Lars Audun Nornes (48) er en av de klatrerne som har satt mest spor etter seg i Trøndelag. Ikke som ville prestasjoner i form av bestigninger med astronomiske vanskelighetsgrader, men som helt konkrete avtrykk i granitt og konglomerat.
Gjennom et kvart århundre, uten å få en krone i betaling, har han boltet hundrevis av klatreruter for både nybegynnere og klatrere i verdensklasse. Han har forhandlet med grunneiere og opprettet hele klatrefelt nesten alene. Han har sittet foran PC-en og laget presise førere. På ensomme høstettermiddager har han dratt ut til trønderske klipper og fjernet farlige blokker med spett.
Og han har reboltet det mikroskopiske bidraget til trøndersk klatresport jeg selv kan skilte med.
STOR JOBB: Lars Audun Nordnes bolter ruter i Stjørdal.
En voksende beundring
Jeg kjenner ikke Lars Audun særlig godt, selv om vi har klatret omtrent like lenge og ofte har møttes på det klassiske Hell-cragget, siden det ble oppdaget midt på nittitallet en gang. Ved slike møter har han gjerne kommet drassende på noe tungt stæsj, en stige, et brekkjern og et statisk tau. Han har nikket høflig og sagt hei i min retning, og tuslet videre inn i den mørkere delen av skogen der klippen fortsatt er dekket med mose og løse tak. Der har han gjerne hengt seg opp og fjernet vegetasjon, lirket vekk løse flak, pusset frem lister, slopere og tofingere på linja han har boret dagen før.
Selv har jeg kanskje vært mest opptatt av varme opp, eller vært i gang med å file på et eller annet prosjekt som har vært akkurat litt over mitt nivå, men på en grad som selv i en lokalhistorisk klatrekontekst har null betydning.
Lyneggen på Størenhammeren utenfor Trondheim er en skikkelig klassiker for de som forviller seg til Trøndelag og vil klatre flere taulengder på naturlige sikringer uten å ta i alt for hardt.
De siste årene har jeg kjent på en voksende beundring for Lars Audun og den innsatsen han har lagt ned for at sånne som meg skal få lov til å ha det gøy på trønderske klatrefelt. Folk i miljøet har snakket om at han hadde fortjent en skulptur på hvert trønderske crag, eller en statuett på idrettsgallaen. Men det har ikke vært tak i noen av oss til å ta initiativ til en sånn hedersbevisning.
Og det er jo ikke sikkert at den beskjedne sørvestlendingen har vært så gira på det selv heller.
Forhåpentligvis fører denne teksten til at flere blir oppmerksom på den uegennyttige innsatsen han har lagt ned. Eller, i beste fall, kanskje flere følger hans eksempel, tar opp drillen og bolter nye ruter til glede for verdens klatrere.
Lite å velge i
Da jeg ringer ham befinner han seg i Tonstad Vindpark. Han har jobbet for Norwegian Group Aak Energy siden 2001 både som tilkomsttekniker på oljeplattformer og som inspektør på vindmøller.
Lars Audun begynte å klatre tilbake i 1994, da han flyttet til Trondheim for å studere.
– Jeg ville nok ha begynt å klatre tidligere om det den gangen hadde eksistert noen steder å klatre hjemme på Karmøy.
I Trøndelag var det helt i starten på nittitallet et godt etablert klatremiljø i Tindegruppa på NTH, men det var ikke så veldig mange sportsruter å velge i. Nær byen var de stort sett de må craggene Korsvika og Tikneppen.
I Storvika på Stjørdal har Lars Audun bidratt sterkt til å utvikle et familievennlig felt i strandsonen.
Arbeid på klatrefeltet Storvika i Stjørdal.
Så ble det som skulle bli et av Nord-Europas beste klatrefelt funnet: Hell-klippen. Lars Audun var en av de første til å bolte ruter på de overhengende steinformasjonene, bare et par år etter at han selv hadde begynt å klatre.
– Jeg oppdaget at jeg hadde lyst til å klatre på ting som ikke var klatret før. Jeg ville grave i mosen, finne frem nye tak og nye muligheter. Folk som Terje Valentinsen og Alv Borge i trondheimsmiljøet og Odd Arne Hemmingstad hjemme på Haugalandet satte meg inn i prinsippene om hvordan ekspansjonsbolter fungerte, og hvordan det var lurt å tenke når man skulle lage en rute. Men jeg måtte også finne ut av mye sjøl. Jeg tror de første rutene mine kom på Kårstø, og så laget jeg noen lette ruter på Hell litt senere.
– Hvor mange ruter har du egentlig laget?
– Det vet jeg faktisk ikke helt, men det har nok blitt noen hundre. Noen av dem har jeg ikke vært alene om å arbeide på heller. For eksempel har jeg sammen med blant andre Jeanette Wagelid holdt boltekurs som har resultert i flere ruter både på selve kurset og i etterkant, sier Lars Audun.
Her finner du innhold om klippeklatring i lavlandet. Artikler om både sportsklatring på bolter, mixed-ruter og tradklatring er samlet her.
På disse kursene har de lært opp deltakerne i å utvikle felt. De har lagt vekt på bolteprosessen, men også forarbeid, grunneierkontrakt, rutevalg, arbeidsmetoder, lytte til fjellet for å høre om det er hult eller fast fjell, førstebestigning, navngiving av ruta, opprydding og ivaretakelse av feltet etter at de er ferdig.
Ta vare på historien
På nettsiden stangebuldring.no har Lars Audun lagt ut pdf-er av førerne han har laget for feltene Kårstø, Svea, Storvika, Ekne, Frigården, New Wave og Ekorn-feltet på Hell, Solveggen, Brannåsen, Ree, Oransj og Steinmohaugen. Her finner vi bilder, anmarsjbeskrivelse og oversikt over ruter med grad og navn på førstebestiger. De fleste av feltene ligger i stjørdalsområdet, nær Vikhammer der han bor.
– Alt dette er frivillig arbeid. Hvorfor gjør du det?
– Jeg synes det rett og slett er gøy å spre klatreglede og informasjon om de forskjellige rutene, men et viktig element er også å ta vare på klatrehistorien. Mange steder er lite brukt og da forsvinner de jo litt. Det fine med å ha førerne på nett er at de er lette å oppdatere. Samtidig hadde det vært kjekt å selge papirversjoner for å bruke inntektene til mer bolting.
Vi har laget en liste over 10 utvalgte og allsidige sportsklatrefelt i hele Norge. Dette er klatrefelt med en bred variasjon i grader, det vil si fra grad 4 og oppover. Her vil du finne et crag for alle klatrere uansett nivå.
Han mener det er mye potensial for å lage enda flere ruter i stjørdalsområdet.
– Det er viktig å avklare med grunneiere før man begynner å bolte. Hvis det er et etablert felt undersøker jeg alltid om det foreligger en avtale. Som regel gjør det det og da er det bare å bolte i vei. Da vi begynte å bore i Storvika, for eksempel, snakket Jeanette med kommunen og en annen grunneier først. De aller fleste grunneierne sier ja, og synes det er hyggelig å bli spurt. Overfor kommunene kan man argumentere med folkehelse, sunne fritidsaktiviteter og at klatringen ikke vil virke forstyrrende på andre. Man må også sjekke at stedet ikke er vernet på grunn av helleristninger, fauna eller flora. Når jeg har vært i tvil har jeg for eksempel innimellom kontaktet ornitologer for å være sikker på at jeg ikke forstyrrer hekkende fugler. Under utviklingen av et felt på Lundamo fant jeg noe som lignet et rovfuglreir. Da droppet jeg å gjøre noe mer der.
Lars Audun drar ofte alene ut for å utvikle ruter.
– Det er ikke fordi jeg vil være alene, men ofte har ikke folk fri på dagtid. Men Jeanette på Stjørdal hadde fri et halvt års tid våren 2016 og i den perioden utviklet vi New Wave sammen. Det endte opp med rundt 40 ruter.
Jeanette Wagelid har vært mye ute og lett etter og utviklet klatrefelt sammen med Lars Audun Nornes.
– Hva er det egentlig som driver deg til å bruke så mye tid på rutebolting?
– Det er noe veldig attraktivt i den kreative prosessen man står i når man skal skape noe nytt. Ruta er jo der fra naturens side, men du må fjerne mose og løst fjell, finne enkleste vei, velge plassering for bolter og hvor ruta skal stoppe. Det er veldig tilfredsstillende å få opplevelsen av å ha gjort et godt håndverk. Dessuten liker jeg å være fysisk aktiv ute i naturen.
Ser tidvis dårlig håndverk
Det er bare en liten brøkdel av de som klatrer, som faktisk lager ruter og legger ned utallige arbeidstimer som kommer andre utøvere av sporten til gode. Selv har jeg bare boltet to ruter gjennom de over tretti årene jeg har klatret. En av disse er Tvangstrøya på Hell, som jeg en dag før århundreskiftet plutselig oppdaget at var blitt reboltet.
– Hva tenker du om sånne som meg, som klatrer masse på ruter og i liten grad har bidratt noe selv?
– Jeg er takknemlig overfor alle som bidrar med noe, men jeg skulle ønske det var flere. Problemet er kanskje at det er lite kompetanse på ruteutvikling i dag.
– Ser du mye dårlig håndverk ute på klatrefeltene?
– Ikke mye, men det hender, for eksempel noen ruter fra nittitallet.
– Som min egen Tvangstrøya?
– Tja, det var og er en populær rute. Men det skumle tredjeklippet måtte jeg gjøre noe med.
I dag bruker Lars Audun som regel limbolter når han lager nye ruter eller rebolter gamle. Prosessen er mer omfattende sammenlignet med ekspansjonsbolter, men de varer lengre og er sikrere.
Fysisk slitsomt
Rutene han har boret spenner fra grad tre til 9a+/ 9b. Sistnevnte er Iron Curtain på Flatanger som først ble gått av Adam Ondra i 2013, og repetert av Seb Bouin i fjor. Selv har Lars Audun 8a som hardeste grad.
– Iron Curtain er selvfølgelig en rute som var fysisk veldig slitsomt å bolte. Det var en egen opplevelse å holde på oppi der, og kjekt å ha litt erfaring med bratt bolting fra før.
Iron Curtain er en forlengelse av den første ruta som ble gått inne i hula, Kakestykket (7a), som moldenseren Pål Reiten i sin tid gikk på kiler.
– Jeg spurte Pål om det var greit at jeg boltet og forlenget den. Tidlig forsto jeg at dette ville bli hardere enn det jeg kunne klare. Flere var oppi der og prøvde før Adam Ondra begynte å teste. Han brukte seks dager på å gå den.
– Synes du det er artigst å bore harde eller lette ruter?
– De har hver sin sjarm. Det er veldig kjekt å få trafikk på ruter jeg lager, og ruter på grad seks eller sju trekker mye folk. Samtidig er det kanskje mer interessant å utvikle linjer som ligger nærmere egen limit, der flyttene enkeltvis er noenlunde overkommelige for meg.
– Hva med de aller hardeste?
– Når du i løpet av jobbingen oppdager at du ikke har en sjanse på flyttene er det fremdeles gøy, men vanskelig å vite hvor boltene bør plasseres for at linja skal bli optimalt fin. De beste klatrerne har et nivå som er så mange nivå høyere enn mitt eget. Av og til kan jeg tenke at jeg har laget noe umulig, men så kommer det noen og går den.
Han trekker på det.
– Da blir jeg litt glad og litt flau.
Hell
Klatrefeltet ligger strengt tatt ikke på Hell, som egentlig er et tettsted et par kilometer lenger vest Men ingen gidder å krangle på navnet når alternativet var å lokke klatrere som Alex Huber, Ben Mooon, Adam Ondra og Alex Megos til «Tønsåsen».
Dessuten inspirerte «Hell» til djevelsk fine rutenavn som «Satan Eksport», «Hells Angel», «The undertaker», «Purgatory», «Dantes Inferno», «Go to hell», men også motsatsen «Himmel», «Lysere tider» og «Tro på mirakler». Sistnevnte er forresten den første 8b+-ruten i Norge, som ble gått av Pål Reiten i 1995.
For de som er interesserte i etymologi kan det også nevnes at stedsnavnet Hell kommer fra det norrønne Hellir som betyr «klippeoverheng» eller «berghule».
Begynnelse: Hell ble oppdaget av romsdalingene Pål Reiten og Cato Fostervold tidlig i 1994, og rommer i dag rundt 120 ruter fra grad 4 til 9a+.
Type stein: Klippen er preget av mye lommer, lister og små rissformasjoner på konglomerat.
Sesong: Fra april til oktober (Sesongen kan strekkes i begge retninger avhengig av toleransen for vann og kulde.
Parkering: Ved Lånke stadion. Følg skilt inn til klatrefeltet.
Test av klatresko til alle bruksområder: Buldresko, klatresko for dame, barn, erfaren klatrer og nybegynner. Det er en liten jungel å finne riktig klatresko til din fot, klatregrad og ikke minst lommeboka di. Her er guiden til de beste klatreskoene og seks nye tester av sko til fjellklatring.
Enten du skal klatre innendørs, utendørs, sommer eller vinter, må du ha en god klatresele. Vi har testet en rekke klatreseler til både herre og dame, og her får du vite hvordan du velger riktig klatresele.
Flatanger er kjent for sine mange harde klatreruter, og på Hanshelleren i Flatanger er også verdens første 9c, Silence.
Allerede abonnent?
Bestill abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Klatring,
Fri Flyt, Terrengsykkel, UTE, Landevei og Jeger sine nettsider og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
139,-
per måned
3 måneder*
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
119,-
per måned
12 måneder*
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
99,-
per måned
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper. *Forutsetter bindingstid, og fornyes månedlig etter bindingstiden.
Norsk-klatring.no er skrevet av klatrere for klatrere, og formidler det som rører seg i det norske klatremiljøet. På nettsiden finner du grundige utstyrstester, teknikk—og treningsråd og inspirasjon til din neste klatretur.
