En torsdag kveld i begynnelsen av september vrimlet det av lokal speiderungdom som plukket søppel rundt Kolsås.
For bygdefolket har Kolsås-Dælivann landskapsvernområde høy verdi. Der er det fire naturreservater som også omfatter Østveggen.
Kunstneren Helle Siljeholm malte på Østveggen 22. august i en «intervensjon». Der er det nå brede gule striper, som på bilveier. Klatrere fra Kolsås klatreklubb har malt, mens de danset festet til tau. Kunstneren har fått tillatelse til å bruke midlertidig maling i naturreservatet fra Statsforvalteren i Oslo og Viken, og Kulturrådet bevilget 1,95 millioner kroner til prosjektet, som har navnet «The Mountain Body».
Kunst har mange former og funksjoner. Likevel, er maling av fjell riktig atferd i naturen? Bidrar malingen til økt forståelse for noe, eller flytter den grensene for hvordan vi tar oss til rette i presset norsk natur? For en som prøver å forstå, fungerer malingen inntil videre som forsøpling av felles natur.
For det første er det vanskelig å forstå hva kunstneren vil med å male vernet fjell. Malingen som står igjen etter «intervensjonen» fremstår som en normalisering av de urbane uttrykkene tagging og grafitti, i naturen.
Dypøkologi oppgis som en inspirasjon. Det betyr bla. at mennesker må tilpasse seg naturens egenverdi. Naturreservater skal vel nettopp beskytte naturens verdi? Gode hensikter gir dessverre ingen garanti for at kunsten får ønsket virkning, selv om man henviser til naturfilosofi.
Det er vanskelig å forstå når kunstneren bedyrer at prosjektet «understreker verdien av sameksistens mellom natur og samfunnsbygging, hyller Kolsåsstupenes egenart og oppfordrer til et respektfylt forhold til naturen»?
Det er også vanskelig å forstå at Kulturrådet støtter en kunstform med maling på en rekke fjell. Statsfinansiert tagging i natur er nytt. Kan også andre ha aktverdige grunner til å male på fjell – bursdagshilsener, løypemerking, politiske budskap, markedsføring, utsmykking?
Var støtten koordinert med norske vernemyndigheter? Kulturrådet opplyser at prosjektet skal gjennomføre «en serie koreografiske intervensjoner i ulike fjellsider verden over». Kan det komme reaksjoner når et norsk statlig fagorgan sender ut en kunstner for å male andre lands fjell? Andre land forventer trolig at gjester følger lokale skikker og regler. Er norske utenriksmyndigheter like begeistret som Kulturrådet?
Videre er det vanskelig å forstå at Statsforvalteren har dispensert fra vernebestemmelsene. Vel, i begrunnelsen synes det som om Østveggen ikke er så godt vernet; malingen er angivelig «ikke i strid med verneformålet og vil ikke påvirke verneverdiene nevneverdig». Statsforvalterens vurdering fremhever også at det ikke er registrert viktige naturtyper i Østveggen, men medgir i samme setning at nettopp «fjellveggene er viktige geologiske lokasjoner».
Ikke viktig natur, men litt viktig likevel? Nedskrivning av naturverdi er nyttig for myndigheter som vil gi pressgrupper sin vilje med naturen. En større selvmotsigelse er det at Statsforvalteren i vurderingen for å tillate maling i naturreservatet har lagt «vekt på at kunstprosjektet kan bidra til økt kunnskap om verneverdiene i området». Den som ønsker vern, må verne.
Sist, er det vanskelig å forstå hva klatrerne ønsker å oppnå som malere. De var ikke sporløse slik Fleskum-malerne var i det samme området på 1880-tallet. Klatremiljøene er tradisjonelt bevisste hva angår atferd i naturen. Hva er grunnen til at klatrere nå skal male på fjell?
På kort (?) sikt har malingen griset til klatreruter i Østveggen, uten forklaring på åstedet. Taggingen kan også ses på avstand, fra Oslo i følge kunstneren. I følge opplysningene kunstneren har oppgitt til Statsforvalteren, vil malingen enkelt bli vasket bort av vær og vind over tid, «fra noen dager til ca. 4-8 uker». Hun forsikrer videre: «Kunstverket vil ikke medføre permanente spor i fjellsidene».
Tross atskillig regn de siste ukene, synes malingen godt åtte uker etter «intervensjonen». Har kunstneren tilstrekkelig kunnskap om malingen? Er det gjennomført forsøk som viser at pigmentene ikke etterlater spor? Blir malingen helt borte, eller nesten? Og hvor lang tid tar det?
På lengre sikt kan prosjektet ha bidratt til å tære på det juridiske og moralske grunnlaget for vern; det har medført at myndighetene stiller seg bak problematisk bruk av naturen, og at de betaler for det. Statsforvalteren har primært forholdt seg til malingen i naturreservatet på Kolsås som et enkelttilfelle. Maling på fjellvegger arter seg imidlertid nå som en ny kunstform. Flere fjellvegger skal males over flere år, både i inn- og utland, for å lage en «fjellkjede».
Neste etappe for malerkostene ble Norangsdalen, verdens vakreste dal, ifølge de som er mest begeistret for dalføret i Sunnmørsalpene. Etter planen ble det malt på berget der i begynnelsen av oktober. Der kan kanskje hvem som helst male, uten godkjenning fra myndigheter?
Gitt at «The Mountain Body» handler om dypøkologi og at dypøkologi innebærer å vektlegge naturens egenverdi og tilpasse seg denne, kommer det til syne et finurlig paradoks i Norangsdalen. Der finnes allerede et tydelig uttrykk for at menneskets livsopphold må tilpasse seg naturen, og at folk må forholde seg til fjell i forandring. Lyngstøylvannet oppsto da raset fra Keipen i 1908 demmet opp Norangselven, slik at seterestølene på oversiden havnet under vann. Seterdriften måtte flyttes. Hustuftene kan fremdeles ses under overflaten.
Likner det ikke et paradoks å male på fjellet for å diskutere dypøkologi og sammenhengen mellom natur og kultur, fremfor å fordype seg i faktiske far etter forholdet mellom folk og fjell? Kanskje kunstnerne, akademikerne, klatrere, partnere og andre kunstneren nevner, ville hatt like stor nytte av å sette seg ned ved Lyngstøylvannet og fundere på spørsmålene de lurer på, i stedet for å ta seg til rette med maling i vår felles natur, vernet eller ei?
Kjære kunstner. Bygdeberget Kolsås og Norangsdalens bratte sider har fått tåle brautende branding, så du tåler nok spørsmål og forslag. Kunstens rolle er viktig, men kanskje maling av fjell ikke er så lurt? Det er ingen skam å snu. Kanskje både Kulturrådet og klatrerne vil være happy med at fargede tekstilbånd brukes i stedet? De setter ikke varige spor, og kan enkelt gjenbrukes etter en «intervensjon». Kan bånd i vinden gi bedre visuell effekt og kanskje tolkes som en hilsen til fjellfolket i Himalaya, som er kjent for både flagrende bønneflagg og hellige fjell?
Det er nemlig vanskelig å forstå at det er greit å male på berg i naturen. At speiderungdommens holdninger er viktige, det er lett å forstå.
Saken ble oppdatert klokken 14.30 med noen justeringer.
