En gang jeg kom ned til foten av Gandalfveggen i Lofoten etter en klatretur, møtte jeg to ungdommer som nettopp hadde startet på ruta Gandalf. Klatreren sto 5-6 meter oppe på ruta, og hadde den første mellomforankringen en drøy meter under seg. Sikreren hadde plassert seg flere meter ut fra veggen, med tauet i en lang, slakk bue opp mot klatreren. Jeg tenkte meg om et halvsekund før jeg lot falle noen ord om at det kanskje kunne bli litt vrient for ham å ta et fall før klatreren fikk snuse på bakken. Sikreren fnyste. Blikket sa klart nok at gamlinger uten kalkpose bør bekymre seg for noe annet enn ungdom som forstår å sikre dynamisk. Jeg tenkte meg om enda et halvsekund, trakk på skuldrene, og gikk.
Dynamikk og dynamikk
Sant nok, «dynamisk sikringsteknikk» er en nokså ny utvidelse av et gammelt begrep. Vi snakker ikke om den dynamikken vi alltid har i sikringssystemet, men om at sikreren aktivt slipper ut tau når klatreren faller, slik at landingen blir så skånsom som mulig. For å ta unna misforståelsene først: Dette betyr ikke å slippe ut tau ved å la taubremsen slure, for det er en vrien teknikk som er vanskelig til umulig å kontrollere. Det betyr heller ikke å holde slakk på tauet før fallet, for det fører bare til lengre fall, større fart, eksponentiell bevegelsesenergi, mer krefter og større smell.
Ved dynamisk sikring skal sikreren fortsatt låse av tauet så fort og kontant som mulig, men samtidig gi etter ved å bevege seg innover mot veggen eller gjøre et lite hopp, slik at oppbremsingen blir mjukere. Dette kan ha to hensikter. Den ene er å dempe selve fangrykket, altså belastningene på den fallende klatreren og særlig på den øverste mellomforankringen. Den andre er å dempe pendelfall. Når klatreren faller rett utover, vil tauet ut fra øverste mellomforankring fort ta tak og svinge klatreren hardt og kontant inn mot veggen. Å gi ut litt tau kan dempe denne svingbevegelsen.
Farlig forlengelse
Ulykkesdatabasen til NKF gir ingen støtte for at det er viktig å sikre dynamisk. På 15 år har vi i verste fall 4-5 registrerte hendelser der klatreren er blitt skadet på grunn av en hard pendel inn i veggen. Disse har et slående fellestrekk: alle har skjedd med høy fallfaktor, nær bakken – så nær at sikreren har hatt valget mellom å dempe pendelen eller å risikere bakkefall. Å låse av kontant og hindre bakkefall er selvsagt riktig prioritering.
For hver hendelse der sikreren har låst av fallet for brått, er det tjue der tauet har løpt løpsk. Over 100 registrerte ulykker skyldtes at sikreren ikke holdt godt nok fast i tauet, var i ferd med å mate ut tau, sto for langt fra veggen, holdt for mye slakk ut til klatreren eller på annen måte mistet kontrollen over tauet og fallet.
Dynamikk i alle fall
Dynamikk, fjæring og falldemping må vi alltid ha, men stort sett får vi det vi trenger fra sikringssystemet. Tauet selv er det viktigste leddet i den dynamiske sikringskjeden. Som kjent er det konstruert slik at fangrykket aldri skal overstige det kroppen og sikringsmidlene kan tåle. I tillegg vil taubremsen alltid vil fjære ved å slippe gjennom tau når fangrykket blir kraftig nok. Friksjon, fjæring og fleksing i klatreseler, sikringsmidler og klatrernes egne kropper bidrar også til å holde et vanlig fangrykk langt innenfor de trygge grensene.
Det er viktig å merke seg at fangrykket aldri kommer som en jamn belastning. På grunn av tregheten i systemet får vi en kraftig belastningstopp akkurat idet sikringskjeden strammer seg. Så begynner systemet å gi etter, kreftene avtar, og det hele glir over i en kontrollert stans. Det er bare det første rykket en dynamisk sikrer trenger å bekymre seg for, og det betyr at det er nok å gi etter 20-40 cm tau for å ta brodden av fangrykket. Hvis sikreren gir ut mer, bidrar det bare til å forlenge fallet, ikke til å dempe rykket.
Det betyr også at timingen må være perfekt, for sikreren må ha startet bevegelsen når tauet tar. Etter at tauet har strammet seg er det for seint, for da er toppbelastningen allerede passert. Hvis sikreren treffer riktig, viser forsøk under kontrollerte og målbare betingelser at maksimalbelastningen på øverste mellomforankring kan reduseres med 10-20 prosent. Fordelen er altså liten, og vi får den bare på begynnelsen av taulengden, der fallfaktoren er stor. Høyere opp blir strekken i tauet så stor at dynamisk sikringsteknikk ikke lenger gjør noen forskjell.
Pendelsmell
Hva med de harde pendelfallene der klatreren smeller inn i veggen? Også dette en situasjon som er mest aktuell tidlig på taulengden, med høy fallfaktor og liten strikkeffekt. Da kan det lønne seg å forlenge fallbanen slik at pendelen inn mot veggen blir mindre brå. Lengre opp blir det mer og mer strekk å hente fra tauet selv og tilsvarende mindre effekt av å forlenge fallet ved å gi etter. Det store dilemmaet er at fall nær bakken ikke bare medfører risiko for harde pendler, men også for bakkefall. Hvis klatreren faller nedover langs veggen, kan vi heller ikke dempe. Da må fallet stoppes før klatreren treffer noe skadelig.
I noen situasjoner kan det til og med være behov for å forkorte fallet. Under naturlig sikret klatring på harde ruter for de tøffe, kan det hende det er så sparsomt med sikringspunkter at sikreren må låse av tauet og løpe unna – helst nedover bakke eller bort fra en lav mellomforankring – for å få inn tau og avverge bakkefall.
Tynn fordel og vrien vurdering
Dynamisk sikringsteknikk for å skåne sikringspunktene har neppe noe for seg på annet enn tynt sikret fjell- eller klippeklatring – og der er det nok en bedre strategi å sikre dynamikken ved å klatre på dobbelttau. Da kan klatreren nøye seg med å legge det ene av de to tauene inn på de tynneste sikringene, og får dermed all den dynamikken en engstelig sjel kan ønske seg.
Å dempe pendler er mest aktuelt ved høye fallfaktorer og harde fall, altså på korte ruter og lavt på taulengden, og mest når sikreren bruker selvlåsende taubrems. Men avveiningene er kompliserte og skal gjøres i samme øyeblikk som klatreren faller: Hvor mye slakk må til for å dempe selve pendelen? Er det virkelig en pendel, eller vil klatreren skrubbe nedover langs veggen? Er det fare for bakkefall? Hvor kan klatreren treffe noe ubehagelig? Sikreren må også tenke på seg selv; å stå langt fra veggen eller med for mye slakk i forankringene gir fare for å bli slengt i veggen og miste kontrollen. Alt forteller at dette er en avansert jobb for erfarne og godt øvde sikrere – ikke for nybegynnere.
Min konklusjon er klar: Dynamisk sikringsteknikk er noe å tenke på for de som bruker selvlåsende taubrems, klatrer mye og faller ofte. Men for oss vanlige hobbyklatrere gjelder det bare å låse av tauet og stoppe fallet, ferdig med det.
Ung og dynamisk
Under Gandalfveggen hadde jeg gått tretti meter nedover mot bilen før jeg snudde jeg meg for å se hvordan det gikk med de to ungdommene. Da hadde sikreren diskret flyttet seg helt inn til veggen, og sto støtt med sikringstauet nesten rett oppover mot mellomforankringene. Bakkefallfaren var over. Sikringsteknikken var strammet opp. Til gjengjeld var læringsevnen absolutt dynamisk!
Illustrasjon: Målt belastning på øverste mellomforankring med ulike tautyper og taubremser. Tauet er avgjørende, men sikringsbremsen gjør også en stor forskjell.
(Til http://www.bealplanet.com/impact-force/anglais/impact4.html#, det første eksempelet.)
