Bolter har vært et tema i norsk fjellsport siden Arne Næss senior kom hjem fra Alpene med «fandens hekletøy» (de første bankeboltene, red. anm.) i sekken.
Dette var i mellomkrigstiden, og siden har bolter vært en evig kilde til debatter og disputter blant klatrere med en viss fartstid.
Man skulle tro at Sikkerhetskomiteen i Klatreforbundet anbefaler å bolte flest mulig klatreruter for å gjøre dem trygge nok? Definitivt ikke. Det går an å kombinere trad-klatring med sikker klatring, det gjelder bare å lære seg håndverket. Det skjer gjennom kurs og metodisk opptrening sammen med erfarne folk.
Når dette er sagt, skal vi selvsagt fortsette å utvikle moderne sportsklatrefelt for klatrere på alle nivåer, så sant det gjøres i henhold til Klatreforbundets prinsipper og retningslinjer. Bibelen for alle utendørs ruteutviklere er forbundets «Håndbok for utvikling av klatrefelt og klatrefører».
Den koster en hundrelapp og er å få kjøpt på klatring.no. Bruk den! I tillegg bør alle som vil utvikle klatrefelt benytte Klatreforbundets standardiserte Grunneieravtale, som også er få tak i på klatring.no.
I en spalte som dette kan vi bare formidle korte råd og formaninger om å lære seg boltehåndverket skikkelig. Noen stikkord:
Bruk god tid på å rense ruta for småstein, jord og potensielle «killere», altså flak og blokker som ser lugubre ut og hvor det bare er spørsmål om tid før de ryker. Personlig går jeg hardt til verks med hammer, meisel og spett for å klargjøre fjellet langt fram i tid.
Dette har ingenting med chipping å gjøre, tvert imot vil de fleste ruter bli vanskeligere av røff behandling. Hensikten er å være proaktiv og ta steinen før den tar deg.
Noen vil mene at slikt anleggsarbeid er å gå for langt og at klatrere må lære seg å bedømme fjellets fasthet selv, men etter å ha sett tilstrekkelig mange stygge nesten-uhell og ulykker er min konklusjon som følger: Klatrefelt av sportskarakter i lavlandet – bolt eller trad – som er publisert i en fører og hvor terskelen senkes, er mer å betrakte som et idrettsanlegg enn uberørt natur. Gjør det trygt, rens grundig.
Etter rensingen bør man øve inn ruta på topptau eller klatre med tauklemme (husk back-up) for å vite hvordan man beveger seg underveis og hvor det er lurt å plassere boltene.
Å bore på led eller på direkten etter å ha slengt ut tauet, frarådes med mindre man er svært erfaren. Ja, man sparer tid, men hastverk er som kjent lastverk. Og plutselig er man gått i uaktsomhetsfella.
«Hvem får skylda» hvis det skjer uhell på bolta ruter? Hovedprinsippet er at dersom du gjør en grundig bolte-jobb, kan du ikke bli stilt ansvarlig. Klatring skjer alltid på eget ansvar, og ikke minst skjer det frivillig. Underveis er det opp til klatreren selv å vurdere sikringsutstyret, det være seg naturlige sikringsmidler eller bolter.
Ikke alle deler enigheten om at all klatring skjer på eget ansvar – uansett. Spørsmålet om uaktsomhet kan og vil og bør bli stilt. Enkelte førstebestigere av bolta ruter vil ikke sløse med batteristrøm eller bolter og lar det være langt mellom sikringene, eller de ønsker at ruta skal være tynt sikra.
Skal vi godta at sportsruter på denne måten gis «karakter», eller skal vi bestrebe oss på at alle sportsruter har en boltetetthet tilpasset folk flest?
Da dette ble diskutert internt i sikkerhetskomiteen, argumenterte et av medlemmene slik: «Hvis man velger å bringe fjellet «ned til sitt nivå» (ved å bolte) bør man sørge for at det også er trygt for de på nivåene under. Størrelsen på ballene sine kan man heller vise frem på naturlig sikrede ruter.»
Så er spørsmålet: Hva er trygt? Risiko er relativt, både i oppfattelsen og utførelsen.
Å bolte ruter vil si å gjøre konstante avveininger mellom korte/harde og lange/dynamiske fall og bedømme mulige pendler, lengden på slyngene og karabinerens eller tauets treffpunkt mot fjellet. I tillegg skal man visualisere klatrerens svevebane i forhold til sva, hyller og andre hindringer.
På bratte ruter er det siste momentet et mindre problem, ingenting er tryggere enn å falle ut i luft, så sant sikreren gir dynamisk fall og bolten er plassert fornuftig. Igjen viser dette hvor irrasjonelle vi kan være, fordi det ofte føles farligere å klatre i overheng enn på sva.
I Rogaland har det skjedd fallulykker på lavterskel boltefelt som resulterte i beinbrudd på en 4+ rute. Vedkommende falt på et uheldig sted før siste bolt og knakk ankelen på vei ned. Kanskje kunne rutekreatøren plassert bolten annerledes for å unngå fall ned på svaet under, kanskje kunne sikreren sørget for kortere eller lenger fall?
Eller kanskje klatreren stadig var for uerfaren til å lede? I dette tilfellet slo trofaste Murphys lov til igjen: Den ukyndige og ulykksalige klatrer vil utløse selv det mest usannsynlige risikopotensial. Førstebestiger kunne optimalisert bolteplasseringen, men uaktsomt var det neppe – og definitivt ikke grovt uaktsomt.
Så fins det også eksempler på klatrefelt der det er svært kort mellom boltene. Argumentene kan være at feltet er ment for nybegynnere, eller at terskelen for å begynne å klatre ute ikke må bli for høy. «Her skal det være hyggelig» sier man og bolter feltet som om man fyrer av en avsagd hagle i hoftehøyde.
En estetisk innvending melder seg umiddelbart: Det er ikke pent med overdrevent mye flashy metall på bart fjell. En annen har med voksenopplæring å gjøre: Er det rett å gi nybegynnere inntrykk av at normalen er 80-90 centimeter mellom boltene? Verden er jo ikke slik?
Til slutt kommer spørsmålet om vedlikehold, et undervurdert tema som blir stadig viktigere etter hvert som klatrefeltene blir flere og metallet eldes. Hvor går grensen for hvor mange nye klatrefelt vi skal utvikle i forhold til hvor mange vi klarer å vedlikeholde? Kan vi med fordel spare noen jomfruelige klipper til kommende generasjoner?
Det er godt proaktivt sikkerhetsarbeid at en klubb, klatremiljø eller enkeltperson ikke etablerer flere klatrefelt enn man klarer å drifte. En syrefast ekspansjonsbolt varer nemlig ikke evig, ei heller en limbolt. Og fjellet forvitrer konstant.
Statistikk fra Alpene viser at tallrike ulykker skyldes at faste bolter har sviktet, inklusive tilsynelatende ok borebolter der styrken ikke lar seg bedømme. Derfor er det så viktig med god metallkvalitet og riktig moment på fastnøkkelen.
Bolte-kvaliteten er bestemt av UIAA og Norge er forpliktet til å følge «European Standard EN 959:2007». Kort oppsummert anbefales det å bruke bolter av syrefast A4-stål, også kalt «marine grade» og 316L-stål. A2-stål – som paradoksalt kalles rustfritt stål eller 304-stål – frarådes.
Erfaringsmessig er ikke «rustfritt» korrosjonsbestandig nok for dette formålet. Enkelte produsenter lager også bolter av stållegeringer som er enda mer korrosjonsbestandige enn A4-stål. Disse går ofte under betegnelsen «HCR-steel» (High Corrosion Resistance). Denne metall-kvaliteten bør vurderes for eksempel på klipper nær sjøen.
Boltene skal ha minimum 10 mm diameter og i tillegg innfri to typer bruddstyrke som benevnes ulikt: Brudd/skjær indikerer hva som skal til for å knekke bolten på tvers (kravet er minimum 25 kN) og uttrekk/strekk hva den tåler i lengde-retning, for eksempel når den er plassert i et overheng. Her er kravet 12 kN. De ulike leverandørene må dokumentere at bolter ment til klatring innfrir denne standarden.
NB: Vel så viktig som å etterleve standarden er å plassere boltene optimalt, bruke korrekt henger (også den i henhold til standarden) og montere den riktig. I tillegg til det som er nevnt om rensing og vedlikehold.
Oppsummeringsvis har jeg to henstillinger, en til deg og en til klubben din:
Til deg: Kjenn yrkesstolthet på vegne av rutene dine. Lever skikkelig arbeid. Og ta et visst ansvar for dem så lenge du driver med klatring.
Til klubbene: Ta kollektivt ansvar for distriktets klatrefelt. Legg opp til et systematisk vedlikeholdsprogram. En god start er å bruke Klatreforbundets plakat Klippesjekken samt nevnte håndbok i feltutvikling. Se også klatring.no, klikk «anlegg» og deretter «anlegg ute» for relevant informasjon.
Resten av ansvaret er klatrerens.
