Ny bestigning av Ronny Medelsvensson (8b)

John Henry Nilssen klarte ruta i slutten av mai, men det skulle gå litt mer tid før Jon Egil Auestad kom seg opp testpiecen i Jøssingfjord. Den gamle tekniske ruta i Profilveggen ble førstebesteget i 1993, men første fribestigning ble gjort av Christer Jansson og Erik Massih i 2014, og er blant de hardeste, naturlig sikra klippeklatrerutene i Norge.

Auestad forteller om mange utfordringer i arbeidet med ruta – og en euforisk følelse da han toppa ut.

– Å kombinere travel hverdag med ruteprosjektering på et relativt øde sted er krevende, men å være to om det er gull verdt. Selv om vi begge var inne i en hektisk periode, John Henry med eksamenslesing og jeg som sjonglerer en hektisk hverdag i Deloitte advokatfirma, familiemann og gira klatrer, klarte vi begge å avse én helgedag i uka. I april målte vi progresjonen i centimeter, men i mai begynte vi å måle progresjon i meter. Del en av eventyret med felles prosjektering fikk en bråstopp i slutten av mai da John Henry gikk ruta. Men jeg var innstilt på å fortsette alene med samme mantra - «møt opp». Fem uker senere var ruten i boks også for min del. Fy fader så digg det var!

– Ja, hvordan føltes det å klare den?

– Euforisk! Dette er nok den ruten jeg har jodlet og jublet mest etter å ha gått. Jeg tenker at desto mer en investerer, desto større blir gevinsten og gleden. Jeg har investert det jeg i dag er god for - uten å deffe da, for det gidder jeg ikke. I tillegg ble det enda bedre av å perse i en alder av førti i en hektisk hverdag med aldersskavanker som artrose i hoftene. Selv om det er politisk korrekt å si at grader ikke betyr noe, så må jeg ærlig talt innrømme at det gir litt «lifegoal» følelse å ha gått en naturlig sikret rute av grad 9 blank. Nå er jeg iallfall klar for sommerferie med familien!

– Bare sånn kjapt før du stikker på ferie; Hva er det vanskeligste med ruta?

– Det er vel kombinasjonen av ulike faktorer. For første er det et klokkerent bratt riss, som innebærer relativt brutal jamming. Ruten er dønn ærlig fra første meter av bakken. På de første femten meterne er det knapt en eneste posisjon som er komfortabel, hvor størrelsen på risset varierer fra «fingerlocks» til «tynn håndjam» - iallfall med min Large-hånd. Det var vel først etter at Pete «Wideboy» Whittaker gikk ruta at jeg skjønte jeg ikke kunne klage på store hender, og bare prøve hardere. Rutens siste 15 meter er isolert sett kanskje rundt 8-blank eller noe i den dur, så her gjelder det mest å holde fokus å ikke rote det til. Hele ruten er vel 10-12 meter overhengende på 30 meter, så om en ikke klarer å holde pumpen under kontroll så kan ende med hjerteskjærende fall ved ankeret, noe som var nære på for min del.

For det andre adder jo nødvendigvis rutens naturlige sikringer vanskelighet til ruta, selv om sikringene i seg selv ikke er vanskelige å sette. Og, for det tredje er logistikken krevende i seg selv. Ruten ligger i Jøssingfjord, noe som gjør prosjekteringen tidkrevende, med nærmere tre og en halv timer kjøring tur retur per støtedag. I tillegg kan det være en utfordring å finne en makker når det generelt kun er vanskelige, naturlige sikrede ruter i Profilveggen og få klatrere i Stavanger og omegn som sysler med den slags.

Dette ble den fjerde norske bestigningen av Tony Medelssvensson, som har blitt repetert av Joakim Louis Sæther, Mari Augusta Salvesen og John Henry Nilssen. Pete Whittaker flasha ruta i fjor.