I anledning at det også i år er klatreforbud på Hovedveggen og Vesleveggen på Hauktjern, republiserer vi denne saken fra i fjor:
Tredje førsommer på rad, under gråveggen på Hauktjern går diskusjonen. «Hva skjedde med survival of the fittest?», spurte en lokal sterking meg i fjor. La oss kalle han Stein. «At Vandrefalken forsvinner er naturens gang. Ingen vits å blande seg vel», kunne Stein forsørge meg. Han slår fortvilt ut med henda. Tenner en røyk, tar noen drag og stumper røyken mot steinen. Sneipen plukkes opp.
Hvorfor har Vandrefalken førsterett på hovedfeltet, når den ikke lenger er truet? Kan Stein & co spørre seg. Sant nok - Vandrefalken var «nær truet» i 2006, men vært «livskraftig» siden 2015. Men det som går han hus forbi, er hvordan en totalfredet fugl blir utrydningstruet til å begynne med.
Les også: Vesleveggen og Hovedveggen på Hauktjern stengt for klatring
For Vandrefalken trues ikke av ulovlig jakt. Den trues av menneskedreven «utvikling» og klimaødeleggelse. Bare på 15 år mellom 1998 og 2012 gikk 2500 kvadratkilometer inngrepsfri natur tapt [1]. Samme uberørte natur klatrermiljøet avhenger av. Vandrefalkens foretrukne boområder (habitater) er i forandring. Det miljødepartementet kaller «endret arealbruk», er i praksis et «stille massemord».
Ikke nok med det: En ting er å drepe én fugl av en levedyktig bestand. Noe annet er å utrydde selve arten. Utryddes Vandrefalk som art forsvinner den for alltid. Skulle klatrere landet rundt gi f… i fuglens parringstid, risikerer man et slags «superdrap».
Men når Stein vrei om bilnøklene på morgenkvisten, ble han medansvarlig i å gjøre fuglen hjemløs? Bidrog han til Vandrefalkens stille mord? Og er Stein medskyldig i et potensielt superdrap på Vandrefalken?
Selvsagt ikke. Han hadde jo ingen intensjon om å skade fugledyret. Dessuten er han opptatt av klimapolitikk, dog mer i generell forstand. Om Stein kjører til cragget så eksosen spruter forandrer ikke verdens (ned)gang. Den beleste kjenner igjen resonneringen fra Adolf Eichmann – logistikkgeniet bak organiseringen av Holocaust, som nektet straffeskyld fordi han var en lovlydig borger.
Dobbelstandarden til Stein slår meg som underlig. Lidenskapelig opptatt av naturerfaring og sporløs ferdsel – ikke engang én sneip skal bli igjen på cragget! Men samtidig denne hverdagslige hensynsløsheten til en kriserammet klode.
Vel tilbake i asfaltjungelen vil jeg tro Stein innser at «du verden å Østmarka er vakker». Naturen betyr mye for ham, men bare så lenge fuglefanden holder seg unna prosjektene. Det er nemlig bruksverdien som gjør skogen verdifull, ikke dens egenverdi. Den dagen Vandrefalken bebor Hauktjern året rundt er den dagen Stein erklærer stedet dødt.
Jeg er glad ikke Arne Næss befant seg under Gråveggen den junidagen. Han ville mildt sagt vært skuffet over hvordan klatresporten er skilt fra hans generasjons miljøaktivisme, og giftet bort til en generasjon prestasjon. Ikke rart om Næss reiste seg i grava, for Stein har forstått alt baklengs. Hauktjern var hjemmet til et mangfold av plante- og dyreliv allerede før Bolt Junkie. Det er ikke Vandrefalken som stjeler ruta di, det er du som buser uanmeldt inn på dyrelivets eiendom. En viss respekt, takknemlighet og ærbødighet er på sin plass – eller hva?
Vi må tilrettelegge for velværen og blomstringen av ikke-menneskelig liv, het det med klatrefilosof Næss sine ord. Hans dypøkologi skulle bli fremtidens tenkemåte, men glimrer med sitt fravær på cragget. Det kan forandres. Hva med å ønske Vandrefalken velkommen?
PS: Stein – om vi møtes igjen under gråveggen i juni, håper jeg du er på andre tanker.
