Jeg har gjenopplevd scenen titt og ofte, prøvd å forestille meg om jeg kunne ha endret på historiens gang. Neppe! Ungene og jeg hjemme hos Stein-Ivar Gravdal høsten 2011, anledningen er Bjørn-Eivind Årtun som er på besøk i Stavanger, han vil lage middag til oss alle. En noe uvanlig hverdagsmiddag ettersom det ikke var hver gang Bjørn-Eivind kom på besøk, men likevel ganske dagligdags. I ettertid framstår dette møtet med Bjørn-Eivind som magisk. Magisk og tragisk på samme tid. Det var nemlig siste gangen jeg så ham i levende live. Mens ungene lekte på gulvet satt han i sofaen og fortalte skrekkhistorier fra Himalaya, om skredfare så overhengende at selv han følte grensen var passert. Jeg fikk samme frysninger på ryggen som siste gangen jeg prata med Rolf før han dro på K2 i 2008 og forsvant for alltid.
Hvorfor lytta jeg ikke til det de egentlig sa? Leste mellom linjene? Hvorfor så jeg ikke at begge satt på hvert sitt godstog som hadde gått løpsk? Hvorfor fillerista jeg de ikke? Både Rolf og Bjørn-Eivind fortalte om hårreisende opplevelser og close calls – i Trollveggen og Himalaya, Arktis og Antarktis, om et liv i høyden og på farten som vi andre bare kunne beundre og misunne. Samtidig var det en måte å leve på som til slutt tok livet av dem begge, på det mest brutale viset. Fallende is og fallende stein. Nådeløst og momentant.
Les også: Ulykkesrapporten for ulykken på Kjerag
Dagen før de omkom rett rundt klokken 15 tirsdag 7. februar 2012, ringte Bjørn-Eivind til Stein-Ivar og spurte om han ville bli med på en ny 800-meters overhengende vinterrute på Kjerag. Hvem kan si nei til et slikt tilbud, hvis du vet du er kapabel? «Ja», sa «Ruleren» og Bjørn-Eivind kunne booke billetten.
Spørsmålet er: Burde Bjørn-Eivind unnlatt å spørre? Tatt hensyn til at Stein-Ivar var blitt småbarnsfar og hadde tøyd strikken til Anna mange, mange ganger før? Rolf unnlot å stille spørsmålet en gang vi snakket lenge om forberedelsene til K2 våren 2008. Jeg skjønte gradvis at det kanskje muligens var ledig plass på teamet. Rolf sa til slutt «er det bedre om jeg ikke spør?» Jeg tenkte fort gjennom livet mitt – en datter på 9 og en sønn på 5 – jeg så for meg K2 og muligheten til å bli med på den første norske bestigningen, men jeg så også for meg Flaskehalsen og hadde lest om dødsstatistikken der. Og jeg tenkte på Rolf som noen måneder før dette igjen hadde sagt til meg i en sjelden mellomlanding: «For å være helt ærlig, Sindre, jeg gleder meg til å lande for godt. Jeg ser hvordan dere her hjemme går på jobb hver morgen og klatrer og koser dere på ettermiddagen, og kanskje tar en tur på Cementen på kvelden. Og dere kan ha barn og leve normalt. Jeg vil dette livet nå, jeg vil få meg jobb som friluftslivlærer på universitetet. Jeg skal bare på K2 med Cecilie først.»
«Ja», sa jeg, «det er bedre om du ikke spør.»
Noen måneder senere var det øverst i Bottle Neck at Rolf ble feid ned av fallende isblokker.
Spørsmålet fra Odd Magne Øgreid, lederen i sikkerhetskomiteen, kom omtrent samtidig som jeg leste det særdeles ærlige intervjuet Robert Caspersen ga i Klatring 126, mai/juni-utgaven i år. Odd Magne ville ta opp det faktum at mange av våre dyktigste klatrere har omkommet i klatreulykker. Det er en klisjé, men de beste har faktisk dødd. Hans Chr. Doseth, Finn Dæhlie, Rolf Bae, Stein-Ivar Gravdal, Bjørn-Eivind Årtun …
Jeg merket at Odd Magnes spørsmål ikke kom tilfeldig. Temaet hang i luften, jeg hadde selv gått og fundert lenge på hybris-begrepet og avveiningen mellom å dyrke sin lidenskap og stanse i tide. Og sjokket over at to så superkompetente fjellklatrere som Bjørn-Eivind og Stein-Ivar kunne dø. Ifølge Wikipedia er et menneske som er rammet av «hybris» forblindet av overmot, det glemmer naturlig menneskegitte begrensninger og blir straffet gjennom gudenes direkte inngripen med nemesis – altså man får som fortjent. Det er karakteristisk at den skyldige blindt har overskredet grensen for tillatelig oppførsel, og som konsekvens ubevisst går sin egen undergang i møte. Måten å overkomme hybris er å forstå hva man har gjort feil, kjenne respekt, frykt og medlidenhet i møtet med gudene, og slik rense sin sjel ved katarsis.
Hvordan kan gammel visdom som dette gjelde oss i dag? Hva har hybris i en sikkerhetsspalte i et klatremagasin å gjøre? Det er ingen spesiell grunn til å skrive om de døde nå, ikke noe jubileum. Vi skal minnes de døde, men ikke dvele ved dem. Jeg har skrevet mange nekrologer og minneord, jeg har skrevet om liv og død i ulike sammenhenger, jeg har publisert intervjuer med folk etter at de gått bort og jeg har deltatt i tungt sorgarbeid privat og profesjonelt i redningsgruppa. Mange ganger! Nok nå!
Likevel ble jeg utfordra av Odd Magnes oppfordring fordi jeg merket at noe var usagt, noe jeg allerede har grublet mye på, og som fikk ny energi av Roberts modige svar i Klatring-intervjuet. Dessuten tenker jeg, er det mer fornuftig å minne våre døde venner med en realistisk skildring av hvem de var og ærlige betraktninger om livet de levde, enn en skjønnmaling der vi heroiserer dem og legger skylda på den dumme blokka på Kjerag, eller israset i Flaskehalsen på K2. Det er nemlig ikke naturens feil, det er vår. Vi er på feil sted til feil tid. Valget er vårt.
Så hva var det Robert egentlig sa? Langt på vei at Bjørn-Eivind hadde passert grensen for forsvarlig risikovurdering. Han var «i sonen» og følte en intuisjon for fjellet, ja, han kunne snakke med fjellet.
Les også: Alt om skredvarsling, snøskred og snøskredrapporter
Jeg tenker i sorg og sinne: «Herregud Bønna! Kunne du snakke med fjellet?! Hva var det Kjerag sa til deg da, denne tirsdag ettermiddagen da dere satte standplass under en monsterblokk og etterpå klatret opp på samme blokka? Sa Kjerag at det var greit?!»
Så blir jeg brydd. Flau over å tillate meg selv å være etterpåklok og kritisk til en kompis som ligger under torva og som torde å leve et langt mer modig liv enn jeg noen gang vil. Hvem er jeg til å rakke ned på Bjørn-Eivinds intuisjon? Så ser jeg for meg begravelsen hans, der hans engel av en blonde datter gikk alene bak pappas kiste, og jeg tenker at slike ting bare er for jævlig. Det er lov å ha meninger om dette. Det er lov å trekke lærdom av andres død og de gangene man selv har vært nære på. Det er lov å ta glorien av heltene våre. Og ikke minst er det lov å si ifra i tide, mens folk stadig er i live. Si «du pusher grensene for hardt nå, ta det rolig!»
Var Bjørn-Eivind blitt fartsblind? Hadde han nådd et nivå som alpinist der han faktisk mistet evnen til å se det totale, reelle risikobildet? Eller bare aksepterte han faren? Jeg mistenker at Bjørn-Eivind over tid var blitt blind for grenseskyvingen han foretok seg. Var han blitt for god til å overleve en klatrekarriere som for ham var selve meningen med livet? Han surfet på en fantastisk bølge, men glemte at alle bølger bryter til syvende og sist. Det gjelder å gi seg i tide.
Denne «sonen» er det vi alle søker, det er hva «Fri Flyt» handler om, det er den som gir de mest intense opplevelsene, men den er også farlig. Livsfarlig. Det er når du føler deg trygg og på høyden at du kan befinne deg i den største faren. Bjørn-Eivind Årtun var i hyppig fri flyt, han var inne i en syklisk tilstand av dyktighet og drømmeforfølgelse som bare de færreste av oss får oppleve. Et slags nirvana på moder Jord som samtidig er et farlig sted å være. Man blir usårlig, man blir fascinert av egne evner på samme måte som omverdenen blir det. Man legger merke til at omgivelsene blir imponert, og man støter enda hardere i jakten på den ultimate prestasjonen. The sky is the limit, problemet er bare at der oppe sitter St. Peter ved Perleporten, og han har du ikke lyst til å møte før tiden er inne.
Det var denne beskjeden jeg ikke fikk formidlet til ham i sofaen hos Stein-Ivar. Det var dette budskapet jeg gjerne skulle nådd fram til Rolf med. Det er dette jeg prøver å si til alle som er der ute i sonen, som pusher grensene og som fryder dere over å være frikjørere og friklatrere og frifanter: Husk hybris! Du er et offer for «det rammer ikke meg»-syndromet. Det rammer nemlig deg. Helt plutselig, og før du aner det. Du kan føle deg råsterk og udødelig, men sannheten er at du er ekstremt sårbar.
Jeg tillater meg å sitere Bjørn-Eivind selv, i hans egen Patagonia-reportasje i Klatring den gangen han og Marius Olsen var på tur. Marius hadde bestemt seg for å vende hjem fordi en venn ble alvorlig syk, men Bjørn-Eivind fortsetter. Han vil opp igjen på fjellet.
«Hva så med meg, jeg begynner også å tenke på hva som driver meg og hvorfor klatringen føles så givende og viktig? Kanskje jeg burde bremse litt selv? Men jeg klarer ikke det nå, flammen brenner og det eneste rette for meg er å klatre mens været er bra.»
Flammen brenner. Men ikke evig.
Les også: Alt om Norges Geotekniske Institutt (NGI)
Er dette gammelt oppgulp fra en lavlandsklatrer? Svada fra en tilårskommen skikjører? Kanskje det, men jeg har mistet ni kompiser hittil og har en viss erfaring med temaet. Det fins altfor mange av oss rundt omkring i Norge; mennesker som sitter igjen etter at de beste falt fra i ung alder. Skred, dykking, klatring, basehopping – dette er farlige greier, vi må bare innse det. Og ulykker skjer hele tiden. Jeg tror faktisk folk må skjerpe seg. Klatring er sporten i mitt liv, men jeg har problemer med å forsvare den. Ikke minst overfor familiene til de som dør. Det er ille nok for oss i vennekretsen. Antagelig er det umulig å forestille seg hvordan det er å miste en sønn eller datter, eller bror eller søster, før man selv opplever det.
Hvis vi våger å være ærlige og oppriktige om våre døde venner så kan det bidra til at unge og fremadstormende klatrere og frikjørere holder bittelitt igjen, stapper fingeren i jorda og ser seg selv i speilet. Da har denne teksten verdi. Hvis bare en ung mann eller kvinne øker bevisstheten ett hakk, er noe oppnådd. Hvis alle skjerper seg litt og enkelte skjerper seg radikalt, døde ikke Stein-Ivar forgjeves. Eller Bjørn-Eivind. Eller Rolf. Eller Are. Eller Håkon.
Tilfeldigvis har jeg lest mye på den amerikanske klatrelegenden Lynn Hill sin hjemmeside i det siste. Jeg beit meg merke i ett budskap, og det er det jeg har valgt å huske:
«Watch out for ego.»
Forfatter Sindre Bø er medlem i sikkerhetskomiteen i Norges Klatreforbund
