Ved livets rand

Tim og Yvonne i Christchurch hadde snakket varmt om Talbot’s Ladder og Talbot-McPherson-traversen, langs vannskillet i the Darrans. Homer Hut, New Zealand Alpine Clubs værbitte losji ved riksvegen var det perfekte utgangspunktet, så jeg kjørte opp dit for å overnatte. Hyttevertene Greg og Jean bekreftet at planen var god – og så traff jeg Evan Davies som hadde samme idé. Dermed ble vi to som la ut i lag ved daggry på onsdagen.

Det ble spektakulært. Gjennom den kjølige morgentåka skimtet vi solforgylt snø høyt, høyt der oppe. Et par papegøyer ønsket velkommen til fjells med sine lekne «kea – kea – kea», og en liten fjellklatresmett viste vegen opp gjennom buskas og gigantiske blokkoppstablinger til Homer Saddle og dagens første balansekunst, Talbot’s Ladder. På smale trinn og grove riss i ru granitt gikk det luftig og lett opp gjennom de siste tåkedottene til steikende sommersol på Mt. McPhersons topp-flanke. Han Talbot fant en flott stige for en tinderangler, men at postmannen tok denne vegen til Milford Sound før tunnelen ble bygd, i allslags vær, er ikke til å forstå. 

Det siste stykket opp til toppknatten gikk over en liten brerest som ga et hint jeg burde ha lagt meg på minnet. Den våte sommersnøen ga det skjøreste av fotfester der blåisen lå bare noen centimeter under. Femten meters klyving på øversiden toppet formiddagen med vill utsikt over brebelagte granittspir og bunnløse daler horisonten rundt.

Les også: Problemene rundt Sandefjord

Vegen gikk videre over krona på jekselen, langs snøkanter og småpanikler, i slalåm mellom sommeråpne bresprekker, ned og rundt ei bregleppe, opp en ruskete skrent mot 2021-top-pen og i sikksakk gjennom et naturens byggevarehus, et kaos av blokker på den ellers granittpolerte fjellkammen fram til Traverse Pass. Derfra hadde vi håpet å fullføre turen til topps på Mt. Talbot, men når rutebeskrivelsen er ullen, har det alltid en forklaring. Det var klatring, helt uomtvistelig, og tau hadde vi ikke med oss. Iverksett plan C: Retur fra Traverse Pass ned fjell-sida mot Gertrude Saddle og dalen videre ned til Homer Hut. Tretti meters bratt klyving tok oss ned til breen; et par hundre høydemeter med åpen blåis som lå klistret utenpå den 40 grader bratte nordflanken på Talbot. Uten tau ville vi ikke gå ned den bratte blåisen, men et snøbånd oppe under fjellfoten åpnet en veg langs oversiden av breen og ut mot en slakere fjellrygg og en nedgang to-tre hundre meter mot nord. Vi tok på stegjern og ruslet i veg, med middagssola steikende rett i fjeset. Den våte snøen limte seg til stegjernene, men ett og annet dunk med isøksa holdt taggene fri. Fotfestet kjentes godt. Evan fikk slippe 20 meter foran mens jeg nøt stillheten, sommervarmen og utsynet over djupe daler og tusen tinder. Var det kongen av Fiord-land, Mt. Tutoko, som stakk opp langt der framme? Så forsvant beina under meg.

«Jeg var fullstendig uforberedt, men rakk å kjenne den bitre skuffelsen over et  hårreisende feiltrinn og en akutt visshet om at det hastet, hastet, hastet voldsomt med å få plantet den isøksa som slang i øst og vest etter håndstroppa.»

Det tok et halvsekund før jeg skjønte det; det tok et halvsekund før jeg skjønte hvor det bar. Jeg var fullstendig uforberedt, men rakk å kjenne den bitre skuffelsen over et hårreisende feiltrinn og en akutt visshet om at det hastet, hastet, hastet voldsomt med å få plantet den isøksa som slang i øst og vest etter håndstroppa. Jeg husker det som en tunell. Omgivelsene forsvant. Hele oppmerk-somheten samlet seg om isøksa, om å få tak og komme seg oppå den med en eneste gang. Etter to sekunders akselerasjon visste jeg at det var for seint. Bildene av sporet viser at det gikk mange meter før jeg klarte å komme meg oppå øksebladet. Da var farten så stor at piggen bare skrubbet mot underlaget. Våtsnøen oppå ga lite feste og bremset knapt. Mens jeg slet med øksa, traff bladet blåisen i underkant av snøfeltet. Jeg ble vippet rundt på siden og skjøt ny fart. Det bar rett utfor. Så smalt det.

Les også: Når fall fører til overtråkk

Jeg dundret inn i noe hardt med hele høyresiden, og ble slengt tilbake mot noe like hardt på venstresiden. Da sentrifugen stop-pet, sto jeg med begge beina godt plantet nede i råtten snø, med blåhard is på begge sider. Der sto jeg, og hadde mer enn nok med å få nyrer og innvoller på plass igjen. Evan registrerte bare at jeg var borte, helt borte. Han snudde og kom bakover igjen mens han ropte, men fikk ingen svar. Det tok et minutt før jeg hadde luft til å få en eneste lyd over leppene. Så begynte jeg å trekke leggene ut av den kompakte snøen. Isveggene reiste seg fattige 2-3 meter over meg. Mellom dem kunne jeg se ned i dalen. Jeg hadde klasket inn i nedsiden av ei bresprekk, rikosjettert tilbake i isveggen på oversiden, og til slutt landet godt nede i snøbrua i bunnen. Jeg hadde falt i ei bresprekk, og det reddet livet mitt. 

Da jeg fikk igjen pusten og kunne snu meg, så jeg rett inn i V-en som dannet startpunktet på sprekka. Det var et alarmerende og befriende syn. Hvis ikke isøksa hadde vippet meg over på siden i fallet, ville jeg ha skutt forbi sprekka. Nå var det bare å sette et stegjern i hver isvegg og slå isøksa inn i bunnen, og etter fire-fem flytt var jeg oppe. Så tok det noen hundre meters forsiktig skritting før jeg fikk ganglaget noenlunde på plass igjen, og et par timer seinere var vi nede ved Homer Hut. Jeg var uskadd, og etter 3-4 dager kunne jeg igjen sitte på begge skinkene.

Det ga litt å tenke på. Jeg har valset rundt med klabbende stegjern på bratt snø i 35 år, og vet godt hva det gjør med fotfestet. Jeg har analysert klatreulykker i to tiår og lest 900 ulykkesrapporter, og vet godt hva slags omstendigheter som får oss til å feile. Jeg har omsatt alt sammen i artikler og innlegg og formaninger og dype erkjennelser om hva sikkerhet er. Alt sammen viste seg helt unyt-tig denne vakre sommerdagen. Jeg slapp hjernen ut på vandring, og hadde nær vandret heden selv. 

Så langt fram skrev jeg historien i går, 8. april, et år og et par måneder etter at jeg berget livet med smalest mulige margin. I dag, 9. april 2019, omkom en av mine eldste og beste klatre- og turvenner under liknende omstendigheter. Det var en annen type hendelse, men med bratte fjell og svikefull snø som fellesnevnere. Ved livets rand falt jeg ned på den rette siden, han på den gale. Jeg er her ennå; der han skulle ha vært er det et tomt intet. «Er det verd det?» står likevel fram som et mer meningsløst spørsmål enn noensinne. Vi måler ikke livets verdi mot hypotetiske utfall. Alt vi kan gjøre er å leve og å utfolde oss der vi selv kjenner livet, der vi kjenner selve livet. Alt vi må prøve, etter fattig evne, er å bruke de erfaringene vi samler til å opptre klokere og tryggere. Alt vi må huske er at vi er og alltid vil være feilbarlige. Alt jeg vet er dette: Så lenge jeg er gangfør, kommer jeg aldri til å gi opp livet mellom de bratte fjellene. Det betyr for mye. Det betyr alt. Dype grunner, høye stemninger.

Hans egne ord, ved turens ende: Requiem aeternam dona ei.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker