Naturlig bestigning av en av Norges hardeste i Sogndal

Og om kampen for å gå det på egne sikringer. 

Linja ble først gått teknisk i 1996, og fikk navnet Kleines Fraulein. I 2003 ble linja boltet, og det ble satt to anker – og også rutenavnet ble delt i to.

Ruta opp til det første ankeret ble klatret av Lars Ole Gudevang samme år og fikk da navnet Kleines (8/8+). Kleines er en svak overhengende, litt blokkete og buldrete sportrute. Litt uoversiktlig i begynnelsen, men så klatrer den seg veldig fin når man først har funnet en god løsning. Ved ankeret i cirka tolv meters høyde har man en grei hvil på gode håndtak, men med dårlige fottak.

Det andre ankeret ble satt på toppen av veggen og fikk da prosjekt-navnet Fraulein. Det ble også navnet på ruta da samme Gudevang gikk den i 2010. Graden ble 8c (9+) og det var da Norges tredje rute med denne graden. Siden da var her bare en håndfull repetisjoner.

Den første gang jeg prøvde ruta var i 2016, året etter at jeg flyttet til Sogndal, hvor altså Norges største klatrefelt ligger. Jeg prøvde den mer ut av nysgjerrighet enn av reelle ambisjoner, siden jeg dengang bare såvidt hadde klatret min andre 8b. På den ene siden var jeg litt skremt av ruta, men på andre siden er den også veldig inspirerende og tiltrekkende. Jeg var vel på ruta 2-3 ganger per år de neste årene, men ble ikke seriøst gira før våren 2019. 

Da hadde jeg nettopp gjort den tredje bestigning av Petite Voyage, trad 9-/9, og var veldig gira på mer rissklatring. Ideen var å finne ut av alle sekvenser på Fraulein, slik at jeg visste akkurat hva jeg trene på kommende vinter. Siden persen min fortsatt lå på 8b, skulle ruta mer være et langtidsprosjekt ved siden av andre ting – et prosjekt for å motivere meg til å trene styrke og måle progresjon. 

Fra det første ankeret venter noen få relativt greie flytt på veggen. Deretter venter den første av tre crux-sekvenser. Dette første cruxet karaktiseres av fysisk tunge flytt og ett usikkert og slopete fottak langt ut til høyre. 

Deretter møter man det bratte risset man ser så tydelig fra bakken, en tydelig, sammenhengende sprekk som går helt til toppen av cragget. Heldigvis starter den med en god hvil på håndjammer. Selv om man ikke har særlig gode fottak her heller, kan man hente seg inn, fokusere og samle krefter til resten av ruta. Siden hånd- og fingerstørrelse er så avgjørende i sprekken, finner de fleste på egne sekvenser her. Det finnes en del fingerlåser, og risset kan brukes noen steder som sidetak/layback, men uten tvil er det en stor fordel å kunne jamme her. Risset blir etterhvert bredt nok til håndjam og deretter enda bredere, til en offwidth. Det gir muligheten å klatre de siste flyttene med føttene over hodet, som Adam Ondra gjorde under sin bestigning.

Da jeg jobbet på ruta i fjor gikk det litt raskere enn forventet å finne gode linkups. 

Mange anser partiet fra siste bolt til ankeret som hovedcrux. Jeg hadde en bra fingerjam der til å ta langflyttet til den reddende håndjammen. Problemet mitt var å komme stabilt inn i den fingerlåsen – og at jeg trengte veldig god tid til å gni fingrene ordentlig inn. Fingerlåsen var nesten litt for smal for meg, men hvis jeg traff helt riktig, kunne jeg jobbe fingrene inn og få en god fingerjam. Men siden det var så trangt, kunne jeg ikke ha teip på hånda. 

Siste taket før fingerlåsen er en enfingers finger lock, noe som ikke gjør det lett å gjøre flyttet stabilt. Jeg klarte denne sekvensen noen få ganger, men det var veldig tungt og altfor usikkert til å ha som redpoint beta. Mitt største gjennombrudd på ruta var at jeg fant god fotbeta til denne sekvensen som gjorde flyttene litt mindre tunge, og som ga meg tid til å få fingerjammen skikkelig. 

Og det var kanskje også mitt øyeblikk av størst glede i hele prosessen. 

Der og da visste jeg at ruta faktisk var mulig for meg.

Nøkkelen lå i å finne en måte å jamme føttene i den overhengende, flaring  fingersprekken. Jeg testa en del forskjellige sko der og fant ut at La Sportiva TC Pro fungerte best og var fortsatt brukbare på resten av ruta. Med denne løsningen på plass var toppsekvensen faktisk ikke hovedcruxet for meg lengre.

De to gjenstående sekvensene som jeg måtte finne ut av var der jeg ikke fant noen jammeløsning. På cruxet rundt første bolt av Fraulein (etter Kleines-ankeret), ble jeg inspirert av Pete Whittaker, som hadde en økt på ruta. Han gikk til en jam i stedet for en krimp, og igjen var det også en fotbeta som gjorde flyttene litt mindre fysiske, men dessverre ikke mindre ustabile. 

Da var det bare cruxet rett før siste bolten igjen som jeg løste med en skulderflytt. En utfordring var at jeg brukte en veldig skarp fingerlås rett før skulderen, men jeg kunne ikke bruke teip på fingeren, fordi da var det nesten umulig å komme inn i den tidligere nevnte, avgjørende fingerjammen i siste cruxet. 

Denne sekvensen med skulderflyttet viste seg til å være redpointcruxet mitt.

Beste forhold på Fraulein er ofte om våren. Det går litt sig i ruta, så etter mye regn er den ofte lenge våt. Samtidig begynner jammene å blir ganske dårlig ved temperaturer over 18 grader. Det, sammen men en skade på hånda som gjorde håndjamming uaktuelt, gjorde at jeg nesten ikke klatret på ruta fra midten av juli 2019 til starten av september samme år.

Jeg hadde noen bra støt etter sommeren, men kvelden før jeg skulle på klatreferie på høsten var det første gang jeg klarte å klippe siste bolt før ankeret fra bakken. 

Da visste jeg at jeg var nærme! Men så var sesongen for Fraulein over, og det var ikke forhold på ruta før våren igjen.

I mars 2020 begynte Fraulein å ha korte perioder hvor den var tørr igjen og jeg kunne fortsette finjusteringen av sekvensene. 

På den 26. april gikk jeg Fraulein på bolt. 

Mens jeg jobbet på ruta hadde jeg ikke tenkt på å gå den på naturlige sikringer. Graden var såpass langt over det jeg har gått før – jeg ville ikke være for høy på pæra og satse for høyt. Men etter jeg hadde gått ruta var jeg nesten litt lei meg at jeg skulle ikke klatre mer på den. Jeg likte flyttene altfor godt. 

Da turte jeg å se om det var mulig å sikre hele ruta naturlig. Selve Fraulein var åpenbart at kunne sikres, men det jeg var mer bekymret over var sikringsmulighetene på Kleines. Men så fant jeg en grei plassering rett før cruxpassasjen: En gul totem cam, og som man vet holder den alltid! 

Det var litt runout fra der til neste plassering ved første ankeret, men helt greit. Med plasseringene på plass var der ingen ting i veien for å gå ruta naturlig. Når jeg var hjemme denne kvelden klarte jeg ikke å tenke på noe annet en ruta, og siden jeg ikke kunne øve på selve ruta mens jeg var hjemme, lurte jeg om hvordan ellers jeg kunne optimere prosessen. Det tar jo litt tid å ta kammene fra selen og få de i riktige posisjonen. Hvorfor ikke gjøre det enklere? Så kom jeg opp med en fast pull-system hvor jeg festet kammene med en magnet på lårløkke av selen. Billy The Kid hadde vært misunnelig av hastigheten jeg trakk med! 

Første støtet på egne sikringer var ganske spennende. Men så datt jeg ved det usikre første cruxet i Fraulein.  Jeg dro meg opp og uten særlig pause, og klatret videre til ankeret. Jeg var fornøyd! Plasseringene som jeg hadde sjekket ut og fast pull-systemet mitt fungerte veldig bra.

Allerede på neste støtet to dager seinere gikk jeg Fraulein på naturlige sikringer. 

Det tok noen dager før jeg skjønte helt hva jeg hadde gjort. Prestasjonsmessig var dette det tydelige høydepunkten av min klatrekarriere så langt, og det blir vel også ikke så lett for meg å toppe i framtiden.

Nå kan man vel diskutere om man kan kalle det for en fullverdig trad bestigning siden jeg hadde øvd inn ruta på bolter. Jeg var veldig usikker i begynnelsen på det selv. Jeg hadde til og med i en periode satt opp et hjelpetau for å kunne bevege meg raskt opp og ned på øvre delen av ruta for å jobbe på enkelte sekvenser. Det var ikke i veien for noen, og når jeg vurderte å ta det ned var det faktisk andre som jobbet på ruta som ba meg å ha det der litt lengre.

Men det er det veldig vanlig for mange tradruter å jobbe inn flytt på topptau før man er klar til å støte. Og alle tre cruxene på øvre del av ruta er også veldig lett å sikre med naturlige sikringer. Det er faktisk bare tre bolter på Fraulein-delen, altså så langt mellom boltene at jeg (og mange før meg) har brukt sikringer mellom boltene for å kunne jobbe bedre på enkelflytt. 

Selve prosessen hadde sikkert vært litt annerledes hvis boltene ikke hadde vært der. Men jeg tror ikke at det er vanskeligere å jobbe inn flyttene på trad hvis man kan håndtere utstyret litt.

Det har også kommet opp spørsmål om man skulle kappe boltene. Det finnes gode poeng for og imot dette, så jeg har ikke ett, tydelig svar på det. I mine øyene er Kleines-delen ganske tydelig en sportsrute. Den er litt vanskligere å sikre, og  den hadde vært kjipt å jobbe inn på naturlige sikringer  – og dermed ville den mistet mye av den trafikken den har i dag. Selve Fraulein-delen har derimot gode sikringsmuligheter akkurat hvor boltene står og mange i mellom. Det er et så tydelig riss at det egentlig er kjedelig å ha bolter på det. Jeg synes det er mye verdi i å ha risslinjer som naturlig sikret. 

Å fjerne bolter ved risset etter at man vet at det er mulig å gå naturlig, kan være et tydelig signal om at man setter pris på naturlig sikrete ruter og at man vil fortsette å etablere Kvam som en bra sted for tradklatring på alle grader.

At første delen da fortsatt har bolter er selvfølgelig et lite minus, men samtidig finnes det flere andre eksempler av ruter som har forskjellige varianter hvor man sikrer naturlig på den ene og klipper bolter på den andre. 

Som vist kan hele Fraulein bli gått naturlig. Og det er ikke så risikabelt heller at den fortjener R-rating i mine øyene. Det er sikkert noen som blir avskrekket å prøve seg på ruta uten bolter, mens for andre blir ruta med en gang mer interessant, siden en naturlig sikret rute på denne graden er mye sjeldnere. Hvis Fraulein hadde blitt en naturlig sikret rute, hadde den vært den nest hardeste tradruta i Norge etter Recovery Drink (8c+) i Jøssingfjorden. Samtidig er Fraulein mye mer tilgjengelig og enklere å jobbe på, så den har større sjanse for å bli mer populær. 

Men uansett bolt eller naturlig – Fraulein er en stilig rute og jeg er glad at jeg har brukt så mye tid på den.

Les mer om klatring i Sogndal på norsk-klatring.no

David Postelt (32)

Mannen bak : Her er David Postelt - mannen bak tradbestigningen av Fraulein og denne saken.