Ingen er riktig helt sikre på hvordan vi skal forholde oss til denne pandemien, ei heller klatrerne av oss. «Gå tur» er jo et tøyelig begrep, kanskje vi kan kalle klatring for en svært bratt, vertikal tur? Eller kan vi plassere det under punktet «helt nødvendige ærender»? Uansett forstår jeg at jeg må holde meg for meg selv de neste to ukene. Men sola dundrer inn gjennom vinduene.
Dette må bli året jeg lærer meg å clogge.
Tidligere har cloggerne stort sett delt seg i to leire:
Den ene gjengen er den av den gamle skolen. Du finner dem stort sett på Kolsås, gjerne godt opp i årene, de clogger for å trene til de store fjellene, sånn som de klatret i gamledager, da klatring i lavlandet bare var et steg på veien mot noe større, de ekte Fjellene. Og om disse gamle ringrevene kanskje ikke skal opp på et Fjell til våren så trener de likevel, ufortrødent, opp og ned og opp igjen, de klatrer på to slappe klemknuter som sikring, og har med en termos med varm te og holder seg stort sett for seg selv.
Den andre gruppen cloggere er småbarnsforeldrene. De som har en time fri på et tilfeldig valgt tidspunkt, og måten å få mest mulig klatring inn på et kort tidsvindu er utvilsomt å clogge. De har ofte et moderne og velfungerende set-up, de er uinteresserte i smalltalk på craget, det spiller ikke egentlig så stor rolle hvilken rute de klatrer på, målet er bare å gjøre så mange flytt som mulig før babycallen kaller dem ned igjen på bakken.
Dette var altså før unntakstilstanden. Nå er det en tredje gruppe med cloggere: Vi som er i karantene.
Første tur ut alene for meg, gikk jeg for en taktikk som jeg egentlig forsto at var et feilspor. Men jeg måtte prøve det ut før jeg helt kunne legge det fra meg. Jeg gikk for et enkelt og velkjent verktøy: gri-gri´en. Den er jo selvlåsende og enkel i bruk, og planen min var rett og slett å stramme inn tauet mens jeg klatret oppover. Dette ble selvfølgelig ganske plundrete, for hvert flytt måtte jeg låse av og frigjøre en hånd som skulle dra tauet oppover og gjennom gri-gri´en. Sikkert god styrketrening, men det ga ikke så god flyt i klatringen.
Andre gang jeg prøvde meg på clogging brukte jeg den bedre egnede saken kalt «mictro traxion». Men jeg var livredd hele veien, et potensielt fall ville blitt 20 centimeter lenger enn jeg ønsket, og ingen redundans i systemet heller. Jeg kunne jo knytt noen knuter på nedsiden av bremsen, sier du? Holder ikke, sier jeg.
Cloggingen var en fiasko. Jeg gjorde maks tre flytt, før jeg forsiktig satt meg bakover, klamret meg til tauet. Jeg merket at jeg oppsøkte lette ruter å clogge på, fordi jeg ikke turte å falle. Dette var ikke bærekraftig.
Jeg måtte konsultere de tidligere nevnte ekspert-gruppene. Skulle jeg gå for den gamle skolen eller småbarnsforeldregruppen?
Valget var egentlig enkelt.
Gamlisgjengen oppe på Kolsås, med nikkers og varm te, holdt det ekte og enkelt: Deres set-up var (etter hva jeg kunne se, når jeg spionerte opp på dem) rett og slett to klemknuter oppå hverandre. En klemknute fungerer for så vidt på samme måte som disse andre selvlåsende tauklemmene jeg har nevnt; Den glir ved drag oppover og låser ved drag nedover – altså et fall. Deres metode var utelukket, jeg trengte noe mer solid enn noen slappe knuter.
Etter en samtale med min venn Hilde, som faller inn i kategorien klatresulten småbarnsforelder, fikk jeg noen nyttige innspill. En ny tauklemme med det mer framoverlente navnet Turbo Chest danket lett ut de gamle prusikene til Kolsås-gjengen. Den fungerer på samme måte som alle andre selvlåsende tauklemmer: glir en retning, låser den andre retningen. Den er lett, den veier bare 110 gram, den har to trinser på seg, og er ifølge internett «super smooth».
Festet opp med en slynge rundt brystet, og backet opp av en micro traxion i sela, kjente jeg meg endelig trygg og klar for å gjøre noen flytt på limiten.
Jeg var på Damtjern for noen dager siden, med mitt nye oppsett. Alt fungerte perfekt. Jeg tok mitt første fall, kjente at jeg virkelig hadde blitt en clogger. Tenkte at dette var framtiden, jeg var frigjort fra sikrings-plikten, alt gikk effektivt og helt uten unødvendig småsnakk. Her kunne jeg henge for meg selv og øve på flytt og finslipe beta akkurat så lenge jeg ville.
Jeg kastet et blikk bort på Demperhylla, dere vet den som er badet i sol, det satt en gjeng der og drakk kaffe og delte beta med hverandre. Andreas jublet, for han hadde nettopp gått Oslo-klassikeren Marathon, Norges første 9’er, en evig hard testpiece for alle som liker å buldre på tau.
Demperhylla strålte sånn som den gjør på denne tiden av året. Så jeg noen i baris der borte?
Min rute var bak noen trær, så jeg hang i skyggen. «Bedre forhold», fortalte jeg meg selv. Jeg var omtrent 50 meter unna de andre, akkurat nærme nok til å høre de oppmuntrende ordene de ropte til hverandre, latteren og kaffeskvulpingen i koppene. Jeg gikk et hardt flytt, et jeg hadde jobbet lenge med og ikke fått til før. Bak meg var det bare noen trær som raslet litt. Ruta stirret taust tilbake på meg.
Jeg tittet ned på Turbo Chest-en. Jeg har lest at den som heter Lift skal være enda bedre. Enda litt lettere (95 gram!), snillere mot tauet, lettere å bruke.
Det er bare en uke igjen av karantenen.
Ordliste
Karantene: Fra italiensk quarantena, avledet av latin quadraginta, som opprinnelig betydde «omtrent fire titalls», i dette tilfellet 40 dager, quaranta giorni. I middelalderen fant de ut at perioden fra smitte til død ved byllepest var rundt 37 dager. 40 dager med isolering viste seg derfor å være en effektiv forholdsregel mot sykdommen. Landene omkring Middelhavet var først ute med tiltaket. I Danmark-Norge på 1700-talet var det vanlig å la smittebærere sitte skjermet i karantenestasjoner i opptil 40 døgn.
Clogging: Også kalt soloklatring på topptau. Krever et fast, (gjerne statisk) topptau, og helst to (etter min smak) selvlåsende tauklemmer. Hvor kommer begrepet «clog» fra? Det er mulig det stammer fra Clogwyn Climbing Gear, et engelsk klatremerke som ble lansert i 1966, et av de første merkene som laget klatreutstyr. Det kan også være det har å gjøre med verbet «to clog», altså noe som blokkerer eller stopper å gjøre. En «clog» er uansett et verktøy som ble brukt nettopp til å klatre alene med – men det er i dag helt utdatert.
Gri-gri: En av de aller mest brukte selvlåsende taubremsene. Ikke ideell for clogging.
Klemknute: Kommer i mange varianter, blir brukt ved rappellering og kameratredning, (og altså av og til ved clogging). En knute som består av et tynt tau som legges om hovedtauet, og som sklir en retning og låser en annen. De vanligste er «fransk klemknute», «vikingknute» og «prusik» (oppkalt etter oppfinneren av knuten Karl Prusik (1896 – 1961)).
Turbo-chest: Blant det nyeste og mest moderne på markedet. Fungerer som en liten jumar nærmest, bare uten håndtaket. Veier bare 110 gram, og fungerer utmerket.