Alle bilder: Fredrik Rapp
Langt fra den norske fjellverdenen finnes det flateste landskapet du kan tenke deg. Et sted der du ser noen komme kjørende mot i horisonten flere timer før de er framme. Tenk deg så at du er en klatrer som bor i denne horisontale verdenen, og må håndtere mangelen på vertikalt terreng.
Det er omtrent det som er situasjonen i Skåne, Sveriges sydligste län, det vil si fylke. Det er flatt som en pannekake, men med et svært viktig unntak: den steinete halvøya Kullaberg. Denne smale stripen med land som reiser seg fra Kattegats bølger i nordvestre Skåne er redningen for alle de lokale klatrerne som vil rømme fra plastgrep og dårlig luft for en stund.
Men klatreparadiset er truet: et forslag om nye forskrifter vil innskrenke klatring som aktivitet. Dette kan føre til at de lokale skåningene - men også de mange danskene som krysser Öresund for å klatre – vil stå uten noen ordentlig alternativ for klatring på stein.
Klatringen på Kullaberg skjer på de dramatiske klippene som omgir halvøya på alle sider, med havet som et kjærkomment tilfluktssted på varme sommerdager. På Kullaberg finnes det om lag 1000 ruter – de fleste naturlig sikret, en del med bolter – på over 50 ulike klipper, med alt fra rene sprekker til tekniske sva og pumpende overheng. Det er ikke bare et fantastisk klatreområde, men også et viktig et, både for de lokale klatrerne men også bedrifter som jobber med klatrerelaterte tjenester.
I de nye forslåtte forskriftene til Kullabergs naturreservat, som ble sendt ut av den loka länsstyrelsen, (altså fylkestinget) i sommer, var det et av forslagene som virkelig stakk ut. Enkelt sagt gikk det ut på at klatring i trær og på klippe skal forbys helt, med unntak av enkelte området som bestemmes av fylkestinget selv. Dette betyr i praksis at klatringen kan bli redusert til en brøkdel, eller ingen ting i det hele tatt, på klippene på Kullaberg. De lokale klatrerne vil i så fall bli frarøvet et av sine viktigste og mest historiske klatreområder.
Det er heller ikke bare klatrere som rammes: løpere, syklister og paraglidere som benytter seg av friluftsområdet på Kullen vil også møte begrensninger i sine sporter hvis de nye forskriftene blir satt ut i livet. En underskriftskampanje startet rett etter at de nye forslagene ble publisert, og listen vokste fort til over 6000 – et betraktelig antall med tanke på antall lokale klatrere.
De lokale klatrerne ble ikke bare sjokkerte og urolige over hva som skulle skje med klatringen på Kullaberg – det naturlige spørsmålet som meldte seg var jo: hvorfor? Hva er logikken bak et slik forslag, og hvilke problem vil det løse?
Da spørsmålet ble stilt under et møte mellom representanter for naturreservatet og de lokale klatreklubbene, svarte länsstyrelsen at dette var en måte for dem å kunne styre Kullabergs besøkende til den delen av reservatet som passer best da. De hevdet også at de sansynligvis ikke ble så merkbart for oss som klatrere. På Facebook bli ideen representert på følgende måte: «Noe som skaper uro er at de nye forskriftene inneholder et generelt forbud. Det vil si at det blir virksomheten eller forvalterens første oppgave å peke ut hva som får skje hvor. Vi tenker ikke at det skal føre til drastiske forandringer sammenlignet med i dag. For klatringen utgår vi fra klatreforbundets egne kart over Kullaberg».
Men problemet er ikke forbudet i seg selv. Om det går gjennom vil myndighetene i framtiden ha rett til å stenge de feltene de ønsker, eller alle for den del, uten å behøve å forklare hvorfor. Forbundet kan med andre ord gjøre lokale klatrere og klubber helt maktesløse, og kanskje uten tilgang til sitt aller mest verdifulle klatreområde.
Klatreforbud er et ikke helt uvanlig fenomen. Både på Bispbergs klack i Sverige og verdenskjente Grampians i Australia (og i Norge: klatrefeltet Loven på Vestlandet (red.)) har lignende skjedd. I flate Skåne vill et totalforbud mot klatring på Kullaberg vært et enormt tap for de lokale klatrerne, for ikke å snakke om de danske klatrerne, som allerede må krysse en landegrense for å komme seg ut på stein – og hvorfor? Ingen virker å kunne svare riktig på det, og det er uakseptabelt.
Så hva kan vi som klatrere gjøre for å forhindre at dette skjer? Hvordan kan vi gjøre vår sport til en velkommen og akseptert del av naturen? Sporløs ferdsel og å opprettholde et godt forhold til grunneier er selvsagt nødvendig. Men det er like viktig at de personer og myndigheter som er ansvarlige forstår hvor betydningsfulle mange av klatreområdene er for de lokale klatremiljøene – kulturelt, men også økonomisk. Når myndighetene plutselig bestemmer seg for å forby den aktiviteten som ligger oss varmest om hjertet, må vi si i fra, og være sikre på at de forstår hva deres handlinger innebærer.
Kullaberg er kanskje ikke klatreverdenens midtpunkt i en global sammenheng, men for de lokale klatrerne er det uvurderlig.
FOR FREMTIDIGE GENERASJONER
Norsk klatring tok en prat med Oslo-baserte Erik Grandelius, som har vokst opp i Lund, en times kjøring fra Kullaberg. Han er en merittert klatrer med lang fartstid, og han forteller at han selv har hatt stor glede av området.
– Kullaberg har hatt stor betydning for meg som klatrer. Det var der jeg ble introdusert til tradklatring som 10-åring. Noen år senere gikk jeg min første nytur der, forteller Grandelius.
Han omtaler stedet som unikt, særlig til å ligge i Skåne, og mener noe av den viktigste grunnen til å beholde området er hensynet til den oppvoksende klatregenerasjonen:
– Det er synd at en generasjon unge klatrere tenker at de må fly til Spania for å komme kontakt med klatring på stein. Jeg ser veldig opp til proffklatrere som for eksempel Dave Macleod som holder et internasjonalt nivå lokalt, selv om det er løs stein, dårlig vær, lange anmarsjer og så videre. Selvsagt er det kult å klatre bombefast granitt i sola med 10 minutters anmarsj, men det er ikke bærekraftig. Det gir et feilaktig bilde av klatring når man ser klatreeliten reise så mye. Ved å beholde og utvikle de lokale feltene lærer man å sette pris også på mer obskure klipper, sier han.
