Klatring på nydelige sva i Asker

Med utsikten ut over dalen og den nydelige basecampen kan man slappe av. Men ikke bli for avslappet. På de gamle svarutene kan du lett gå på en lettere ubehagelig runout.

Dette er drammensgranitt på sitt beste. Solid fjell, som regel med god friksjon, uskjermet for vind tørker de raskt etter lett nedbør og nær hovedstaden. Sesongen er lang; fra påske til sent på høsten. Hva mer kan en klippeklatrer ønske seg?

Da tonnevis med is slipte og dannet Vardåsen for millioner av år siden, glemte den å legge inn gode
riss – tilsynelatende med vilje. Ved nærmere ettersyn byr midtre sva på et bredt utvalg av både klassiske og «interessant» naturlig sikrede linjer, mens høyre sva har blitt pepret med bolter – for å gi ideelle kursmuligheter for nybegynnere og de som forlater inndørshallenes sikkerhet til fordel for ekte fjell.

«Veggene er slake og innbydende
 og inngir overhode ingen angst for klatringen.»

Det er ingen «skikkelige» linjer på høyre sva, men mellom boltene er det rekker med interessante flytt, og noen kunstferdige formasjoner, spesielt på den øvre delen av veggen.

Noen har små tak tilsynelatende skåret ut av fjellet og myntet på noen forbipasserende vennlige troll. Her er det en god hylle midtveis, som er ideell for kurs og som sosial møteplass – med lett tilgang fra siden av veggen.

Vardåsen ble oppdaget av Ulf Prytz og Roderick McAlpine i 1967. De klatret Broadway (4+) og Mosediederet (4) på midtre sva – begge ganske uklare linjer. Her ligger også deres Sunset Slab (4+), som er en intrikat linje opp på venstre side av midtre sva, og tilbyr variert klatring og utfordring for stifinnerevner.

På høyre sva førstebesteg de Vårkjæte (4) som senere ble boltet. Samme år klatret Ivar Walaas og Odd Eliassen Diretta (5+), mens Krabset og Walaas klatret den sentrale linja, Krabbe (5+) på naturlige sikringer.

Andre fulgte, hovedsakelig for å repetere Broadway, Jungelstien (4) og Via Dolorosa (4+). Sistnevnte er oppkalt etter den veien Jesus tok med sitt kors, på grunn av tornebuskene som vokste i risslinjen og som nå er borte. Begge er populære ruter for å øve bruk av naturlige sikringer, og er ofte opptatt med klatrekurs – så vær tidlig ute i helgene.

«Vardåsen ble oppdaget av Ulf Prytz og Roderick McAlpine i 1967. De klatret Broadway (4+) og Mosediederet (4) på midtre sva – begge ganske uklare linjer.»

IKKE SOLO: En titt ned på et par obskure sikringer på nydelige Solosvaet (5-), på Midtre sva. Foto: Dag Hagen

Solosvaet (5-) ble trolig frisoloert som førstebestigning av Ulf Geir Hansen – og av rutene på den sentrale delen av midtre sva er dette er den eneste ruta der en bolt har blitt lagt til og akseptert. Et fall her ville resultere i en brukket rygg.

Ja, de «ekte» rutene ligger mellom Jungelstien og Via Dolorosa. Her var jeg så heldig å bli introdusert 
til cragget av Sven Smelvær i 1971. Sven var en sosialist på grensen til rødkommunist, mens jeg var NATO-soldat – sendt for å beskytte Norge fra russerne. Motstridende ideologier førte til tøff konkurranse:

Vi gjorde mesteparten av rutene av grad 5/6 på
 Kolsås uten bolter, og friklatret en rekke av de gamle bolterutene. Vi pushet hverandre for å se hvem som kunne gå de hardeste flyttene uten sikring, eller friklatre en vanskelig rute uten å bruke visse håndtak.

Vi gjorde den første fribestigningen av den daværende klassiske Nils Faarlund-ruta Sentralpillaren på Skogshorn i Hemsedal og jeg soloerte den senere. Duellen mellom oss begynte virkelig den første dagen da Svein tok meg med til Vardåsen.

SIKRING: Mari Dahl Schlanbusch på andre taulengde på Via Dolorosa (4). Foto: Dag Hagen

«Sven var en sosialist på grensen til rødkommunist, mens jeg var NATO-soldat – sendt for å beskytte Norge fra russerne. Motstridende ideologier førte til tøff konkurranse»

Han ledet den første taulengden av en linje til høyre for Via Dolorosa, og jeg startet på andre. Etter 10 meter var det stopp! Ingen sikringer og et 20 meters fall om jeg ikke skulle være i stand til å reversere flyttet. Mr NATO-mann klatret ned!

Kommunist-Sven klatret opp, ikke bare suste forbi cruxet men fortsatte til topps med bare én sikring på 50 meter! Kommunismen vant, og ruten ble døpt: Kommunist (5-, men ikke fall).

TETT: De siste årene har venstre del av Midtre sva fått mange borebolter. Her passerer Synnøve Berg Nesheim en bolt som står veldig nært Via Dolorosa (4). Foto: Dag Hagen

Ved siden av Kommunist er en langt bedre linje, Tåresvaet (5), som vi klatret samme dag. En mer opplagt rekke med flytt, med tynn 5’er-klatring, og et vedvarende og nifst crux, der plassering av minisikringer (RP anbefales) er nøkkelen.

I dag er disse rutene ikke høyt gradert i vanskelighetsgrad, men i 1971 inkluderte ikke vårt utstyr mini-sikringer, og heller ikke kamkiler, og skikkelig friksjonsgummi var ikke oppfunnet ennå, så for oss var dette klatring på grensen.

«Etter 10 meter var det stopp! Ingen sikringer og et 20 meters fall om jeg ikke skulle være i stand til å reversere flyttet. Mr NATO-mann klatret ned! Kommunist-Sven klatret opp.»

To andre ruter skiller seg ut: Ich hatte eine Bekümmernis (6) – det tynne risset til høyre for Solosvaet (den deler fastbolten med sistnevnte,
 men denne bør ikke brukes!). Jeg ledet den første lengden, og Cato Hals den andre.

Det må ha vært
 35 varmegrader – dette var tiden før kalk og vi hadde bare to kamkiler. Utmerket ledet av Cato – på det som må være en av de beste svaene i Oslo-området. Vi belønnet oss selv med tre iskremer hver etterpå.

KOMPAKT: Solvor Småkasin følger på en direkteuttoppingsvariant (6-) av Via Dolorosa, som ikke står i føreren. Foto: Dag Hagen

Ripples (6), er et blankt sva til venstre for Solosvaet, ledet av Steve Helmore i 1983. Han satt en mutter i bunnen av sprekken på Solosvaet (ingen bolt der da), kom ned igjen, og deretter gikk han over leppa og opp en serie av bølgeformasjoner.

Jeg lukket øynene og forventet et gigantisk fall, og tenkte hva jeg skulle si til hans kone om hvorfor han døde på et sva – men nei – han kom opp, og jeg måtte følge.

Under toppen av midtre sva er en kort vegg, hvor Klatrefører for Oslo & Omegn ikke har fått inn de rette linjer, navn eller grader - men det er vel verdt å utforske de naturlige sikrede korte rutene her.

Også under denne veggen kan du sette opp en liten «base-camp» og gjøre alle de klassiske rutene nevnt ovenfor på topptau – utmerket trening.

«Jeg lukket øynene og forventet et gigantisk fall, og tenkte hva jeg skulle si til hans kone om hvorfor han døde på et sva – men nei – han kom opp, og jeg måtte følge.»

LITE TAK: Dag Hagen på andre taulengde på Vårkjæte (4). Foto: Hanna Hagen Bjørgaas

Etter Catos leding av Ich hatte eine Bekümmernis har ingenting nevneverdig blitt klatret, bare hovedsakelig variasjoner og innpressa ruter. På venstre side av midtre sva har det blitt etablert en rekke bolteruter – hovedsakelig velsikret bolteklatring, ideelt for kurs og de som første gang begir seg ut på naturlig stein.