Han er ikke ukjent med store høyder, han var med på den legendariske norske bestigningen av Mount Everest i 1995 og året før på førstebestigningen av Norskeruta på Trango i Karakoram. Førstnevnte var en megasuksess, sistnevnte endte tragisk, med at Hans Christian Doseth og Finn Dæhlie falt i døden etter først å toppet veggen.
Like stor risiko er det ikke på Tindesenteret på Åndalsnes, der Aasheim ikke sjelden bruker autobelay-systemet.
Praktisk som alltid – bare å klippe seg inn og klatre oppover og slippe taket når man føler for det. Så gjort, og sjokket var stort da han plutselig var i fritt fall fra fem-seks meter. Han rakk som mange midt i alvorlige ulykker å tenke tusen tanker på vei ned, selv om nedfarten går veldig raskt. Stein slapp unna episoden uten fysiske varige mén, men med en psykisk knekk.
Noen uker senere får man nok en autobelay-ulykke, denne gangen på Krux klatresenter på Oppdal. Der falt Kari Øyre Slind nesten 9 meter rett i gulvet, og kom heldigvis fra ulykken uten veldig alvorlige skader, selv om de var rimelig solide.
Aasheim er nølende, for ikke å si svært motvillig, til å bli trukket frem i mediene på bakgrunn av det han selv kaller «bevisstløs i gjerningsøyeblikket», «et ubegripelig utslag av hjernedød dumskap», eller «ufattelig fraværende når det er viktig at du er 100% tilstede», eller et eller annet.
– Jeg har alltid sagt at hvis du er så idiot og tjukk i hauet at du ikke greier å klippe inn en karabin – enklere får det liksom ikke blitt – da bør du finne deg en ny sport ...
Stein P. Aasheim
Men siden denne type ulykker paradoksalt nok stadig skjer, vil kanskje en omtale kunne redde andre klatrere fra samme opplevelse.
– Jeg slår ikke Slind sine 9 meter. Trøster meg med det.
– Hva skjer egentlig når man glemmer å koble seg inn?
– Jeg har alltid sagt at hvis du er så idiot og tjukk i hauet at du ikke greier å klippe inn en karabin – enklere får det liksom ikke blitt – da bør du finne deg en ny sport ...
– Så nå skal du finne deg en ny sport?
– Jeg må iallfall finne noe som er mindre risikofylt enn en autobelay.
– Kan du være med og fortelle litt om din erfaring. Det er jo mange ulykker nå og vi trenger å demme litt opp …
– Det er ikke så mye å fortelle om.
– Det er vel nettopp det som er saken. Hva er det som IKKE går igjennom hodet ditt når du (og de andre) går på en slik smell? Det er jo veldig interessant og en analyse kan kanskje forebygge ande ulykker.
– For det er mange tilfeller?
– Ja, i alle fall relativt i forhold til at det ikke er noen sikrer med i spillet som kan gjøre dumme feil. Det eneste man trenger å gjøre er å koble seg inn i en karabin. Ingen andre menneskelige feil kan slå inn, bortsett fra å klatre langt ut mot en av sidene, og få en stygg pendel.
– Folk får finne seg en tryggere sport. Klatre i fjellet for eksempel. Ingen som glemmer å knyte seg inn da.
– Men har du analysert hva som skjedde? Bare begynne å klatre … uten å sjekke at man er innklippet?
– Analysere ja, he, he. Heldigvis var jeg ikke alene, som jeg ofte er. Helt fullstendig ubegripelig teit. Hadde holdt på en times tid på de forskjellige belayene oppe på podiet. Var ingen forstyrrelser. Hadde bare sagt hei til han andre karen som holdt på med sitt eget og fortsatte for meg sjøl. Jeg falt ikke av en gang. Jeg bare slapp taket halvveis. Husker hvert mikrosekund etter det.
– Ja, jeg har opplevd bakkefall selv, fra toppen av Mjelva. Kan du beskrive hva du tenkte på da du falt?
– Nei. Det er ikke mye du rekker å tenke på et fem meters frittfall. Men jeg rakk å skjønne hva som var gærent. Men så smalt det med en gang. Det går ganske fort skjønner du. Tror ikke det var mer enn fem meter. Så hvordan hun skiløperdama greide seg så bra fra 9 meter er ufattelig. Men du falt fra toppen av Mjelva? Rett i bakken?
– Jeg falt ned på Moments of Magic som er ca 10 meter, dog helt fra stående posisjon på toppen. Sikrer så på Trolltindene, brukte 11 mm sticht (taubrems) på 8 mm tau, og fulgte ikke med. Jeg knuste helen og psyken. Sistnevnte har aldri kommet skikkelig tilbake, og jeg har fremdeles problemer med å stole på tauet. Førstnevnte er øm den dag i dag.
– Og du? Uten skade?
– Både ryggen og selvbildet ble ødelagt. Ryggen skal gro i løpet av et par måneder, selvbildet trenger nok mere tid. Jeg landet heldigvis fint, rett ned på begge bein. Men jeg kjente jeg ble komprimert sammen av trykket. Legen som kom til ganske raskt var min egen fastlege. Vi kansellerte timen jeg hadde hos henne dagen etter. Jeg skulle få en legeattest så jeg kunne fortsette å hoppe fallskjerm etter fylte 70...
– Men det er ikke så mye annet å si enn at jeg går inn i statistikken. Det var altså absolutt ingen forstyrrende elementer som kunne vært en distraksjon.
– Har du tanker om hvilke tiltak som bør gjøres for å prøve å demme opp for dette? Det er jo helt utrolig at slikt skjer!
– Nei, det er jo bare helt ubegripelig at dette skjer. Kanskje det er mulig å dekke til hele den første meteren med presenningen som autobelayen er festet i, slik at det er umulig å starte på ruta uten å ta ned dekselet. På Tindesenteret er det bare en stor varseltrekant. For all del, det burde være mer enn nok. Men det er altså fysisk mulig å gå igang med ruta uten å fjerne varslinga og koble seg på autobelayen. Viser det seg.
Les mer om hvorfor klatresentrene mener ulykker på autobelay skjer.
– Hvordan kommer du til å endre din autobelayklatring etter dette?
– Jeg er 100% sikker på at dette ikke kommer til å gjenta seg. Men det var en dyrekjøpt lærepenge. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal endre annet enn å ha en super bevissthet i forhold til innklipping. Problemet er jo at det trodde jeg at jeg hadde tidligere også. Og det trodde antagelig alle at de hadde.
Kari Øyre Slind, som falt 9 meter på Krux klatresenter i Oppdal, mener også at det er overraskende lett å glemme å klippe seg inn, og tar all skyld selv.
Hun var så engasjert i å klare en passasje langt oppe i veggen at hun også bare begynte å klatre, uinnklippet. Her forteller hun om sin opplevelse:
– Ja, var og klatra. Prøvde meg på ei rute, men greide ikke et krux litt oppe i veggen. Hadde litt pause, og skulle ha med meg kalk opp på neste forsøk for å få bedre grep, men denne runden glemte jeg å klipse meg på autobelayen. Man kan klatre flere ruter på samme autobelay. Jeg klatret på en som var til høyre, ytterst på veggen, og starten går sånn at man har kroppen litt vendt med ryggen fra autobelayen, og ingen av takene er skjult/dekket av seilet. Jeg var bare helt i bobla på å greie kruxet, og å ha med kalken opp, at hjernen kobla helt ut av andre omstendigheter og om sikkerhetsrutiner. Det var skremmende lett å glemme.
– Så da jeg kom opp til kruxet jeg falt på i forrige forsøk, sto jeg uvitende oppi veggen om at jeg ikke var sikret. Kalket hendene, og satset på neste tak, men greide det ikke denne gangen heller. Først da (i fallet) merket jeg at det var noe som ikke stemte, og at jeg ikke var festet til veggen. Heldigvis greide jeg å holde roen i lufta, og begynte å planlegge hvordan jeg kunne lande mest mulig skånsomt.
– I alle dager, hvor høyt var dette i veggen, og hvordan gikk det?
– Taket jeg hadde hånda på var på ca 9 meters høyde. Jeg hadde utrolig flaks med fallet, og kom unna det med et brudd i hver ankel, avrevet leddbånd i den ene, forstrekt setemuskulatur etter demping av fallet, ribbeinsbrist og en lett hjernerystelse.
– Det høres jo ille nok ut, men kunne vel selvsagt gått enda verre. Var merkinga dårlig eller hvordan hendte dette?
– Ansvaret var alene på meg, men jeg fikk oppleve hvor lett det kan skje en alvorlig ulykke ved å bare ha hodet på et litt annet sted akkurat når det gjelder. Jeg har skjønt at det har skjedd veldig mange ulykker på denne måten over hele landet, så at et par smartinger kan finne en patent/løsning som kan gjøre det mer idiotsikkert hadde nok ikke vært så dumt. Så har jeg lært i ettertid at et fall på over 3 ganger egen høyde betyr at man ringer 113 uansett.
– Er det noe du vil gjøre annerledes ved neste autobelayøkt?
– Ja, jeg håper at jeg er litt mindre uvøren, og dobbeltsjekker både meg, og de jeg klatrer med, uansett! Merker mange er sløvere på kameratsjekk med autobelay – inkludert meg selv – og det håper jeg det er en slutt på nå.
Klatreforbundets leder Stein Tronstad er ikke ukjent med autobelayulykker, men har ingen klar statistikk i saken.
– Vi har ingen statistikk over autobelayulykker, siden det er tilfeldig hvilke hendelser som blir rapportert, men vi registrerer jo at det kommer en del rapporter. Noen av dem gjelder den litt uforståelige klassikeren, at folk setter i gang å klatre uten å kople seg inn, mens andre gjelder utstyrsproblemer. En serie hendelser i Tromsø – som det helt sikkert finnes urapporterte paralleller til andre steder i landet – har også ført oss fram til en bekymringsmelding til DSB. Denne saken er også spilt videre til sikkerhetskommisjonen i UIAA, der 2-3 medlemmer er involvert i CEN sitt arbeid med en ny standard for selvsikringssystemer.
Slind etterlyser smartinger som kan komme opp med løsninger. Det finnes faktisk. Åndalsnesing Ola Stavran har vært i møte med et bulgarsk firma som har noe på trappene, men mener deres løsning er for omstendelig.
– Ja, det er et bulgarsk firma som heter Techtopia som har en løsning på gang. Jeg fikk være med på nettmøte med de et par ganger, men jeg synes det virket noe styrete. Det måtte settes opp en server og greier. Og løsningen er uansett ikke klar før til neste år.
På deres nettside techtopia.eu kan vi lese at løsningen er relativt enkel prinsipielt sett. En sensor leser om man tar karabinen av seilet. Sensoren er koblet til en alarm 3 meter oppe i veggen, som igjen er koblet til en bevegelsessensor. Om bevegelsessensoren slår inn samtidig som den andre sensoren merker at karabinen ikke er koblet av seilet, går en alarm av. Om karabinen er koblet av seilet går alarmen ikke av.
Bakgrunnen for ideen var at de på sitt lokale klatresenter opplevde på årsbasis 50 klatrere (!) glemte å klippe seg inn.
