor framgang, men det avtar etter hvert. Jeg jobber inn bevegelsene nå, så skal jeg trene hjemme i vinter. En veldig viktig ferdighet på Silence er gode knelåser, som er avgjørende for å få hvilt mellom cruxene. Jeg er ikke så god på det, men skal trene spesifikt på knelåser i vinter.

– Når du klipper ankeret på Silence, hva blir neste prosjekt?

– Å klare Silence blir en stor milepæl for meg, men det er fortsatt bare en repetisjon. Da er neste steg å etablere ei vanskelig rute selv. Det MÅ ikke være 9c, men det er viktig for meg at den er på grensa av hva jeg klarer, og hjelper meg til å flytte den grensen. Det viktigste for meg er å flytte mine egne grenser, og det må jeg for å klare Silence først.

Stefano Ghisolfi (29)

• Født og oppvokst i Torino, Italia. Bor i Arco - klatreparadiset ved Gardasjøen

• Har redpointa tre ruter med grad 9b+: Perfecto Mundo, Change og Bibliographie. Sistnevnte nedgraderte han fra 9c

• Ligger godt an til å bli den første som repeterer en 9c; Silence i Flatanger

• Har redpointa seks ruter på grad 9b og sju på 9a+

• Har onsighta en 8c og to 8b+

• Vant verdenscupen i led i 2021

• Har totalt 15 medaljer i verdenscupkonkurranser i led og buldring