– Where you go? spør den brunbarkede båtmannen i det jeg stiger ut av taxien fra Phuket til Ao Nang. Det lille tettstedet er nærmeste fastlandshavn til Ton Sai. Nabostrendene Railay og Ton Sai ble på 90-tallet ansett å være verdens beste og vakreste kombinasjon av klatring, party og strender.
– Ton Sai, sier jeg og titter på longtail-båten prikk lik den for 15 år siden. Eneste forskjellen er at denne båten, og alle de andre båtene på stranda nå har den samme overbygningen med reklame, i flott orange med Thai-skrift på og at billetten koster 80 Bath mot gammel pris 50.
Dette er også betegnende for hovedforskjellen fra da jeg besøkte stedet for første gang i 1996: Enda mer av alt, mer kommerst, litt mer slitt, men med det samme underliggende avslappende og positive kaoset.
I baren på Ton Sai treffer jeg en av servitørene fra da jeg var der for 5 år siden. Nå er hun sjef for et av reisebyråene. På restauranten arbeider nye unge servitører, like usikre i vendingene og med like dårlig engelsk som før. Mange thaier er lykkelige for å arbeide på Ton Sai.
– Jeg er så heldig! – Jeg kommer fra syd i Thailand for å arbeide akkurat her. Stemningen er så bra, dette er et helt spesielt sted, vi blir behandlet skikkelig av turistene.
Og det stemmer jo; samme kveld ser vi thaier og turister danse limbo til fantastisk live-musikk fra et av Thailands angivelig beste band. Også de elsker dette stedet og kommer stadig tilbake.
Fin scene: Fra Freedom Bar kan man nyte en kald en i solnedgangen og beskue atletene i veggen. Foto Dag Hagen
Men det har ikke alltid vært full aktivitet på Ton Sai. I -96 besto strandas kommersielle sektor av én liten restaurant, beliggende under klippen der Freedom bar nå befinner seg. Og det var thailenderen Dum som drev restauranten, mannen Dums Kitchen er oppkalt etter. Dums Kitchen er nå en klatresektor på stranda, og det var sannsynligvis der Dum for første gang startet sin karriere i serveringsbransjen.
Ellers gikk det en og annen innfødt rundt og solgte tradisjonelt Thailandsk snacks og forfriskninger; som «sticky rice» og ananas. De fleste klatrere bodde på Railay beach, som nå for det meste består av dyre hoteller og barnevennlige badebassenger.
I solnedgangen: Den norske kunstneren Chris Reddy med samboer Erika tar en kveldspromenade i solvarm nydelig sand. Foto: Dag Hagen
Fram til ca årtusenskiftet blomstret byggeaktiviteten og hele standlinjen fikk de mest sjarmerende barer bygget av røtter og plank. Kom man inn fra Ao Nang etter mørkets frembrudd så stranda ut som et sirkus, et hærlig anarkistisk nysirkus. Men uten Dum.
Da flodbølgen slo innover stranda ble en del av barene ødelagt og ikke satt opp igjen. Sammen med et investeringsfirmas inntog og tilhørende planer om hotellbygging og oppkjøp av land har den lokaldrevne utbyggingen stagnert. Om det er flodbølgefrykt, opptøyer i sør, politiske problemer eller generell konjunkturnedgang som har stoppet fremdriften er ikke godt å si. Uansett er klatrere og lokale Thaier fornøyd så lenge det er som det er.
Klatremessig kunne det derimot gjerne skjedd mer. Ikke mange nye felter eller ruter har kommet til. Rutene er enda litt mer polerte, og en del stalaktitter er borte, slik at et knippe av klassikerne nå er vanskeligere. Senest dagen da denne saken ble skrevet gikk et tak av nydelige Tantrum på Ton Sai, noen som gjør at en del japser og et par nordmenn med redpointforhåpninger må finne ny løsning på et strategisk viktig sted.
Tar i: Lars Jones går Seafood monas fritas (7c+). Foto: Dag Hagen
Men noen nye ruter har kommet til, gjerne som variasjoner over gamle ruter eller puttet inn mellom eksisterende ruter. Flere av de riktig harde rutene har blitt reboltet, slik at de er reåpnet for bestigninger. Lenge sto de der med sine opprustede bolter og vitnet om en svunnen tid. Dette gjaldt spesielt Greed 8c, på Dums Kitchen, og rutene til høyre og venstre for denne. Derfor skulle det fremdeles være ting å gjøre så sant du da ikke er en del av den ypperste verdenselite og feier over rutene på kort tid. Når det er sagt så har faktisk de fleste av verdens beste klatrere vært på Ton Sai. Stadig ser man klatrekjendiser på stranda, som opplagt er i god form og er på Ton Sai for å koseklatre.
Grådig? Tomas Tobiassen på Greed (8c). Boltene har dårlige kår i Thailand – de korroderer veldig raskt. Foto: Dag Hagen
I bratta: Øystein i toppen på Tantrum. Foto Dag Hagen
Er det fremdeles å trakte etter å dra til Ton Sai? Vel, fantastiske strender, fantastiske ruter, fantastiske folk og fantastiske solnedganger skulle være grunner nok. Og det på en tid av året hvor nordmenn ellers svømmer rundt i fet julemat og blir deprimerte av mangel på dagslys. For den ikke-klatrende kan det også være vært å merke seg at rett ved Ton Sai ligger Prah Nang beach som i et reisemagasin for noen år tilbake ble kåret til en av verdens tre vakreste strender. Og om du som klatrer ikke har vært her før har du en mengde klassikere å kose deg med.
En måned eller mer her vinterstid er som balsam for sjelen for å bruke et litt slitt uttrykk. Og balsam for kroppen. Varmen, som jo kan bli noe intens til tider, gjør at knirkete ledd og såre muskler får den gjennomstrømningen som skal til for å få ting i gang. Om du ikke synes varmen er nok kan du jo ta en times thaimassasje for 40 kroner.
Stranda fremstår nå relativt lik slik den var i 2005. Magien var der i -96. Magien var der i 2005 og magien er der nå. Ton Sai har blitt det Railay var i -96, derfor oppleves ikke dette klatreparadiset som så forandret som det faktisk er.
Og Dum kom tilbake. Han hadde tatt seg en tur rundt i Thailand for å finne sitt nye paradis, uten å finne noe bedre. Ton Sai var det fineste stedet i Thailand, og her vil han bli. Slå den.
Tips:
Dra helst tre uker, gjerne en måned eller mer. Varmen og tidsforskjellen gjør at det tar en uke eller to å komme skikkelig inn i rytmen. Fly til Bangkok og derfra med buss eller fly til Krabi. Videre til Ao Nang og båt til Ton Sai. Alternativt fly til Phuket og taxi til Ao Nang, videre til Ton Sai med båt. Star Tour, Ving og Apollo har pakketurer til Phuket.
Bo på Ton Sai. Mange klatrere bor på Dream Valley Bungalows, men det finnes nok av alternativer. Undertegnede bodde på Green Valley Bungalows. Beregn ca 100-200 kroner natta inklusive frokost.
Mat: En god middag koster ca 100-300 Bath som er 20-70 kroner inklusive drikke.
Helse: Regn med en minimagesjau under oppholdet. Ta gjerne med (og bruk) Probiotika, som man får kjøpt på helsekost. Dette er magesyrebakterier, og mange har svært gode erfaringer med å spise slike før og under oppholdet.
Bekledning: Ta med solbriller og solhatt, badebukse og sandaler. Snorkleutstyr får man leid, men om du har slikt kan det være fint å ta med.
Beskues: En østeuropeisk superklatrerinne får support fra badende livsnytere på Ton Sai. Her under et onsightforsøk på en 7c+ ved navn Gaeng Som Pla. Foto Dag Hagen
Fruktbarhet: Ved Prah Nang beach finnes tidenes fruktbarhetshule, nedlesset i eregerte peniser. Så om du har planer om å bli pappa eller mamma er dette et bra sted å dra. Lokale snacksselgere synes uaffiserte av de flotte rake sakene. Foto Dag Hagen
Lettere: Oppvarming og litt lettere klatring på Dums Kitchen. Her er klatrere på en 6a+ og en 7a. Foto Dag Hagen
